Psyko heart broken

Spiller: Hur jag fick dig att älska mig, kent. The Kill, 30 Seconds To Mars. Du är ånga, kent. Without You I´m Nothing, Placebo.

Har en feber. En evigvarende følgesvenn som aldri gir opp. Som aldri gir slipp. Den griper hardt om sjela mi som på en hals. Klemmer livet ut av meg. Litt og litt. I frekventerte små bølger. Jeg feider gradvis vekk. Blir en skurrende utydelig skygge i bakgrunnen på mine egne bilder. Det eneste som kan redde meg er din kjærlighet, dine håndtrykk. Lepper. Ord.

Kjederøyker sigaretter og drikker altfor billig whisky. Om og om igjen. Gjennom hele dagen. I morgen og dagen etter det. Livet mitt er laminert i en melankolsk plastikk som er tett i alle sømmene. Det er ikke noen vei ut. Eller inn. Jeg er fanga i tid som en patetisk pantomime. Frosset fast i fortiden. Suspendert i en grotesk stilling. Det eneste jeg kan gjøre. Er å tenke på deg, på det skinnende lange håret ditt, lukten. Varmen.

Veier passerer, men jeg enser ingenting. Er på autopilot. Følger bare retninger. Er her samtidig som jeg ikke er. Ser folk prate, observer munnen åpne seg, hører ikke en dritt. Bare nikker. Som en robot med et hult hjerte. Et enormt krater. Bare svarthet og vakuum. En altoppslukende vortex som aldri kan fylles av savnet etter deg, og den myke harde huden din mot min, måten vi dansa, hvordan vi elska. Det eneste jeg bryr meg om. Er å kjenne deg igjen. Den søte smaken.

Det var ubegripelig gjort, veit, men jeg kan ikke ta det tilbake. Jeg var en redd liten katt og øya dine skinte hardt som to fjernlys. Så jeg rømte vekk. Slutta aldri å løpe. Fortsatte helt til beina kollapsa under meg. Til alt kom til en brå slutt. Som om jeg traff en imaginær vegg av bly. Og først da innså jeg faktisk hva som hadde skjedd. Hva jeg hadde gjort. Hvor idiotisk jeg var. Hvor liten jeg var. Hvor for seint det blei. Det eneste som betyr noe. Er tårene dine da du så meg. Da du så hva jeg hadde gjort. Med hvem. Og hvordan sviket stakk i deg hjertet. Som en sylskarp kniv.

Hodekjør.

Hver jævla dag.

Aldri i fred.

Ned i den skitne søla.

Selvmedlidenhet.

Selvforakt.

Armen pulserer. Brenner.

Nykter

Sitter her med en slags kjærlighetssorg. Hjernen min bærer tunge byrder som ikke lar meg sove. Som ikke lar meg hvile. Prøver å høre hva soundtracket er. Får liksom ikke helt taket på det. Jeg har hull i forstanden som vanskelig lar seg fylle. Hva enn det betyr. Kanskje en mutasjon etter noen år med opiater og andre placeboer.

Nykter. Renselsen etterlater mentale tomrom og en avkledd sjel uten klare retninger. Man er plutselig en fuglunge som blir sparka ut av redet. Brutalt og deilig. Våkner opp på veien ned i avgrunnen. Totalt naken. Dønn naiv igjen. Sårbar som en jomfru på et horehus. Endelig.

Isolasjon. Spiser, sover, driter. Spiller Playstation. Repeat. Repeat. Skriker lydløst. Sparker motløst. Ruller, vrir meg, spyr. Stemmer maser i øret mitt. Sier ord som betyr flere ting på en gang. Alle mine feiltagelser og bomskudd skinner mot meg hver gang jeg løfter blikket og ser gjenspeilet mitt i ansiktet ditt. Kjære vakre stygge frøken Isolasjon. Jeg har groteske skjellet i skapet og hengslene har løsna. Du vil aldri la meg glemme. Bitch.

