Vi kan ikke alle være Paul Atreides. Noen av oss er Feyd-Rautha Harkonnen. Fullblods. Pervers. Alltid på den gale siden. Alltid Onde. Alltid kledd i svart og rødt. En forutbestemt skjebne der livet brennes fra begge ender, dyppa i jet fuel og tårer. Utsmykka med dystre tatoveringer og melankolske arr.
I drømmene mine så sier jeg de rette tinga. I drømmene mine så er ting lettere. I drømmene. Men. Så våkner jeg og orda blir vanskelige. De blir tunge. Bly.
Gir opp. Bare flyter. Vekk.
Ansiktet ditt. Når jeg lukker øya. Smaken din når jeg undrer. Lukta di overalt. Det er helt for jævlig på en bittersøt måte. Så godt at det gjør vondt dypt inne i sjela. Innerst i hjertet. Det er vakkert. Makabert. In limbo.
Du sa. Kan du se meg i det melankolske mørket som omslutter sinnet ditt? Du trenger ikke si noe, du trenger bare å være. Sammen kan vi undre om vi har hverandre i tankene. Ensomme sammen. To fjær som sakte faller mot bakken. Lykkelig uvitende, ulykkelig bevisste.
Danser aleine midt i rommet, med den riktige musikken, vel vitende om at du lusker i mørket og iakttar meg med våkne øyne. Ikveld skal du drepe meg, veit det, erkjenner det, liker det. De sultne øynene dine sluker meg rått. Det er ikke vanskelig å tolke, ingen har sett på meg på den måten før. Så dedikert. Så inderlig. Så forelska. Betatt nok til å ta livet av. Lurer på om du syns jeg er vakker? Eller om du ser noe mørkt og stygt. Kanskje alt sammen samtidig? Jeg lar dørene stå ulåste.
Ulv. Kvinne. Ulve-kvinne. Morder i natten, i smertens villmark. Farlig pen. Stygg og forlokkende. En kvinne som Romulus ville drept Remus for. Stil, hun har stil, daddy issues og hele pakka. Du veit hva jeg snakker om, faen, det er til å bli gal av. Hun er ei sirene og jeg er fiskeren. Et møll på vei mot det blå elektriske lyset. The End.
Fanga i et dekadent månelandskap full av lidelse og ord som alltid har to betydninger. Det er fare i det høye gresset, men jeg sitter trollbundet av flammeslangene. Tenker på ting som ikke gjør meg glad, ting som gjør vondt, shit så nært kjernen at jeg mister pusten. Det er vanskelig å forklare, men det er godt. Det er melankolia på sitt beste. Uten å være whiny. Det er kulminasjonen av et liv levd på kanten av de sosiale normene og det aksepterte. Livet til en kunstner med sperre. Tilsynelatende ikke ensom. Skjønnhet og smerte i alle fasetter. Usett. Urørt.
Til det var deg, luskeren i mørket.
Min eneste beundrer.
Ulvinnen.
Jenter som ser etter Mr. Rightguy med Disney-sveis og fittehake er stort sett jævlig kjedelige og fulle av undertrykt seksualitet som blir pøst utover banale ritualer som oppussing og dekorering. Når du spør dem hvilken musikk som er deres gift, så svarer de; det som er på radioen. Du ser dem overalt i yoga pants, trykkende på glorete iPhones, svevende i selvsentrerte bobler der ALLE er fuckings influensere. Uniforme kloner. Glætte som bare faen.
Jeg er en grå skikkelse som ikke passer inn noe sted. Omgitt av neonlys og kvasi-amerikansk perfeksjonisme. Er ikke bitter, bare utmatta. En ufrivillig passasjer i en festbuss som kjører i 150 rett mot en fjellvegg.
Har vel egentlig gitt opp. Bare plasker bedagelig med strømmen og lar den lede meg hvor som helst enn her.
Ei fitte her, en rass der, men aldri tilfredsstilt, bare mer av det samme. Den ene mer lik enn den andre. Jeg drikker masse for å gjøre shit interessant.
Det er vinter i lufta. Verden er egentlig død, men veit det ikke ennå. Ikke før det hvite begynner å falle.
Jeg går i dvale.
Venter.
To be continued.