The Vampire from Viul,

«Live Forever, Oasis (MTV Most Wanted)»,

Det var ingen skulder å gråte på, kald i morgendisen, hangover, stille gater, ekvilibrium, musikk på øra, hodet langt inni noen poetiske tanker, prøvde å manifestere dem med ord, noe, kjente de første solstrålene trenge gjennom himmelmørket, lag på lag av gråblå sjablonger som blei lysere jo nærmere de kom høyden, dansende røde skyer feida gradvis vekk for hvert minutt som gikk, glød, varmt.

Jeg var en emosjonell hore, en syntetisk call girl, ikke særlig spesiell, ikke altfor smart, elska beundrende oppmerksomhet, selv om jeg hadde sterk sceneskrekk, fikk den store skjelven bare av å gå inn på t-banen, det var der alkoholen kom inn i bildet, den frigjorde meg fra alle bånd en fin liten stund, det var min store flukt, fra virkeligheten begrensninger, fra dagliglivets manglende reisninger.

Gikk nedover gata og sang, sovende mørke vinduer, en og annen taxi, avbrutt av fjerne sirener og måker som hyla ensomt, typisk dystopisk storby-natt på randen av morgengry, like før alarmene sparka liv i maurtua, nynna en eldgammel Oasis-sang jeg hadde fått dilla på; Live Forever, en ganske positiv låt, selv om konteksten jeg plasserte den i var vemodig og nedtrykt, likte min egen personlige brand av dualisme med glade sanger som soundtrack til triste følelser, det var også noe med den kompromissløse stemmen til en ung Liam Gallagher, den passa gatestøvet, en slumtilværelse som var mer neo-noir enn noe annet.

«Maybe I will never be

All the things I wanna be

Now´s not the time to cry

Now´s the time to find out why...»

Kræsja i nylon, blei avbrutt midt i sangen da en utslått paraply nesten spidda meg i øyet, hva faen, det var opphold ute, nærmest knusktørt med svevestøv som trengte inn i alle porer og åpne sprekker, sola allerede på vei.

«... I think you´re the same as me

We see things they´ll never see

You and I gonna live forever...»

En Lauren Bacall-stemme fortsatte videre fra der jeg slapp, gjorde meg forvirra, målløs, stirra på ei ung kvinne med en stor og svart paraply som dekka ansiktet hennes ned til haka.

Hender, hun hadde på svarte stramme hansker, vintage hvit bluse, svart skjørt over knærne, minna sterkt om Elizabeth fra Bioshock Infinite Burial at Sea, alt fløyt sammen i et virvar av tanker og inntrykk, tråkka rundt henne uten å si noe, runda hjørnet, angra selvfølgelig med en gang, snudde, tenkte å spørre hvem hun var, men paraplyjenta var ikke der, fullstendig borte, typisk, et øyeblikks nøling ødela alltid, fiska fram en Marlboro Red, rota rundt, fant ikke den jævla lighteren, gikk videre i mens jeg famla utapå lommene, siggen dirrende i munnen, kom til hjørnet, like før jeg pælma hele greia, stirra omsider inn i den svære paraplyen igjen, hun må ha gått rundt kvartalet, kjapt, holdt en hvit lighter i hansken, et stort rødt ettall; «tror du mista denne».

Vi prata, en ålreit og merkelig samtale uten store sammenheng, bare en serie bruddstykker av innfall som passa der og da, hvor enn vi var, blei kjent med hverandres frykt og avsky, hvorvidt himmelen snart ville falle ned, kanskje enkelte romantiske vrangforestillinger, bløte ting under skoa, en hemmelighet i lufta, store ord, minimale betydninger.

Sola stod høyere, hun trakk oss mot skyggesidene mellom kvartalene, fortalte meg fortrolig at hun hadde en sjelden hudtilstand som ikke tålte sollys, ville medføre store smerter hvor enn strålene traff, så, hun levde i en overskya verden som for alltid ville være under en natthimmel, med kritthvit hud, i eksil, ofte aleine, fordi folk syns hun var rar, fordi hun var annerledes, kanskje en vampyr.

Det skremte meg ikke, tvert i mot, var fascinert, sleskheten i meg hadde ingen fordommer, jeg var en ravn som alltid jakta på den neste shiny kuriositeten, blei fortapt i det usedvanlige, det var kanskje ensomheten i meg som prøvde å finne det rette, en hellig gral som kunne rette opp de krokete linjene i sjela, noe med nok emosjoner til å forstå, hva enn det betydde.

