Wednesday, February 16, 2011

BBC World News

Jeg er en slave. Det er lite bra på TV, og  når National Geographic og Discovery Channel bomber oss med reklame, så switcher jeg over på BBC World News.

Ute er ikke noe bedre. Er lei av den gamle musikken min. OG kjedelige radiokanaler med überhippe sladrehanker som daglig driter seg ut. Derfor redder NRK Alltid Nyheter dagen, med sendinger fra BBC World News Radio.

Friday, February 4, 2011

LYDER

1979 FACTORY RECORDS

Ian Curtis. Jeg må innrømme at jeg var oppslukt av JOY DIVISION en gang i tiden. Hørte på UNKNOWN PLEASURES & CLOSER dag og natt. Konstant. I alle sinnstilstander. DEPPA. Glad. LIKEGYLDIG. Farlig. Tilfreds. DEPPA.



Det gikk så langt at jeg måtte slette alle musikkfilene på MP3-spilleren og PC'en. Makta ikke mer. Det falt sammen med en skikkelig nedtur. En av disse depresjonene man bare får et par ganger i livet. Heldigvis. Det er én ting å være dyster-romantisk og melankolsk, men den typen stup ned i kjellermørket ødelegger all kreativitet og vilje.



Tekstene til Curtis og de industrielle lydene passa altfor bra sammen med de følelsene jeg hadde da. Bare hør på musikken, så kan du forstå hva jeg mener. Hele skiva. Skivene. OK? Helheten er viktig. Hver enkelt sang er som en puslespillbit i en mosaikk av skrekk og avsky.

Tidene forandrer seg. Heldigvis.

Legal Guide for Bloggers

Electronic Frontier Foundation

En god ting

Canon Ixus 1000 HS (brun) er mittt nye kjæledyr. Til hybridkameraene er blitt bedre og billigere. Egentlig så bryr merker og pris meg lite, men det er stor forskjell på dette og det gamle Fuji kompaktkameraet jeg fløy rundt med. Halvparten av bildene blei "dratt utover", og de som blei bra var i realiteten bare halvveis.



Ambisjonen er eget mørkerom. Har et gammelt speilreflekskamera. Arv. Yashica FX-D.

Jeg har feitere linse

Thursday, February 3, 2011

Hvis Vesten (og deler av Østen) ikke påtar seg noe selvkritikk for alle de åra med støtte til Mubarak og regimet (strategisk og økonomisk) så vil vi klandres i ettertiden. Særlig hvis vi fortsetter den policy'en. DET blir skummelt. Vi har nok fiender, trenger ikke flere. Please.

Mubarak - cui bono

EGYPT. Krise, fare, skummelt. Hvorfor bruker vi så negativ retorikk om folkeopprøret i Egypt? Unner vi dem ikke ”demokrati” slik vi er vant til? Er vi så historieløse at vi ikke klarer å se vår imperialistiske arv i Midtøsten, eller er vi mer redde for de billige ferieturene?

Mubarak, qui bono

Som veldig mange, så har jeg fulgt nøye med på utviklinga i Egypt. Særlig gjennom TV og BBC World News. I tillegg til nettet og enkelte bøker. Det var spennende å se nyhetene "fra gata", før de egyptiske myndighetene stengte nettilgangen deres. 

En handling som er ekstremt udemokratisk.
Jeg tror ikke på påstandene om at de gjorde det for å bevare sikkerheten til folket. Jeg tror de gjorde det for å bevare staten.

Informasjon er makt, og det så vi i starten av folkebevegelsen. 

Heldigvis for egypterne så hjelper det lite. Demokratiet smaker søtt og godt når man har vært undertrykt så lenge, samme hvor usikker den kan bli, det har starta, hvem skal komme mellom folket og friheten deres?

Alle burde sjekke bakgrunnen til de såkalte "pro-Mubarak" folka og hvordan de kom seg så nær folkemassene. Noe stinker. Jeg tror Mubarak får fattige fanger og familiene deres, og andre de kan kjøpe, til å gjøre skittarbeidet for seg. Dette er i så fall en diktator som er villig til å ofre sivile i sin evinnelige jakt på mammon.

Til de som så på BBC World News i starten av folkebevegelsen. Så dere mennene i skinn jakker og svarte solbriller som løp blant demonstrantene?
De oste AGENT.
Amatører.

