High Alone

Antar at jeg er akkurat som dem. Prøvde å være annerledes. Sherpajakke i denim, brune vintage boots, smale svarte bukser, t-skjorter med bandlogoer, håret dratt bakover med pomade, dyster industriell indie i øra, en jævla uniform. Et skjold som skjuler en sakte nedtur i selvforakt og desillusjon. Er ikke ung lenger, men midtveis i livet og burde ha shit på stell. Har ikke lyst. Det er ikke noe som skremmer meg mer enn konformitet og overgivelse. Selv om sannheten er at jeg ubønnhørlig har hengitt meg til mammon og latt gullmyntene lindre problemer, midlertidig.

Playlist:

High Alone, Sevdaliza

This is Hardcore, Pulp

Night Call, LIA LIA

 

Ytrer meg i generelle termer, kjemper for små ubetydelige seirer i hverdagen, putter foten foran den andre, puster, er selvhøytidelig på en ikke-gøy måte. Bruker tiden på Netflix, HBO, shopping og porno, har en liste med cosplayere jeg følger, gidder ikke betale på Patreon, så jeg tråler lugubre forum med likesinna svin. Det er noe med ei pen tatovert jente i manga-kostyme. Helst med puppa veltende ut og rumpa i alle retninger. Er så avstumpa at jeg ikke ser noe galt i å se på disse bildene når jeg er i samtale med andre. Folk flest prater bare i en retning likevel. So what hvis jeg har blikket ned i telefonen. Hvem bryr seg.

 

Har flere tekster som trenger ferdigstillelse, en siste finnish. Like før målstreken. Den lengste avstanden bak meg og de tyngste takene foran. Ideer og visjoner sirkulerer kanten. Men, så mister jeg plutselig motet, lar meg avskrekke, det er en usynlig magisk barriere et sted som ikke kan penetreres, får ærefrykt og blir svak i hele kroppen. I henda. I hodet. Overalt. Eier orda, behersker kraften, holder sverdet, helt til selvtilliten brister og alle illusjonene faller sammen. Et fundament bygd på sviktende grunn. Innser at skrivesperra har bevega seg inn i et nytt stadium, får meg til å tvile på alt hittil og herfra. Overbeviser hjernen min om at det er sånn det funker, lidelse, øyeblikk med forelskelse, objektivering, over-seksualisering, fornedrelse, elsk, hat. Skriving.

 

Kan ikke gjøre annet enn å hengi meg til skjebnen og retningene den vil ha meg i, samme hvor dysfunksjonelt det føles, samme hvor utrygg isen virker, samme faen. Det er muligens pretensiøst, troen og håpet på at det man produserer faktisk har betydning, når så mange før har feila, når fallhøyden virker uendelig, når det ikke er noen enkle veier ut. Må gamble litt. Som med alt i livet så fins det ingen garantier, unntatt døden selvfølgelig. Døllheten i meg sier disse banale tinga når rommet er mørkt og ting beveger seg i periferien, og stillheten kryper nærmere som en suspekt Grindhouse ninja, dreper meg med herlige stereotypiske kniver smurt inn i nødvendig selvbedrag. Gjør meg til hovedpersonen i min egen film. Beføler sinnet med akkurat rett mengde forherligelse. Verdt det, å fortsette, bare litt til, til neste korsvei.