Enkelte mennesker var en sjelden blomst, og hun definitivt ei av dem, det var ingen vei utenom, det fikk meg til å erindre tilbake til den gangen jeg var forelska i ei ballerina som studerte på Kate Simmons, hun levde på vann og tomater, og meg, det var en merkelig tid, egentlig i steinalderen, men likevel ganske essensiell i tidslinja mi, uendelig usynlig, som luft, vikla i hjerterommet, sydd inn i minnene, britpop på sitt beste, og verste.

Skolen hun gikk på var et helvete som påpekte alle små feil helt inn i muskelmassen, ingen posisjon var bra nok, blod, svette, tårer, hun trygla meg om en vei ut, prøvde å få meg til å komme inni henne, vel vitende om at vi ikke brukte beskyttelse, heldigvis var jeg nykter, greide å holde igjen selv om orda var pågående og følelsene syke, det var et av de øyeblikka der man stod på bredden av Rubicon, om man kryssa så var det aldri noen vei tilbake, jeg valgte å stå stille, selv om det drepte forholdet vårt, kanskje like greit.

Jeg var ikke noe bedre, den største forskjellen var kanskje at min idé om å være selvdestruktiv ikke innebar å bringe et nytt liv inn i en fucked up verden som ikke hadde mer å tilby enn hjertesmerte og lange timer i et langsomt selvmord av en jobb, min vei var som sagt mer introvert, krydra med Stella Artois, taxfree-sigaretter og pompøse fraser i en verdensvant Moleskine-bok, og, hvis batteriene strakk til, lange timer med dyster gladmusikk til hodet eksploderte.

Møtte henne mange år seinere, på bussen i Oslo, et plutselig tilfeldig møte i farta, det var liksom ikke så mye si, jeg var på kjøret og underveis til en pusher i sentrum, hun skulle sikkert til en kjip leilighet på Rosenhoff med beige vegger og smakløse møbler fra Ikea, hvem veit, husker bare at hun var bleik, en skygge av sitt tidligere jeg, like fæl som meg, det gjorde meg trist, ønska ingen noe vondt, livet tæra på, for alle, samme faen, jeg sa hadet og hoppa av før vi kom lenger, snudde meg og så gjennom ruta at hun akkurat var i ferd med å si noe, usagt.

Elizabeth røyka sigaretter med et langt munnstykke, holdt det elegant som om hun var tatt ut av en gammel filmplakat, en kontrast til mine to gule sure fingre, hun hadde ordentlige støvletter, snøring og perfekte løkker, titta ned på mine egne bein, to slitte All Stars med spredte malingflekker overalt som om noen ga regnbuen et hodeskudd, spurte henne hva hun tenkte på, det var visst en hemmelighet, hadde ikke tenkt å fortelle det, stirra lengtende etter sola.

Engler sang myke sanger i vinden, blader rasla gode rytmer, dråper av regn på oss, overskya himmel og hun kunne strekke haka ute i det fri, kald vind fra havet, støv i oksygenet som stinka storby, perfekt, visste ikke hvor vi hadde hverandre, det var helt greit, var sliten, lei, ønska bare å ha noen å prate med, om hva, samme, lot henne bestemme, ambisjonene mine var teipa sammen av billig gaffateip som snart slapp taket, og hun satt der med de retrospektive klærne sine og mysa ut i en gråsone, passa stemninga som en prikk over i.

Vi gikk gjennom ting vi angra på, eller ville gjort annerledes i dag, situasjoner som var idiotiske, stunder uten logikk, handlinger med ringvirkninger og uforutsette konsekvenser, det var mange, enkelte små, noen store, ingen overgikk den andre, shit skjedde og den personlige kostnaden var relativ, til tider subjektiv, verden gikk ikke under, ingen døde, det bare var.

Brant bruer, det er hva jeg gjorde, det var min spesialitet, hvis noen kom for nær, hvis ting blei for heavy, havna bevisst i fucked up situasjoner som gjorde det dønn umulig å elske meg, kunne ikke skylde på noen andre, alt jeg tok i blei til aske, alt fikk en bitter bismak, er ikke whiny, har akseptert det, bare maler bakgrunnen med de rette fargene, så du skjønner hvem jeg er, veit hvem du har med å gjøre.

