Thursday, February 3, 2011

2014

Bekreftelse. Er ferdig utdanna it-konsulent, webdesigner og journalist i 2014.

En lapskaus med utdannelse som passer utålmodige og periodevis asosiale folk. Uten tvil.
Og hvis medievirkeligheten vår forandrer seg de neste tiåra, så har jeg muligheter likevel. Dessuten kan jeg tegne og designe for hånd.
Formgivingsfag. Grafisk design. Kunstfagskole. Billedkunst.
Pluss mye foto. I alle faga.

Det er ikke så ille likevel. Er sterkere og mer løsningsorientert nå enn da. Tre år er ikke mye. Særlig ikke i disse dager.
Faen, jeg pleide å være misunnelig på alle kidsa som visste hva de ville, fra tidlig alder. Så dem fylle ut søknader med selvtillit og målbevissthet. Var skikkelig imponert, lenge. Til jeg blei eldre og innså hva dét betydde; ikke å teste seg selv ut i forskjellige ting, leve litt, mislykkes, krasje. Alt det styret der. Jeg iakttok flere mislykkes i ung alder, bare fordi de ikke visste hvem de var, er.

Nei, det er ikke så ille likevel. Det har ført til at jeg er mer opptatt av å være tilfreds og virkeliggjort, kontra det å tjene masse penger.
Rotteracet er en uting.
Men det gjør enkelte lykkelige. Så, lenge leve. Bare jeg slipper å ha dem i livet mitt.

Misunnelse er like ille som grådighet. Fillerista meg selv en stund. Til all propagandaen var borte. Et barn av jappetida. Uten særlig mye hjelp fra noen i omgivelsene. Blei nesten huka av disse såkalte sosialistene, men den gang ei, jeg var ung og teit, uten retningslinjer. Jeg er faen ikke sosialist, jeg er bare lei av penger. Styret rundt. Slavene av det. Råheten.

Selvmotsigelser. Alltid. Derfor styrer jeg langt unna ismer og ideologier. Uten å miste moral, etikk og tradisjoner. Jeg kommer fra en gammel Sørkoreansk familie med egen slektsbok fra mange-mange hundre år tilbake. Min egen forfar. I tillegg til den norske slektslinja selvfølgelig. Jeg kan lettere forstå nå, hvorfor ting har vært så jævlig vanskelig. Tankegangen min er litt annerledes, kulturelt, og selv om jeg er født i Norge med norsk far, så var hovedspråket hjemme engelsk, til jeg b’ynte på skolen.
Den gangen antok de så lett at jeg hadde dysleksi eller noe nært.

Til det andre året, da kunne jeg norsk skriftlig og muntlig like bra, om ikke bedre, enn mine medelever. Men. Jeg mener ikke at jeg var bedre enn andre på ”den” måten, så ikke la JANTE gripe deg, jeg sier bare at fordi jeg MÅTTE lære meg norsk fort og grundig, så fikk jeg et annet utgangspunkt enn alle de andre.
 
I 2011 er det mange som har den oppgaven foran seg.
I 1987 hadde jeg ingen andre valg enn å tilegne meg det jeg fikk.
Ingen preika om flerspråklighet. OG SELVFØLGELIG VAR JEG STOLT, DEN GANGEN, SOM EN LITEN KID, MED MASSE KUNNSKAP, MEN, NÅDE MEG OM JEG ANTYDA NOE SÅNT, JANTE PLANTA MEG GODT NEDPÅ JORDA, OG SÅDDE KORNA SOM HAR GJORT MEG TIL DEN JEG ER I DAG.

Husker godt hvordan de kjempa for å holde meg nede, ga meg rollen som klassens ensomme ulv eller sorte får, med masse gode venner som slarva om hvor fælt innvandring var, ”men du er ikke en av dem Roy-Normann” sa de, og faen om jeg fortsatt hører folk si akkurat de samme fordomsfulle tinga.
Feige fitter.

Urk, det blir mye ”jeg” i en journal. Det er jo tross alt min verden. Og alle kan fritt skape sin egen. Foreløpig.
Spørs hva dld åpner for.
Kommer i hvert fall ikke til å sutre på forsida til VG fordi noen hater meg, eller kaller meg hore. Veit hva jeg gjør, og gir litt faen.

No comments: