Wednesday, January 17, 2007

Bloody Ginger

VAT 69.
Livet er et hav.
Jeg drukner.
Sluker alt.
Grådig.
Nedover armene mine vikla et fint mønster seg, med små sår og røde striper. Det svei. Pulserte. Huden var nummen. Jeg skylte ned musikken med William Sanderson & Son. Skar grimaser. Smaken var god, fabelaktig, dekadent. Min Marilyn satt rett overfor meg med beina fra hverandre. Fulgte med på bevegelsene mine. Beit seg i underleppa med skadefryd og lyst.
Høyhælte støvletter i skinnende lær med snøring.
Lilla strømper.
Svart kjole ala Audrey Hepburn.
Bustete rødt hår ned i panna.
Lepper.
Øyne.
Former.
Lukter.
En særegen smak.

Jeg løfta hånda høyt, fika, sendte henne mot puta og vikla løs kjettingen og nøkkelknippet. Holdt det opp foran øynene hennes. Svinga metallet frem og tilbake. Lot henne ane hva som ville skje. Jenta knisa barnslig. Gjemte seg naivt bak puta.

Jeg var livløs. Apatisk. Gjentok en setning inni meg; vi er alle flyktninger, vi er alle klare for den uendelige evigheten, men vi utsetter det, for vi veit ikke hvor vi skal. Jeg stirra på mitt eget speilbilde i et butikkvindu nær Brugata. Dreit i lydene. Så ting jeg ikke skjønte. Mitt lille rike er for alle å se, mitt lille rike er like mye utenpå meg som inni. Bare se på de slitte jeansene, høyvann, pølseskinn. Flate sko. Skinnjakke. Stort ustyrlig hår. Kritthvit hud. Ringer under øya. Krokete tynn. Som en stygg grein på et dødt tre. Jeg veit at enkelte passerende tenker; freak. Ser det i blikkene. Shit. Fyller tjueseks om kort stund. Hvor er jeg? Hvem er jeg? Det var ikke stort mer å gjøre enn å trekke hetta over hodet og labbe videre, mot serieteket. Ga fingeren til en overivrig drosjesjåfør. Var lykkelig over å være trist. Hata alle. Spytta på et sykkelsete. Sparka ned den neste. Planla noe stort. Kanskje et brekk. Så barnslig. Så altfor intelligent. Sosiopat. Psykopat. Mental kastrat. Jeg var mør og sliten. Hadde problemer med å bestemme meg. Lot beina lede. Slo meg ned i biblioteket og leste snuskete tegneserier. Lo høyt. Inni.

Optimistisk. Det er mye som er tøft. Særlig å våge å ta imot bank av noen du veit du garantert ville knust, bare du gadd. Jeg gjorde akkurat det engang, tidligere i vinter:

Kvelden bynte ganske rolig. Hamstra fjorten Borg, et brød, to pakker paracet og en liten Monterey Pepper Melt med cola. Alt var lagt opp. Snurra skiver. Drakk. Spiste. TomTom, en nær venn, kom over for litt kvalitetstid. Vi slarva over en lav sko, sex, damer, hvorfor Seigmen var så viktig for utviklinga i norsk musikk. Helt bedagelig. Jeg ønska å lage en serie bilder, men det fuckings kameraet var fortsatt i uorden. Kluss. Orka ikke stresse. Bestemte meg for å smake på stemninga ute, kanskje en idé dukka opp. Vi gjorde oss ferdige. Stramma lissene og hutra oss til Majorstuakrysset. T-banen. Banan. To skrullete tøser i altfor trange klær, lær, kjettinger.

Selvfølgelig dro vi til Garage. The Pipettes spilte der tidligere den kvelden, femtitalls-chicks svirra hit og dit. Alle dansa. Hva var det egentlig med dette stedet? Du skjønner at du har hengt der for mye når du hilser på en femtedel av klientellet. Man kan få angst av mindre. Hvert fall etter ti øl og to Jack on the rocks. Skal ikke klage. Jeg var full. Hadde venner nær. Penger i lomma. Muligens en håndfull inspirasjon diffust ulmende. Fikk vel egentlig ikke noe klart bilde av hva som skjedde i de slitte lokalene og hvem som egentlig var der. Veit bare at stedet kjeda meg sterkt. Jeg trengte noe, men fatta ikke hva.