Har fortsatt et stykke igjen. Er allerede på randen. Balanserer på en syltynn knivegg mellom forstand og totalt kaos. Verden dirrer. En konstant moll som maler omgivelsene med slurvete grå nyanser. Gudene skal vite at jeg prøvde; å glemme alle de mørke tinga som hjemsøker meg, å starte på nytt. Men. Tror ikke de lytter. Er altfor vakker når jeg gråter og hjertet mitt skinner som sterkest når smerten river. Det er latterlig dystert. Kanskje nødvendig. Det får meg til å vokse. Det får meg til å omfavne galskapen. Får meg til å skrive.

Våknet fra en komatøs in limbo tilværelse fullstendig forvirra. Uten personlighet eller identitet. Et idiotisk blankt ark som bare driver med vinden. Uten mål og mening.

Bisart. En hel verden har passert forbi, et nytt tiår med nye pop-referanser og sosiale nettverk. Hva skjedde med MySpace? Burde følt meg gammel, men jeg har altfor mye liv igjen å leve. Burde egentlig vært død, men skjebnen har vært bittersøt og generøs.

Alle de øyeblikkene jeg stod på kanten av abysset. De mørkeste stundene. De endra meg. Og i stedet for å vandre mot lyset så tok jeg en avvei inn i solskinnet. Et comeback for en gammel sjel.

Heroin

Er fortsatt ung. Men. Sjela er sliten, gammel og mørk. Grå valører. Lag på lag. Til alt blir svart.

Alle disse åra med ei ond elskerinne on the side. All denne tida med en mørk hemmelighet som var smertefullt tydelig for alle. Slemme pike. Jævla bitch. Så altfor-altfor bittersøt og forførende, som ei sirene ved et skjær, som lys for møll.

Tunge toner river meg ned i et savn etter det som drepte meg, sakte, som en tålmodig psykopat med en svakhet for melankolsk elskov og masochisme dryssa på toppen.

Stemmen hennes, i øra mine, hele natta, hele dagen, overalt, er en trist fyr, er en jævlig trist fyr. Kjenner suget i magen, kjenner trykket i brystet.

Mister pusten.

Husker du åssen vi hadde det i b´ynelsen? Vi lå og stirra hverandre inn i øya, hele natta, og når grålysninga pressa seg gjennom gardinene så elska vi hele dagen. Helt til vi kollapsa på sofaen og sov til skumringa. Det var en fucked up og euforisk tid som det er vanskelig å beskrive. Det var noe med denne vakre tristheten og måten du bekrefta meg på. Hadde aldri kjent noe som det før. Ensomheten blei utsletta. Nummenheten blei liksom helt grei. Den fikk plutselig noe vakkert ved seg. Jeg var en demi-gud, og all kunsten jeg fikk til var uendelig. Det var for godt til å være sant. Sant?

Dystre bautaer i hardt vær. Det var det vi var. Sammen. Du hadde magi. Du var min talisman.

Jeg kjærtegner deg i mørket. Du er varsomme minner med katastrofale følger. Det er alltid sånn med ting som er dødelig for deg, du bare må ha det. Elegansen din var uendelig, du var Lana Del Rey med en mystisk vintage-look som pulserte seksualitet og sårbarhet. Stemmen din skar gjennom alt som var fornuftig og hviska lavmælte sensuelle ting helt inntil så det kilte. Bare lyden fikk meg til å komme. Jeg var hjelpeløs. Jeg var forelska. Fortapt. I deg. Å dø ung virka ikke så ille likevel, å leve hardt på kort tid var bedre enn alt annet som blei presentert for meg.

Du rei meg som om jeg var en vill hest på endeløse sletter som bare fortsatte, og fortsatte. Bare rei. Bare fortsatte. Klarte ikke stoppe. Kjærligheten din. Skarp som barberblad. Søt som nektar. Destruktiv som en sommerstorm gjennom en trailerpark. Du var ei jævlig bra hore, og jeg var din aller beste kunde. Eller var det motsatt?

Du fikk meg på randen av forstanden. Jeg falt sammen i et brudd av biter når enn jeg var nær deg. Fruktene mine var dine å fortære. Flammen min var din å slukke. Du var, som sagt, min jævlige elskerinne on the side. Du var hemmeligheten jeg prøvde å holde low-key.