Fikk et brev i posten, en av disse pinlig opplagte tinga folk gjør mot en fyr de veit er singel og håpløst ute av stand til å samle dritten sin sammen, en invitasjon til bryllup, av plikt, av medynk, for å fylle seter, muligens med en dårlig tildekt agenda der du blei spleisa med ei kusine ingen orka å danse med, selv etter flere glass kartongvin og noen Jägermeister, et garantert ligg ingen ville vedkjenne seg, en granat sendt rundt i rommet, den varme poteten som alltid landa i fanget til den fulleste jævelen.

The plan, hadde en jævel i meg, en sadist som ønska å røske tak i de kvadratiske forstads-doserne, rive dem ut av drømmeland med litt snusk og avsky, uten å nødvendigvis ødelegge dagen for de fremtidige fangene som snart skulle si sitt teoretisk siste ja, bare være et hodebry for de mer sensitivt anlagte organisatorene, få dem til å angre på at de fortsatt gadd å inkludere meg, jeg var selvsentrert og bitter, klarte bare ikke føle glede rundt forestillingen, alt det den representerte.

Drosja rulla inn på plassen, stoppa med en passe avstand så folk kunne se oss komme, meg og mine pluss én, som egentlig var to, begge like vakre på hver sin måte, flere av disse merkelige blomstene med avvikende farger og farlige lukter, arm i arm, på hver sin side, burde følt et snev av flauhet over å flaunt´e trekantdramaet vårt så åpent, men blikka til familie og venner mora meg for mye, dette var garantert dråpa som fikk dassen til å renne over, måtte bare være nådeløs resten av kvelden, kjøre på.

Møtte dem etter en konsert i Oslo, natt og dag, det var i hvert fall sånn jeg så dem, ei med svarte klær fra topp til tå, langt mørkt hår som dekka halve ansiktet, ei i beige baggy kjoler med dype utringinger, hvitt hår til skuldra, lugg, begge fantastiske sangere på hver sin måte, gått på de samme skolene, kommet opp sammen, stod foran et veiskille, den ene hakket mer kommersiell enn den andre, før eller siden ville de bli konkurrenter, hvis de ikke hadde vært det hele veien, begjær avla begjær, ambisjoner inspirerte ambisjoner, nemesis.

Vi satt i en sofa på et nachspiel hos en eller annen bransje-tulling, en typisk greie der menn i femtiåra prøvde å skjule månen ved å skinne hodet, dressjakker fra H&M, dustete hornbriller , Tuborg i hånda, omgitt av halv-frikete bærumsjenter som revolusjonerte mot pappa ved å legge seg flat for den mest patetiske kulturpersonligheten de kunne finne, selv om halvparten her var homofile, det var komisk, og fantastisk, alkoholen var gratis og ingen ville kaste meg ut, de trodde jeg var noe viktig, en kunstner på vei et sted eller noe, sannheten er at jeg flørta med han som eide leiligheten, skrudde på den androgyne sjarmen, sendte bløte blikk, sa noen smarte ord, funka.

En yngre meg hadde så mye overmot, et hovmod som ga avkastning på flere måter, enten det var varme opplevelser, kalde erfaringer, nøytrale hvilepulser, praten gikk lettere, hadde ikke bagasje, skuldra var frie, aldri forutinntatt, alltid super-light, det var ikke et problem å sjarmere to jenter som var ærgjerrige i konkurranse, var vel egentlig litt for lett, omstendighetene var perfekt for et laid back spill mellom tre, vi lot øl, sigaretter og følelser gå på rundgang, om og om igjen, til vi var gode og fulle, prega, modne for det neste.

I tåka, obskure minner som kanskje ikke burde bli prata om, et av de bedre kapitlene i boka, noe med disse to sangerne, meg, en seng, rus, måten vi ga oss hen til fantasier og lek, vi var en triangel med sur klang, samme hvor ømfintelige slaga var, lyden var aldri i dur, det var ikke meninga, vi var noe tilfeldig over en kort periode, med høydepunkt på et begredelig bryllup i en forstad vest for Oslo, et siste hurra, slow dans som en trio, begge to i fanget mitt, mata hverandre med spekeskinke og flatbrød, delte flere glass rødvin, pulte bak huset, hele pakka, helt til vi alle forsvant i hver vår retning, aldri sett siden.