2014

Bekreftelse. Er ferdig utdanna it-konsulent, webdesigner og journalist i 2014.

En lapskaus med utdannelse som passer utålmodige og periodevis asosiale folk. Uten tvil.
Og hvis medievirkeligheten vår forandrer seg de neste tiåra, så har jeg muligheter likevel. Dessuten kan jeg tegne og designe for hånd.
Formgivingsfag. Grafisk design. Kunstfagskole. Billedkunst.
Pluss mye foto. I alle faga.

Det er ikke så ille likevel. Er sterkere og mer løsningsorientert nå enn da. Tre år er ikke mye. Særlig ikke i disse dager.
Faen, jeg pleide å være misunnelig på alle kidsa som visste hva de ville, fra tidlig alder. Så dem fylle ut søknader med selvtillit og målbevissthet. Var skikkelig imponert, lenge. Til jeg blei eldre og innså hva dét betydde; ikke å teste seg selv ut i forskjellige ting, leve litt, mislykkes, krasje. Alt det styret der. Jeg iakttok flere mislykkes i ung alder, bare fordi de ikke visste hvem de var, er.

Nei, det er ikke så ille likevel. Det har ført til at jeg er mer opptatt av å være tilfreds og virkeliggjort, kontra det å tjene masse penger.
Rotteracet er en uting.
Men det gjør enkelte lykkelige. Så, lenge leve. Bare jeg slipper å ha dem i livet mitt.

Misunnelse er like ille som grådighet. Fillerista meg selv en stund. Til all propagandaen var borte. Et barn av jappetida. Uten særlig mye hjelp fra noen i omgivelsene. Blei nesten huka av disse såkalte sosialistene, men den gang ei, jeg var ung og teit, uten retningslinjer. Jeg er faen ikke sosialist, jeg er bare lei av penger. Styret rundt. Slavene av det. Råheten.

Selvmotsigelser. Alltid. Derfor styrer jeg langt unna ismer og ideologier. Uten å miste moral, etikk og tradisjoner. Jeg kommer fra en gammel Sørkoreansk familie med egen slektsbok fra mange-mange hundre år tilbake. Min egen forfar. I tillegg til den norske slektslinja selvfølgelig. Jeg kan lettere forstå nå, hvorfor ting har vært så jævlig vanskelig. Tankegangen min er litt annerledes, kulturelt, og selv om jeg er født i Norge med norsk far, så var hovedspråket hjemme engelsk, til jeg b’ynte på skolen.
Den gangen antok de så lett at jeg hadde dysleksi eller noe nært.

Til det andre året, da kunne jeg norsk skriftlig og muntlig like bra, om ikke bedre, enn mine medelever. Men. Jeg mener ikke at jeg var bedre enn andre på ”den” måten, så ikke la JANTE gripe deg, jeg sier bare at fordi jeg MÅTTE lære meg norsk fort og grundig, så fikk jeg et annet utgangspunkt enn alle de andre.
 
I 2011 er det mange som har den oppgaven foran seg.
I 1987 hadde jeg ingen andre valg enn å tilegne meg det jeg fikk.
Ingen preika om flerspråklighet. OG SELVFØLGELIG VAR JEG STOLT, DEN GANGEN, SOM EN LITEN KID, MED MASSE KUNNSKAP, MEN, NÅDE MEG OM JEG ANTYDA NOE SÅNT, JANTE PLANTA MEG GODT NEDPÅ JORDA, OG SÅDDE KORNA SOM HAR GJORT MEG TIL DEN JEG ER I DAG.

Husker godt hvordan de kjempa for å holde meg nede, ga meg rollen som klassens ensomme ulv eller sorte får, med masse gode venner som slarva om hvor fælt innvandring var, ”men du er ikke en av dem Roy-Normann” sa de, og faen om jeg fortsatt hører folk si akkurat de samme fordomsfulle tinga.
Feige fitter.

Urk, det blir mye ”jeg” i en journal. Det er jo tross alt min verden. Og alle kan fritt skape sin egen. Foreløpig.
Spørs hva dld åpner for.
Kommer i hvert fall ikke til å sutre på forsida til VG fordi noen hater meg, eller kaller meg hore. Veit hva jeg gjør, og gir litt faen.