Det er sommer, men hodet mitt er fortsatt i vinter. Har en sykdom i kroppen som aldri slipper taket. Det er en altomgripende melankoli som stikker kniver under ribbeinet. Farger verden rundt meg med ikke-eksisterende farger, valører. Sitter i vinduet og drømmer om hvordan fallet ville blitt. Svimmel, trekker meg tilbake. Feig. Er en hore etter å leve med hjertesorg og elendighet. Det får meg til å føle liv. Det fins ikke noen myke steder å lande.
Den første slurken brant. Smakte jævlig. Fikk oss til å knekke sammen av latter. En gammel helflaske Linie Aquavit. Det eneste vi fant innerst i skapet. Alt vi ville var å rømme et sted langt-langt vekk. Den deilige nummenheten sløva oss ned til en behagelig nervøsitet som ikke tok overhånd.
Hadde egentlig akkurat møtt deg. Selv om vi hadde kjent hverandre i flere uker, i spillet, vi hadde gjort shit sammen, raida, død, chatta og slått ihjel tid på vei opp nivåene. Helt til i kveld så hadde vi vært avatarer som sirkla hverandre med en bisarr fascinasjon som er vanskelig å forklare. Vi hadde stemmer, men alt annet var digitalt og utenfor rekkevidde. To blodalver. Amatører. Som ikke helt visste hvordan ting funka. Bare var der for opplevelsen og historiene.
Lange netter uten søvn og seine morgener gjorde at vi knytta et merkelig asosialt bånd i en hemmelig verden. Azeroth var stedet vi rømte til så fort vi fikk muligheten. Levde på kjappe brødskiver og sterk kaffe. Det var så jævlig vanskelig å bli kjent med nye mennesker ute. Hadde ikke referansene som matcha. Jeg bevega meg på utsiden av de gjeldene normene og samme faen så makta jeg ikke å lære reglene. Rømte inn i en eventyrverden der man kunne bli hvem man ville. Selv om ensomheten alltid fulgte meg. Som en koda skygge. Helt til jeg møtte deg. Vi, en Chimera, samme dysterhet, to hoder.
Vi satt ved kanten av et stup og stirra utover en vakker digital horisont. Man kunne vel kalle det romantisk. Jeg prata om musikk. Du brøyt plutselig inn; «skulle ønske jeg kunne kysse deg...» Blei overrumpla og stille en liten stund. Si noe. Vi bodde i samme by, men hadde ikke vurdert muligheten for at vi faktisk en dag kunne møte hverandre. Det var som om magien kunne opphøre hvis det skjedde. Gjøre det virkelig. Tanken gjorde meg vemodig av lengsel.
Stod utafor inngangsdøra til et bofelleskap på vestkanten. Banka på døra med påtatt selvtillit. Var egentlig et vrak. Et skjellet med svarte skinny jeans som var for store og denim jakke som aldri hadde blitt vaska. Regnvått tungt hår ned til skuldra. Tusen tanker passerte i det sekundene passerte. Husker ikke en eneste av dem. De slitte Allstars´a på en korkmatte over et blank steingulv. Det var alt som eksisterte akkurat da. Til døra blei åpna.
Det lukta kaffe og sigaretter. Rader med jakker og sko stabla i puslespill. Lyder bak dører. Stemmer. En TV et sted. Jeg traska lydløst på lange strietepper. Skuldra dine var skarpe under en svart ullgenser. Håret var nesten like hvitt som huden. Silke som sveva statisk etter. Kjente blomster i lufta di. Må innrømme at jeg titta lenger ned. På den smale ryggen. Over hoftene. Bak. Jeans. Perfekt gange. En fot foran den neste. Som om du dansa en marsj. Sigarett mellom to smale fingre med knallrøde negler. En røykpakke i den andre hånda. Det var et jævlig fint bilde.
Drakk avansert kaffe av store Ikea-kopper. Kjederøyka. Blei kjent med hverandre på nytt. Satt på gulvet i et lite rom med høye tak. Askebegeret mellom oss som nøytral grunn. Hørte på musikk. Spillelista bestod først av 30 Seconds to Mars og annet passiv-agressivt som passa perfekt til gaming. Selv likte jeg shit som pressa stemninga ned til en dyster og ubehagelig hvilepuls, Joy Division, The Smiths, Depeche Mode. Jeg var en snobb, ikke på en hipster Ramones og Turboneger-måte, men var definitivt på et annet nivå. Vi møttes på midten med en blanding av Kent, Placebo og The Doors. Björk. Portishead.