Traff bruden på byen et par år seinere, de hadde visst blitt skilt året før og nå var hun ute på jakt igjen, bare for moro, ikke mer, hun måtte innrømme at det hele starta den kvelden, på bryllupsfesten, da hun så hvor gøy vi hadde det, hvor på trynet vi egentlig var, uten å bry oss, måten vi stod og klina som en trio på dansegulvet, med corny danseband i bakgrunnen, hvordan det hadde fått henne til å tenke på hva hun gikk glipp av i livet, hvor gøy gøy ting hadde vært før, omsider hadde infeksjonen spredd seg til hjernen, blei for mye, hun pulte en kollega og det var det, hun gikk fra å være ei av disse damene som brukte bryllupsbildet sitt som profilbilde på Facebook til å bli nyskilt puma, alt takket være meg, oss, selvfølgelig endte vi opp på et Thon hotell, proppa fulle av kokain og Viagra, hele natta, halve dagen.

Elizabeth lo, det var en av de dummeste historiene hun hadde hørt, og hun elska det, den passa meg sa hun, en snublende helt som aldri fikk det helt til, som tok retninger som var vindskeive, i god tro, nesten på instinkt, gjøre først så tenke det ihjel etterpå, som en psycho, måtte smile, spot on, hadde vi vært ti år yngre, i et annet liv, ville vi vært et perfekt par, men akkurat nå var hun visst pan-seksuell og datet bare andre med flytende legning, helst av det samme kjønnet, vi lo mer, for en munnfull, det var starten på et vennskap, uten preferanser eller forventinger, senka skuldre, syrlig sarkasme om folk som passerte.

Jeg kom kanskje ikke til å leve for alltid, og noen dager føltes det som jeg aldri opplevde noe, bare vandra i ring, men sannheten var at akkurat som for folk flest så hadde jeg små øyeblikk og gigantiske epoker, fulle av vakre bilder og stygge totemer, ting som forma et liv levd, på godt, på vondt, hele den klisjéfylte greia, jeg var vel der jeg skulle være, relativt i forhold til valga mine, resultata, det var dager med ensomhet, selv om jeg hadde folk rundt meg, det var også dager med storhet, shit som gjorde livet verdt noe, dagen i dag var muligens en av dem, noe å stå opp for, noe å ikke legge seg for.

Sommeren var på hell, men varmen hang fortsatt igjen i lufta, ørsmå nyanser fryst i tid, som en god låt ingen ville gi slipp på, som den rå og sårbare stemmen til en arbeiderklassesanger i et rockeband, en udødelig låt, fanga i illusjoner, et magisk lite øyeblikk med durende ringvirkninger, urelevant, likevel dønn viktig, akkurat likt de beste øyeblikka, en jævlig god stund, til tross sarte sjeler og nedbrutte psyker, Live Forever ga gjenklang i den tomme torsoen min, rytmiske fabuleringer som passa sommeren best, langsomme gitarer, malende i bakgrunnen, snuskete mjauinger akkompagnert av røffe tanker og komiske handlinger, vi røyka sigaretter, hosta fordi helsa ga slipp, brydde oss pent lite, sola var fienden, særlig for vampyren fra Viul.

World of Warcraft 11

«Don´t Forget About Me, CLOVES»

Blå luft. På skyggesiden av livet. Tunge øyelokk, nummenhet i panna, bevegelser i slow motion. Jeg søkte etter en spesiell estetikk som bare var min, noe man kunne si at; dette er Katzenkoenig, uten tvil, etter bare et avsnitt, en linje, noen ord. En mørk tekstur man kunne ta på, føle.

Drømte om en tid for lenge siden. Før opioid-avhengighet, før alt innhenta meg, den gangen jeg stod på bar bakke og hadde verden i min hule hånd. Det umulige var alltid mulig. Alt jeg kom nær blei til gull, en allemannseie uten preferanser, så lenge du spanderte, jeg pulte.

Jeg hadde et øyeblikk. En liten stund i mørket. En av disse tankerekkene som kom når man var dyster og natta altfor tung. Der vannet møtte sanden, på en fremmed bredd, satt jeg og venta, med bare føtter og åpne hender. Visne blomster spredd rundt. Stirra utover et urolig hav som dekka alt fra begynnelse til slutt, stakk kniver i hjertet. Musikken kom innover, fikk meg til å miste pusten. Luktene var ærlige, kunne smake alt, salt. Som tårer. Skyene kasta seg rundt som drypp av gouache på et vått ark. Intense lyder, øredøvende stillhet som bare rein natur makta. Hvite fugler drage-fløy mot vinden, iakttok meg med selvsikre blikk, som om jeg alltid hadde vært her, som om jeg aldri forlot. Det nærma seg. Tidevannet. Var utemmelig. Var hjertet. 

