Wi-Fi

«What Else is There? Röyksopp»

Sommeren er forbi. Naturen rundt oss dør sakte i gult og rødt, etterlater svarte skjellet i taus krokete pantomime, slipper lyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig. Septembertårer kryper lange striper på usynlige skjold, vasker bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommernatt, et sted.

Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Et brøl. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen, bare følte. Hørte fingeren din trykke play, full guffe, This Must Be It. Vi var på vei til havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne, så ikke en dritt, tok sjansen, valgte en retning. Et slags symbol. Vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner. Liv som ikke var egne. Bare styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.

The Girl and the Robot. Hvem som var hva, var spørsmålet. To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå, som kvasi-futuristiske visjonærer med et dystert budskap i hånda. Pretensiøse intellektuelle med altfor mye å skjule. Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt. Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre. Produkter. Av samtida. Et drypp av tidene som skulle komme. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for nært. Kjølig moderne kjærlighet.

Det var øyeblikk. Stunder med pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska bokstaver og slapp løs. Innbilte oss at det var sånn mennesker tedde seg i sosiale settinger, selv om ingen ting var annerledes. Vi var fortsatt autonome poder, bare mingla asosialt under strobelys parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylydt og barmhjertig, skåna oss fra kommunikasjon, ansikt til ansikt, med andre, med hverandre. Alt handla om kjemisk fremstilt lykkefølelse og avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer.

På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale. Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover, la oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga, tenkte dem, følte dem, stoppa før de nådde munnen. Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra en lysende skjerm, aldri en stille stund uten informasjon, tilgang til alle fantasier, pandemier, munnbind, katastrofeporno, reality som ikke var virkelig, alt, ingenting. Meltdown.

Svømte i svart vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet. Mekaniserte bevegelser fordi vi var så frosne og stive, blå lepper som dirra, numne kyss uten følelser, sparka fra mot der boblene var på vei. Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein, svøpt inn i et pledd, sammen, inntil, harde brystvorter.

Smakte natur. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Dugg på gresset. Varm ull mot bleik hud. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert, deg oppå meg. Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene. Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.

Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som lå i lufta. Uavklart, men jævlig tydelig. Like penetrerende som øya dine, like hardt som henda dine på skuldra mine. Fortapte i samtiden, ingen morgendag, ingen planer som måtte gjennomføres, bare nå, bare oss. Perfeksjonerte bevegelser i rytme med biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de gode signalene, kobla oss sammen på et annet nivå, hele veien til vi nådde klimakset på toppen og falt sammen skjelvende, svettende, pustende.

Veien hjem var lang, ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder, suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om, alt fanga opp på dashcam´en din så vi seinere kunne objektivisere handlingen når hverdagen blei altfor dyster og robotisert. Hørte stemmen din synge med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile. Vemodig og forelska. Snart kobla til nettet igjen. Mer sakte rigid død. Til neste gang. Til neste nattlige utflukt. Til neste sommer.

World of Warcraft 10

«Only This Moment, Röyksopp»

Ingen er perfekte to på natta. Særlig etter altfor mye alkohol og sigaretter. Vi gjorde kanskje noen linjer kola da øya blei tunge og stemninga død. En liten boost for potensielle elskere som ikke ville at kurtiseringa skulle ta slutt. Det begynte med et dønn uskyldig kyss som veide like mye som et skjebnens tonn. Var i hvert fall sånn det føltes akkurat da, i kokainrusens aggressive og selvhøytidelige lykketilstand. En opptur. På alle måter.

Stemmen hennes mot øret. Lys og merkelig tilgjort som enkelte gjør, sleske ord ment å forføre helt til man kapitulerer, gir seg hen. Må ha feida vekk en liten stund. Bianca pusta løst. En forsiktig vind mot huden. Ba meg komme tilbake. Jeg var en gjest, fanga på en myk øy midt i et enormt tomt hav. Hun var ei perfekt vertinne, satt overskrevs i fanget mitt, delte slurker fra et dypt glass, Scotch, med is. Var rettferdig, og nådeløs, fanga meg i en sone det var umulig å bryte ut av. Hvis man ønska. Hvis.