Gutta slepa seg bort til Rock In. Alle mine illusjoner var sanne, som alltid. Dette vannhullet suger instinktivt, og man må alltid innom, for pilsen er billig og kjæresten til en eller annen henger der, i dette tilfellet TomToms. Blandinga er herlig. Scorpions, Black Sabbath og Mortis. Kanskje til og med litt Nightwish. Sikkert kult å være der hvis du er homo, nesten bare langhåra gutter som minner mest om slitne gatehorer fra 1987 eller noe. Jeg blir fortsatt like skremt hver gang en av zombiene plutselig byner å bange til en catchy låt. Tourettes. En smule utvaska og tynn i tuppene. Personlig mener jeg at skinnbukser blei begravd med Jim Morrison i 1971 en forvirra julinatt. Det mener tydeligvis ikke de. Kobla meg på radio amøbe og slurpa ølen som det sømmer seg for seriøse drankere med respekt for livsstilen sin.

Amplifier. 02:30. På dette tidspunktet var jeg så innsausa at lydene ikke trengte gjennom. Delte noen øl. Roa ned tempoet. Fikk en idé. Faen, skulle avslutninga bli interessant allikevel? Farlig, aggressiv. Jeg planla å begi meg inn i en myteomspunnet verden. Et sosialt prosjekt. Labba ned til kebabsjappa ved Grensen. Venta i køen. Snutbiler på hjørnene, farlig stemning mellom kvartalene, mengder av blanke sko og fett hår. Utestedet rett ved hadde stengt og hundene var tørste etter blod, i hvert fall de som ikke greide å få med seg ei tispe hjem. Jeg var, på dette tidspunktet, knestående dritings, smila til alle som venta spent på en kebab-suprise, med ubestemmelige ingredienser i sausen. En slåpe brøyta seg gjennom folkemengden, temmelig frekk og selvgod. En av disse mindre begava som snårter kola over en lav sko og tror det er dønn tøft som i Scareface. Det voksa halvlange håret dratt bak øra, de trange steinvaska buksene og bananskoa fortalte meg at dette var en typisk pappagutt som måtte studere varehandel på BI og stige i gradene som assisterende butikksjef fordi de faglige kvalitetene ikke var så sterke. I påvente av feit arv og hytte på Hvaler. Klysa retta på dressjakka og slarva noe nasalt til den stakkars gatekjøkkenmannen. Her hadde vi målet. Jeg stod tilfeldigvis ved siden av fyren, det var egentlig min tur, og jeg bestemte meg for å bruke det for alt det var verdt. Vi dulta litt fram og tilbake. Jeg kremta jovialt og sa; ”Det var jævlig frekt, ape” Slåpen dytta hardt og ropte; ”Fuck you’a!” Jeg lo. Titta på kebabmannen og himla med øya. Sossen fikk burger, ingen ville ha bråk der inne. Men jeg visste at målet snart var nådd. Hang inntil hjørnet, fråtsa i maten, drakk Cola Zero. Vi var ikke på Grønland nå, vi var på den hvite manns terf, området der pinglegutta turte å være store, særlig i klikker. Brunkrem, manikyr, pedikyr, you name it. Alt var lov, så lenge du var metroseksuell. Jeg kasta noen stjålne blikk mot utgangen og fant kompisen min. Han skula i retning meg samtidig som han prata lavt og lurt med pygmégjengen sin. De venta og jeg visste det. Planta resten av føden på bordet. Trakk opp glidelåsen. Showtime.