Uunngåelig. Veien min hit. Helt siden jeg var et uforsonlig barn som vandra aleine i skogen på jakt etter tusser og småfolk i krattet. Burde egentlig vært på skolen, men tok alltid lange omveier. Små eventyr som skeia av de opptråkka stiene. Pløya meg gjennom høyt gress og viltvoksende småtrær, en oppdager, erobrer. Orka ikke sitte fremmedgjort i tomme rom fulle av mennesker jeg ikke makta å begripe. Lengta heller ut til den mystiske ensomheten under mørke løvtak og gamle stammer som knaka sanger i vinden. Spiste matpakka på gigantiske steiner i utkanten der gule marker fortsatte så langt øya kunne se. Det smakte av vemodighet og forvirring, jeg var allerede en avviker og visste det altfor godt. Skulle egentlig vært et annet sted, sammen med alle de andre, blitt som dem. Kallet var altfor sterkt, så meg aldri tilbake, bare fortsatte i villniset, uten tydelige retninger, både godt og vondt, storhet, undergang.

Hadde en visjon. Var under vann, dreiv sakte nedover en isblå elv som sildra behagelig, huden var snø, leppene skarpere enn en klar Januarhimmel. Bar overkropp. Svarte Nudie-bukser. Dekka av falmende tatoveringer og lyse arr som en gang betydde noe. På land, på motsatt side, i gresset, løp vakre mennesker i lette sommerklær, plukka ville blomster og sang med lyse forførende stemmer, majestetiske vesener langt bortenfor. En jævlig-søt kontrast til patetiske meg. Lyset glapp alltid på enden av fingertuppene, var aldri et alternativ for meg, var alltid forbeholdt de riktige menneskene, så jævlig uoppnåelig, lykken.

Jeg var en bad guy uten egentlig å være det, ting bare blei sånn, var selvdestruktiv, omga meg med folk som var likesinna, vi var svina, vi var de som ødela livet ditt, med kvasi-forelska sex, med fucked-up rus-sessions, med jævlig bra musikk på toppen, som krydder, som libido, som varsom omsorg. Så, ikke glem oss når du dør en langtekkelig død i alderdommen, ikke la opplevelsene våre forgå i intet, ta vare på erfaringene du dyppa tåa i, takk gudene for at du hadde en vei hjem, ikke våg å synge sangen din over vår. Kunstnere og poeter har en plass i puslespillet, selv om det aldri blir fullført, selv om noen har en kortere livslinje, et lys som skinner sterkere over en begrensa periode. Paradokset er at jo lenger en lever jo mer urelevant blir man. Til slutt så blir du en del av systemet du en gang revolusjonerte mot. Poetens dilemma. Kunstnerens kvad.

Bianca lå inntil hodet mitt og hviska behagelige fraser på dårlig fransk. Tenkte i mitt stille sinn at til tross alle pengene dine så er du faens ukultivert, men jeg tilgir deg fordi du er vakker. Det var noe kitchy med hele den skipsreder-streberske måten å være på, aldri helt innafor, aldri akseptert. Likte det. Fikk meg til å tenke på hvor patetisk borgerskapet egentlig var, måten de etterapa aristokratiet, måten de kjøpte alt, uten egentlig å få noe igjen, hvordan folk lo bak ryggen deres, med hån, av misunnelse. Det var ingen som var så god mot kunstnere som akkurat disse folka, det var de som finansierte all elendigheten, den såkalt finkulturelle eliten, smakløse, vulgære, forskrudde. Perfekt symbiose.

Jeg var sliten, muligens på randen av noe, men dønn lykkelig i samtiden. Bianca lå der naken bare beskytta av et hvitt utbretta silkeskjerf, dekka alt uten egentlig å skjule noe, mystiske omriss som overga seg til noe som var sterkere enn fantasien. Tunge bryst uten gravitasjon og perfekte linjer som aldri slutta, bare fortsatte, hofter, lår, knær, legger, føtter. Ville vært en løgner hvis jeg sa at jeg ikke var fascinert, på grensa til forelska, nesten. Vi sløste tid. Brukte opp timer av livslinja. Huska bare mindre og mindre, det var noe med middels bra tequila i små glass og top notch kokain på magen hennes, måten vi fikla i en klønete rus, kyssa hennes, smaken av lime og meksikansk sprit. Caput skilt fra torso.