Skyggespill i blafringa av stearinlys. Lukta av aquavit. Natt. Vi satt nærmere nå. Effekten av alkohol og nedstemte lyder, stemning. Du lukka øya og gynga hodet sakte. Fra side til side. Sammen med musikken. Likte deg sånn. Lotusstilling med henda i fanget. Avslappa. Påvirka. Erotiske blikk med fyldige røde lepper og sløve øyer med langsomme vipper. Jeg fanga ansiktet ditt med en forsiktig hånd. Fløyelsmykt. Du lot meg stoppe tida. Skjelvende drag. Sukk av lettelse og velbehag. Du smakte norsk sprit og Luckies. Perfekt.
Vi hadde veier å gå. Men. I natt var alt glemt. Våre verdener tok en pause fra bunnløs apati og grunnløs fremmedgjøring. Lå med hodet i fanget ditt. Det var bare vare vakre du som eksisterte. Negla dine begravd i håret mitt sendte frysninger nedover hele ryggraden. Du var damp i lungene mine. Pusten. Tankene. Orda. Undra. Du hadde levd lenger enn meg, sett mer, opplevd, åtte år virka som en halv evighet. Burde kanskje blitt skremt, men jeg var fascinert. Lukka øya. Mer damp.
Flaska var nesten ferdig. Morgenen grydde. Skulle vært i senga, sovet. Vi lå fortsatt på gulvet. Inntil et hjørne. Stirra i taket, prata om dype alt og interessante ingenting. Delte de siste slurkene. Hadde bare et par sigaretter igjen. Vurderte mulighetene. Bunnpris på hjørnet. Kaffe først? Du forsvant på kjøkkenet. Jeg scrolla gjennom spillelista, Heart and Soul, Joy Division. Kom tilbake med to varme kopper og noen brødskiver med leverpostei og gulost. Vi lytta med overtrøtte øyne og vidåpne ører. Psyka oss opp til å gå ut.
Gatene slumra fortsatt. Lørdag mårra stinka eksos og piss. Søppel. Måker. Junkies. Folk med uniformer. Jeg var skremt. Av virkeligheten. Av det skarpe lyset. Følte ikke for å være her, men vi måtte ha proviant for sjela. To pakker Lucky Strike og fire sixpack´s med store Tuborg. På veien ut av sjappa sa du; «Har ikke lyst til å gå hjem ennå, skal vi stikke til parken?» Hvorfor ikke. Vi delte øreplugger. Traska mot lysere tider. I Want It All, Depeche Mode.
Frognerparken hadde både dårlige og gode nyheter. Det var mye folk som passerte, men det var også mange steder å gjemme seg, kunne observere alt på god avstand. Vi bretta ut jakker og skuldervesker. Tømte ut innholdet i posene. Strakk beina i morgensola og spratt hver vår øl. Det var merkelig og fint å se deg drikke øl av en stor burk. Du var så forsiktig. Lepper. La merke til at jeg stirra. Søla nesten. Begynte å le. Dytta meg mot låret. Storhet i parken. Jeg følte nesten glede. I hvert fall så mye som en melankolsk grubler kan klare. Det holdt. Vi drakk mer i stillhet. Delte fortsatt øreplugger. Queen of the Highway, The Doors.
Posen var full av tomme ølbokser. En kraftig buzz. Træra svinga. Morgen, så ettermiddag. Hadde vært heldige, været holdt stand, lyste norsk sommersol på svartkledde bleike kropper. Vi var svina, de vakre utskudda, den mørke kontrasten til alt det pene og pyntelige rundt oss. Alt spant. Der. I parken. Lå vi og klina. Tørrpula. Ga faen i alt. Fortapte i en brutal villmark der metallet møtte kjøttet. Sovna omsider i omfavnelse.
Ettermiddag blei skumring. Vi våkna av kulda fra den svinnende røde sola som døde bak høye hus. Tok på de halvfuktige jakkene. Pissa bak hvert vårt tre. Lova å holde vakt, selv om jeg ikke fulgte med i det hele tatt. Du lo, kalte meg en kødd da du så at jeg fikla med røykpakka, totalt fraværende. Hang-over. Vi traska innover mot massen. Drakk de siste ølene. Store slurker. Ekvilibrium. Du stakk armen under min og lente hodet mot skulderen. To skygger blei én.
Fortsetter seinere