Lufta ute var fin. Den er ofte det i den magiske tiden mellom 03 og 04. Enten ligger man støtt mellom låra på ei fin lita sak, eller så henger man ute i gatene i påvente av noe voldelig. Primitivt. Naturlig. Idiotisk. Blind vold er den frustrerte og mentalt impotente manns måte å utrykke følelser på. Jeg kasta et sløvt blikk mot gjengen og snudde ryggen til, i retning tinghuset. Kjente et halvløst slag i ryggen. ”Hey, husker du meg eller?!” Lata som jeg ikke hørte, fortsatte videre. De ringa meg inn ved hjørnet. Slåpen gliste triumferende, rundt stod possien. Stort sett samme kategori, bare i forskjellige størrelser. Høye, lave, småfeite, kvisete, cirka et dusin. Ingen hadde visst fått seg et ligg den natta. Så det i øya deres. Vi stod sånn i noen minutter. Før jeg visste ordet av det, langa han ut en flat hånd mot det venstre kinnet mitt. Alt pulserte. Det gjorde ikke vondt, blei bare litt tent. Alle titta avventende. Ville jeg hoppe på, sluke agnet? En selvforhøyd tanke romsterte i hjernen. Vend det andre kinnet. Jeg gjorde så og han fulgte. Nok en flat hånd, nå mot høyre.

Naturlig ville man kanskje på dette tidspunktet kjøre en hard skalle i nesa hans og knee nestemann i balla, men jeg var en kødd. De skjønte ikke at masochister ikke kjenner smerte, bare en varm dunkende følelse som vekker dyriske lyster. De blei kanskje litt usikre. Jeg spurte om han ikke var ferdig. Tro det eller ei, men solariumgutten bitchslæppa meg nok en gang, tilbake på venstre side. Det begynte å bli kjedelig. Ikke noe Fight Club her i gården. Det var tydelig at ingen av de ”nye” vennene mine skjønte seg på kutymene her i asfaltjungelen. Sprøtt, men jeg hang meg opp i nesebora hans, de var gigantiske og jeg hadde mest lyst til å si; ”de to hulene der trekker nok ned dametekket ditt dramatisk” Før jeg kom lenger blei vi avbrutt av en småstressa politimann som hadde iakttatt hele greia. Skuffelsen var ikke til å unngå.

Jeg konkluderte med at small time-gutta nedi sentrum ville slått fort og hardt med det samme, men dit våga jeg meg ikke, for jeg er trossalt feig og ikke helt idiot.

Bogstadveien. Blei tent av mitt eget speilbilde. Dro hjem og onanerte.

Enkelte ganger skulle jeg ønske at jeg var født jente. Og ikke det håpløse tilfellet av en mann jeg er. Det ville vel mest sannsynelig blitt det samme. Kommer vel inn på den tanken hver gang jeg hører Manic Street Preachers og Born a Girl. Ikke at det skjer ofte, men jeg liker tanken. Særlig det å ha bryster. Innbilder meg at jeg ville gått og klådd på meg selv halve dagen. Må le litt. Det er bare sånn jeg er. Rumpehumor er min greie. Te med melk og sukker og Den unge Werthers lidelser til frokost, litt Nietzsche og VAT 69 rundt lunsjtider og pikk og balleprat til middag, når jeg møter de andre. Det er så greit, det er det som gjør meg til et geni. Det er det som gjør at jeg alltid får de kvinnene jeg vil ha. Glem Ari, det er JEG som er den nye vinen. En skammelig pen sådan.

Du har på deg burgunder korsett med svarte mønster. Skriver navnet mitt i dagboka di. Blåser bort fjærene. Lengter ut av vinduet. Venter. På meg.


Bloody Mary.

Fantastisk lat.

3 comments:

Sexy Sadie said...

Tror du ikke kvinnene fantaserer om å ha pikk og riste den litt ekstra etter toalettbesøk?

Det tror jeg.

Bra at noen mysterier er skjulte for oss.

Bastet said...

Briliant skrevet, som vanlig.

Bastet
XXX

Katzenkoenig said...

sexy sadie: Hehe, du har rett. Men innimellom er det faktisk godt å bli sminka til jeg ligner på ei jente og fjolle rundt som en fruit. Lenger kommer jeg vel ikke uten operasjon.

bastet: Takk baby ;-)