Før eller siden ringte vi etter en taxi. Bestemte oss for å gå ut, oppleve noe, eller, oppleve hverandre ute i omgivelsene. At vi hadde gått tom for alkohol hadde ikke noe med saken å gjøre. En mindre detalj som ikke burde spilt en rolle. Bare vi ikke hadde vært så jævlig tørste, bare ting hadde vært litt enklere, bare vi hadde vært litt yngre. Beundra de mørke mønstra på strømpene hennes, ved låra, klarte liksom ikke helt å fokusere. Muligens var det huden under som lekte med sansene mine. Kanskje.

«Be Happy, CLMD»

Vi pressa oss inn på en bås i en hektisk unisex-do stappa med fulle og høylydte mennesker. Smugrøyken lå tett under taket. De fiolette neonlysene skapte en merkelig stemning som minna meg om noe fra en film fra åttitallet, kanskje American Psycho. Det passa humøret. Jeg var down og skulle snart høyt up. Noen stønna patetisk fra en bås bortenfor. Større nattklubbdasser hadde virkelig sitt eget økosystem, det var som en parallellverden til selve nattklubben, der alle måtte innom før eller siden, hvor enkelte blei fortapte over lenger tid.

Bianca tømte kokain fra en liten ziplock baggie på det blanke svarte dolokket og forma to feite linjer som gikk lenger enn nødvendig. Vi blei høytidelige et lite øyeblikk og stod skulder mot skulder i den trange båsen med hver vår rulla tohundrelapp. Betrakta pulveret med ærefrykt. Kanskje litt skrekk, på en fin og merkelig måte, spenninga rett før noe jævlig vilt skulle skje. Bianca tok føringa og sugde grådig inn. Hun strakk hodet bakover med øya igjen, sjekka nesa si med den ene hånden. Min tur. Jeg var ustø og måtte fokusere så jeg ikke fucka det opp. Skalv. Dytta rullen i nesa og trakk inn med stor kraft. Reaksjonen var umiddelbar og hele båsen lyste opp som om noen fyrte av et bluss. Øya mine blei tinntallerkener og sansene super-våkne på en cocky måte. Jeg brølte høyt, men blei overdøva av den eklektiske åttitalls-musikken. Nummen i trynet, kjente rundt. Hun tørka bort noe hvitt på nesetippen min, truta de røde leppene konsentrert. De, de der skal jeg kysse, tenkte jeg høyt.

Blei avbrutt av hamring på døra. En irritert og grøtete stemme messa. Er dere ferdige med å ruse dere eller? Latter. Vi fikk helt kula. Ja, straks ferdige. Mer latter. Vi tok oss tid til å tisse. Du trenger ikke snu deg, sa hun, så jeg blei stående. Det var ikke rart, det hørte liksom med, vi hadde allerede vært her i en halvtime. Jeg hadde aldri forbundet doer med noe erotisk, men akkurat i natt var det annerledes. Den ekstreme komboen av alkohol, opiater og sentralstimulerende midler, musikken, rommet. Hva skal vi gjøre nå? Ta en drink, se hva som skjer. Enig. 

Hun spanderte.

Kyssa henne midt i setning. Lenge. Med mennesker i dans rundt oss. Vi stod i mørket og tørrpulte som om vi var aleine. Ingen la merke til oss. Tror jeg. Samme faen. Snobben og rockeren. Det blei litt heavy et lite øyeblikk og jeg fant meg selv med ansiktet begravd i den dype og tunge utringinga hennes. Kjente pusten hennes gjøre et hopp. Puls i hundre. Holdt et glass med Scotch on rocks mot halsen hennes. Fresa. Helte noen dråper. Det sterke sammen med det ømme, klamme. Vi hviska ting jeg ikke husker. Veit bare at det gjorde meg opphissa. Gjorde meg modig. Den utvalgte.

«Wicked Game, Daisy Gray»

Dempa lys. Stearin. Hvit snø på glassbordet. Linjer dratt opp. Lag på lag med skjørt. Hvite og røde blonder. Silke. Akryl. Hun åpna hånda mi og putta en liten diamant der. Jeg skylte den ned med whisky. Ga henne glasset og stirra på at hun tømte resten langsomt. Studerte den lange og smale halsen. Melkehvit. Søt lukt. «Sitt der og se», jeg adlydte. Hun dro løs tråder bak ryggen slik at den enorme barokke kjolen falt ned på gulvet. Den lyse huden. Rød BH. Rød hofteholder. Røde strømper. Bevegelser i takt med musikken.