Hun begynte å kle av seg genseren. Strakk arma mot taket da jeg hjalp henne. Sølvblondt hår blafra da hodet var fri. Alltid et ålreit syn. Frihet. Oksygen. Hud. Lys som melk. Plettfri. Rart å se et helt blank kanvas uten tatoveringer og farger, piercinger, uvant, det hadde vært så mange alternative jenter så lenge nå. Kunne se potensialet. Likte også den ordinære uskyldigheten og det undertrykte raseriet i å holde seg sånn. I hvert fall etter å ha gjennomskua alle skyggene i bagasjen. Bianca hadde et kommersielt estetisk behagelig ytre, men jeg visste at hun var en gryende alkoholiker med svakhet for poetisk anlagte svartkledde slasker med ustelt hår og slitte All Stars. Det var opplagt issues. Interessant nok.

Rødt. Silke. En brystholder som sleit. Velta ut mot meg. Lukta parfyme, whisky, søt hud, en dødelig trio når man var så svak som meg, skamløs, full, høy. Gikk velvillig inn i fella hennes, venus flytrap med de vakre løftene om gode stunder og en sein natt nær kanten av morgengry. Vi var begge outsidere på hver vår kant, hun passa egentlig ikke inn i min mørke ruskete verden, og jeg, passa definitivt ikke inn i hennes minimalistisk riktige tilværelse. Det var kanskje hele poenget. To degenererte individer fra hver sin ende av skalaen, med en tørst appetitt etter ødeleggende moro som nullpunkt, en nøytral grunn der vi begge møttes for å rive hverandre ned med emosjonell sex og forsterkende substanser.

Bianca var ei type jente som pulte til Do I Wanna Know? de få gangene hun orka å dra med seg en glatt vestkantgutt hjem, hata dem egentlig, men de var der, alltid så jævlig tilgjengelige. Løsninga blei å drikke for å gjøre folk interessante. Det bare blir sånn når omgangskretsen din er kjip og uten essens, når alle ser ut som kloner og puler like kjedelig som et lydløst tre faller i skogen. Helgefyll blir til hverdags-fyll og før du veit ordet av det så blir alkohol en nødvendighet i alle settinger. Du er i trøbbel når du er så desensitized at eneste måten å føle noe ekstase er ved å blande alkohol med piller, kokain eller MDMA. Dør litt hver dag, av kjedsomhet og en udefinerbar sårbarhet som ulmer under overflata, som et skrik inn i speilet, små drypp av undergang, konstant, bare venter på noe bedre, noe annerledes, noe med sjel.

Jeg var ikke redninga. Jeg var ikke der for å gjøre ting bedre. Jeg var der for å gjøre det verre, på en god måte. Akkurat som hun for meg. Vi var to skip som passerte hverandre i rom sjø. Et taust møte midt i stormen. Et avbrekk fra våre predestinerte linjer mot ukjente horisonter med lidelse og selvskading. Bianca dryssa hvitt pulver på de forsterka brystene, lot meg snuse det hardt inn, lo hjertelig av den vulgære klassiske handlinga. Øyeblikket, hvit i halve ansiktet, kyssa hennes, hånd mot hånd, harde tupper inntil meg, messed up, en fin følelse, helt nummen. Vi hørte på Röyksopp og rei på en god elektronisk bølge mot lysglimt som blinka forlokkende med positive emosjoner. Avkledde på en gigantisk sofa, hun oppå, ansikt mot ansikt, rytme. Only This Moment.

Heroin 2

«I Know It´s Over, The Smiths»

Suicidegirls

Så et ansikt på plakattavla. Svarthvitt. Mørke felt fulle av skjulte følelser. En kropp dekka av to hender, gjennomsiktig silke, øya igjen. Trodde det var deg. Innså at jeg var i morfin-delirium, at hva som helst var mulig, men aller mest usannsynlig.

