Bombastiske lepper. Blodrøde. Mot snøhvit hud. Du lå spredd ut på et bord, midt i rommet. Smale striper med lys søkte mot deg som om du var magnetisk. Du var et motiv fra Renessansen, med kurver som lekte med sinnet, som fikk meg til å tenke ulovlige ting. Du gjorde meg irrasjonell, du ga meg usunne motiver.
Orda dine var skarpe som et bittersøtt barberblad mot sørgmodig hud. De dansa i hodet mitt som imaginære kuler fra en emosjonell pistol, med følelser så sterke at de pulserte på randen av orgasme.
Du var mitt banesår, skrivesperre. Min store kjærlighet. In limbo. Femme fatale. Du lekte med hjernen min, gjorde meg til grøt, ga meg vakre støt, sørga alltid for å la meg vite at du var der. Akkurat langt nok unna. Aldri innen rekkevidde. Alltid i sykt korte miniskjørt. Kunne kjenne den søte lukten av ditt innerste når du bøyde deg ned for å plukke opp noe som ikke lå der. Du var ei skitten hore som ingen andre kunne måle seg med, du var så jævlig vakker. Herointynn. Gjennomsiktig hud. Fortung.
Det var dager du lot meg penetrere deg, dager du lot meg komme inni deg. Faens dager.
Vi røyka sigaretter på senga, var dekadente nakne. Du vikla deg rundt kroppen min, dro en skarp finger langs de grådige konturene dine, lekte deg rundt navelen, sørover, lot den være, en stund, klynk. Jeg skreiv i en svart Moleskine notatbok, med sneipen vippende i munnviken. Dyster industriell elektronika pulserte fra vegg til vegg. Noe uforståelig blei hviska i øret mitt, varm pust, latter. Kjente den skarpe fingeren din klore ryggen min, mot nakken, gjennom håret, over neserota, den søte lukta igjen, mot leppene mine, den bittersøte smaken, avløst av kysset ditt og tungen som gikk i sirkler sammen med min, du peste fornøyd at du kunne kjenne smaken av deg selv.
Som sagt, faens dager.
Ride. Du rir meg halve natten. Til du kollapser i min favn. Med meg inni deg. Vi sover resten av natten. Puppene dine får meg til å gråte, de hviler tungt på sjela mi, og pusten vi deler er klam. Svett. Varm. Du er Lana i hjertet mitt, du er et monument som aldri svikter, du er, du er.
Jeg veit at det er mange som ikke liker deg, som aldri vil la deg komme inn, men jeg vil alltid åpne døra, jeg vil alltid være her. På knær. Som en dust, som en taper, er din, er din.
Jeg er aldri mester over min egen skjebne, jeg er avkledd og sårbar. Du danser på stoltheten min. Du tramper sinnet mi ned i avgrunnen. Men. Når du ikke er her, så savner jeg, så lengter jeg. Venter alltid på sola. Venter alltid på at denne jævlige skrivesperra skal slippe, at den skal la deg komme til meg, Lana, min kjære Lana.
Hva kan jeg si. Det var sein natt og du kom inn til meg gjennom vinduet. Du pressa ansiktet ditt inntil mitt og hveste sammenbitt; «Pul meg, pul meg din jævel!»
Farvel. Farvel du vemodige og dystre skrivesperre. I natt er hun min, i natt er hun bare min.