Akkurat i det øyeblikket så jeg henne tydelig. I et behagelig lys, uten masse støy. Det var bare oss to og den dystre mystiske musikken. Hun hadde et uvanlig pent og vemodig ansikt med store oppgitte øyne. Sverger på at hun brukte linser, de var iskalde og skarpe, som en katt, eller ulv.

Hun bevega seg med en paradoksal selvsikkerhet som gjorde henne mer interessant, mer hemmelighetsfull. Hun var omhyggelig, lot først brystholderen falle sakte langs kroppen. Tida stod banalt nok stille og jeg pusta ikke. Sa ikke noe. Bare titta. Det var opphissende, men også vondt, for sårbarheten var tydelig. På innsiden av begge lårene var det korte tjukke hudfargede arr i mønster nedover like over knærne, akkurat i tide til å bli dekka av et kort skjørt.

Den som skjedde den natta var grensesprengende. Vi delte mørke og inderlige hemmeligheter, med kroppen, med sinnet. To skadde sjeler i tusen biter. Bianca lå på sofaen med det skinnende sølvblonde håret hvilende på de skarpe skuldra. Jeg fikk en åpenbaring om at akkurat nå, her, var det beste øyeblikket i mitt degenererte melankolske liv, at det kanskje ikke var så ille å dø likevel. Hvis dette var opplevelsen og følelsen jeg tok med meg. Morbide tanker om døden, om leken med den. Drifta vekk en liten stund i rus-meditasjonen som oppstår når man har passert siste stopp. «Hva tenker du på?», hun holdt en hånd inntil hodet mitt, stirra med de kalde klare. «Fabulerer om døden». Hun begravde ansiktet mitt med håret sitt, med leppene, hviska; «Du også?».

Asphyxiation. Bianca kunne ikke fikse meg, hun kunne ikke gjøre meg bedre, hun prøvde ikke. Alt hun ville var å tilfredsstille mitt ønske om balansere på kanten av stupet. Når man har følt så mye så sterkt, så trenger man noe mer. Dypere og hardere. Mørkere. Hun holdt hardt i en silkestrømpe, dro den rundt halsen min og stramma hardt med skjelvende hender. All makten i sin besittelse. Gudinnen av død eller liv. Sakte. Løsna litt innimellom. Lot panikken komme som nådeløse bølger. Det blei mørkere rundt meg. Jeg fløt sakte nedover den ensomme elva igjen, livløs, bleik og blodig. Det var min bane. Om og om igjen. Da jeg nærma meg total ekstase kjente jeg de myke lårene med arra mot den kalde huden min. «Du er vakker. Du er...», kjente varme tårer da hun kyssa meg. Alt var perfekt.

Min tur til å være morderen, min tur til å leke gud.

Timer passerte. Hjernen var grøt. Det var så mye jeg ikke forstod. Ønska, klarte bare ikke begripe. Hvorfor bli født med så mange ønsker om regelbrudd i sjela? Jeg så verden gjennom et filter, alt malt med grå-ish maling og hjerteskjærende pensler som aldri etterlot seg jevne strøk. Trodde lenge det var noe galt med meg, fikk aldri ting til å stemme, prøvde så jævlig hardt. Gang etter gang, til jeg blei fullstendig nedbrutt, passa bare ikke inn i de gjeldene normene, reglene. Følte meg dønn ensom. Som om jeg var en nedblåst liten øy i et uendelig hav av glede og trivielle levemåter. Poesi blei veien min ut av labyrinten, på en måte, når man åpner en dør, så lukkes gjerne en annen. Prisen er høy. Alltid. Men. Ville ikke ha det på noen annen måte. Elska å føle. Selv om det var jævlig vondt. Ville heller være en spurv i motvind enn en hauk i medvind.

«De Elysianske Mysterier, Fribytterdrømme»

Vi kræsja. Lå og hørte på Vortex Surfer av Motorpsycho. Klamra oss fast i hverandre. Akkurat passe ensomt. Stirra nesetipp mot nesetipp, mine mørke øyne, hennes blå, demonen og det skinnende vesenet med gylne vinger. Substansene var i ferd med å avta. Lå og svetta under et pledd. På gulvet. Oppå et mykt gulvteppe. Midt i rommet. Tomme flasker, et sminkespeil med hvite rester og et fullt askebeger i ring rundt oss. Slagmarken. Åstedet.