Seine hverdagskvelder på T-banen i en krampaktig by uten tydelig identitet, hetta dratt godt over hodet, øreplugger. Spøkelse. En usynlig skygge som leste obskure manga fra bruktbutikker og skreiv svake ord i en dyr naska notatbok innbundet i lær. Dønn alvorlig. Oppriktig overbevist om at jeg var aleine på en øde øy.

Huska ikke drømmer lenger, alt var en dyp søvn, et øde mentalt landskap som strakk seg langt forbi horisonten til et punkt som var skremmende ukjent. Ingen veier tilbake. Hadde skjøvet alle venner vekk til et negativt tall, trengte dem ikke, all eksistens var inni hodet mitt, sammen med den eneste som betydde noe, min hemmelige elskerinne, heroin.

Ingen elsker deg som jeg gjør, ingen elsker deg som jeg, ingen... Orda hennes brant seg inn i den vemodige sjela mi hver gang jeg var klar for emosjonell degradering, mer kjemisk kjærlighet og ekstatisk eufori, i skyggelandet, kalde hender, neseblod, følelsen av å være nær døden i et lite øyeblikk, omgitt av varmt vann, på en berg og dalbane, hodet skilt fra kroppen, et hugg. Orgasme.

Det var tida mellom som var drepen. De bortkasta øyeblikka bare i påvente, shiten jeg måtte gjøre da pengene begynte å ta slutt, bøffe, snylte, pule, stjele, dødssynder, en middelklasseidiot fanga i slumdansen, bare for å oppleve den bitre elskoven som var så jævlig søt at det var verdt alt, som en slave, et monster, en freak, dødsdømt, fortapt.

Skar dype snitt i armen med en sløv kniv bare for å føle at jeg var levende. En sviende bekreftelse på at det fortsatt var noe menneskelig igjen inni der. Realiteten var at jeg hadde gått for langt inn i det ukjente, jakta etter en eksistensiell sannhet i billedkunst og poesi, blitt forelska i de dystre og forførende tankene til John Wilmot jarlen av Rochester og Marki de Sade, en ultimat vei mot livsnytelse i god libertiner-ånd, masochistisk, nedverdigende, selvdestruktivt, en sikkert død i enden av ferden, men faen for en reise, superlativ.

Jeg ga henne alt, absolutt alt. Tilbød henne meg selv, ofra alle illusjoner om noe bedre, la meg langflat, en patetisk beta, en idiot, en ingenting, et null. Hele verden var i flammer, den natta, jeg visste at det var min egen feil, fløy altfor nærme sola og lot vingene ta fyr, visste ikke bedre, en møll mot noe skinnende. Faen, ingen elska meg som du gjorde, ingen elska meg som du, ingen... Med hendene bundet. Bak ryggen. Ingen.

TikTok

«All My Friends, CLMD»

Et taust hav av bunnløs sorg så langt øyet kan se. Tida kunne stått stille hvis det ikke hadde vært for horisonten, slyngende linjer av rødt og angst som et ekspresjonistisk maleri. Dette var tinga jeg så da jeg lukka øya, lot musikken strømme inn, visjoner av mørket og mystikken, monotone rytmer med lang etterhengende klang, tårer som aldri brøyt kontakten, bare fortsatte og fortsatte, striper. Bittersøt tristesse. Vakkert.

Ensomheten var min skjødesløse wingman. Inspirerte meg til å pushe gjennom de imaginære barrierene for å fylle tomromma i livet. En superfin balanse mellom kreativ genialitet og suicidal galskap. Selve essensen var å alltid ligge midt i, et fucked up ingenmannsland som ikke leda til prematur død, bare i fornøyelige etapper. Sakte dypdykk ned i undergrunnen, prega av provinsiell alkohol og frigjorte utsvevende kvinner i brunst. En gullalder. Nå.