Ikke ferdige. Alt hadde bare gått over i en ny fase, en ny scene i den imaginære snuske-filmen, vi var på vei ned til et skitnere sted som oppstod etter flere timer med dyster-vakker sex der hjernen gjorde 80% av arbeidet. Mentalt oppbrukt til vi bare hadde det fysiske igjen. På tide å pule ut frustrasjonen, på tide å pule ut de luskende abstinensene. Om og om igjen, hardere, hardere. Helt til vi kollapsa av utmattelse, helt til klokka bare slutta å tikke, psykoaktiv, psykoterapi, psykedelia.

Varmt hår. Silkemyk hud. Venta til hun sovna. Titta på det vakre vraket. Alle detaljene som gjorde henne til ei gudinne, alle de små øyeblikka som gjorde henne bedre enn oss andre. Selv om hun trodde noe annet, selv om alle handlingene hennes gjorde opprør. Mot oss. Mot meg. Gjennomskua dem. Enkelt. Kledde på meg og gikk ut i ettermiddagssola. Uviss.

Otherness

«Nightcall, Kavinsky»

Slave. Svart denim. Hull på knær. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus. Foran speilet, i det eneste opplyste rommet. Sterke Hannah Baker-vibber. En pendelsvingende depresjon som aldri slapp taket. Alle reseptmedisinene med alkohol blanda på toppen hjalp ikke, gjorde det bare verre. Fremmedgjøring var en bitch. Låst inn i et slott. Nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd på stolen. Eyeliner, blanke lepper, maskara, sminke som et skjold mot andre mennesker, et forsøk på å skjule gråtkvalt hud og rødsprengte øyer. Lurte ingen. Bare seg selv. Nesten. Bitre tårer, en passiv aggressiv sannhet i speilet med kjeder av sigaretter i hånda, samme stillinga, blikkontakt.

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høsttoner med skjegg og mørkt hår. Malte omgivelsene i nyanser av blått, dekorerte omrissa med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg oktober og hjernen trengte en love story. Varme kopper kaffe på innsida av glassvegger, kanskje hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader, hemmelige kyss bak værbitte trær.

Cola Zero. Sukrin. Havremelk. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. Ingen nytelse. Inn i intet. Det store tomrommet som slukte alt. En pistol mot hodet. Alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Hun trippa rundt barføtt på mentale eggeskall, klønete, litt nærmere kanten for hvert sekund som passerte, et dryss unna verdens dypeste hull, ukjent, skremmende.

Triste filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier fra Sør-Korea. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes egne. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant nudler og smakløse kopper grønn te. En fysisk trygg verden som var jævlig destruktiv fordi hun fylte hodet med psykologiske placebo´s uten effekt, måtte bare ha mer og mer, til hun mista seg selv totalt og blei apatisk, kaotisk.

Fortsatt ung. Gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer. Ansiktet mot puta brølende med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse. Fade away.

En flaske rødvin i vinduskarmen. Ikke mye å se, alt svart. Lyder, vind, greiner som piska mot husveggen. Ganske brisen, ikke oppstemt, men trist, vinteren var nær og sommeren hadde passert uten de bombastiske opplevelsene som hørte til årstida. Bestemte seg for å bruke mobilen fordi hun hørte på Dua Lipa og begynte å bli varm på innsiden da hun erindra de mørke og ulovlige tinga de pleide å gjøre. Pretty Please. Hennes ord.

Hun stod foran det store speilet med forfengelighetens dumdristige selvtillit, beundra seg selv, stirra lenge nok til å innse at hun var meg, og jeg henne, det hadde vært min refleksjon hele tida.

Det som en gang hadde vært et vakkert gjenskinn av Narkissos blei plutselig et abstrakt klovnebilde av en tragisk skikkelse med sammensatte intensjoner og en seksualitet som ikke tålte dagslys. En fyr i tettsittende svarte klær og pen sminke hver gang han blei for full på rødvin og tom mage.

Et sted sør for Gliese 581, fjernt unna allfarvei, bortenfor kikkhullene, vekk fra øyer som kunne se, mørkt, alltid kaldt. Det er godt mulig jeg pusha ting for langt, var liksom ikke noen vei utenom, alle opplevelsene, alle menneskene, de var viktige, de var inspirasjonen. Selv om det var en sakte død, selv om enden alltid var innen rekkevidde. Shit gjorde meg til en bedre skribent, i hvert fall i mitt eget hode, who knows?

En bil rulla inn oppkjørselen med frontlysa skrudd av.