Night rider

Natt! Under La Luna. Tung melankolsk trance med harde beats, et hakk foran pulsen. During i dørene. Boks etter boks med Monster Energy uten sukker. En og annen smugrøyk ut av vinduet. Kilometer atter kilometer på uopplyste bygdeveier. Fjernlys non stop.

Playlist:

the darkness, John Dahlbäck

Friendly Fires, Gareth Emery/Dani Poppitt

L.O.V.E., Kudus/Estiva

Luna, Rub!k

 

Visste jeg ikke burde kjørt så mye i dagens økonomi, men det var en guilty pleasure. Elska å råne på strekninger der det var langt mellom folk. Drit-høy musikk og full konsentrasjon på det foran. Følte en inderlig frihet, det var som om jeg kunne reise hvor enn.

 

Måleren lyste gult, så jeg fylte opp tanken for 1100 kroner, lo av innfallet om at akkurat i det øyeblikket så kunne jeg blitt en sint gammel gubbe på Facebook, bare latt det rip, utånda min øyeblikkelige frustrasjon over økende bensinpriser og at himmelen eksisterte.

 

Skulle poengtert at de burde skru opp prisene på kollektivtransport i byene og satt en liten avgift på bruken av elbil. Hvis det var sånn at vi alle skulle bære byrden av krigføringen vår i Øst-Europa likt, hvorfor måtte distrikta og arbeidere avhengige av bil til det meste i livet, bære vekta av økende drivstoffpriser aleine. For ikke å snakke om low-key rånere som trengte å bevare forstanden. Glisa, de sinnssyke folka i byene forstod aldri et kvekk, jeg visste, hadde tross alt vært en av dem. Helt til jeg tok til vettet og flytta, blei et menneske.

 

Trakk på skuldra og rista av meg de siste restene av mars-kulda. Inn i den varme bilen med vibrerende vegger og tak. Glemte omsider alt på utsiden igjen, bare lot retningene styre meg, lykter, trær. Svingte anerkjennende unna et rådyr som sprang over veien med en «kalv» diltende etter, dirra ikke i fingeren en gang, ingen rykninger i øye, bare rutine, hadde gjort det hundre ganger før.

 

Det var en akkurat passe ensom tilværelse som var perfekt for vårlig dysterhet og kommende sommerlig nedslåtthet. Koffeinet pulserte gjennom systemet, fikk hjertet til å slå hardere. Kjente på oblike tanker som snart ville bli noe mer, eller mindre. Nærma meg et skilt med høytidelig annonsering om at jeg var i ferd med å entre Modum, som om Øvre Eiker var forspill og jeg nå penetrerte til et dypere bedre sted.

 

Kjørte videre over Vestre Spone, mot Sysle. Passerte to katter som sloss i veikanten. Veit ikke om jeg heia på den svarte eller røde. Begge stakk da jeg tappa lett på hornet. Ute på hovedveien, begynte å kjenne på trøttheten, stive ledd. Det var fint å ligge på opplyste veier med hvilepuls igjen. Bare flyte inn til mål, Vikersund.

 

Veit, dette var ikke akkurat sentrum av verden, og livet var enklere enn mange steder, men det var akkurat det som var så perfekt. Det ga rom for refleksjoner, vekst. Og hvis du var som meg, så sparte du penger ved at det ikke eksisterte brune puber her ute. Fantastisk hvis man er eks-what-ever. Bare å flytte hit, klippe håret, få en jobb og la den folksy konformiteten skylle over deg.

 

Om du følte for noe moro så var det bare å innlede samtaler med aleinemødrene ved kjøledisken på Kiwi, kanskje du til og med fikk en finger i rumpa, det spørs på preferansene dine. Selv var jeg mest fornøyd med et par iskalde Isbjørn ved vannkanten en varm sommernatt midt i juli, med tankene og minnene om alt som en gang var. Og selv om vi foreløpig var flere måneder unna den beste tida, så fikk jeg alt til å passere ved å kjøre rundt på natta, aleine, avventende, på at tida skulle avvikle.

 

Fuck, var virkelig forført av de kunstige blå synt-tonene som lekte seg i frekvens mellom dype trommemaskiner støpt i bly. Vibrering inni brystet. Følelser halvveis opp i halsen, inderlige hopp hver gang tenkte ord ga dem definisjoner, visualiserte bilder flytende mot meg. Iskald konsentrasjon om alle endringer i horisonten, vel vitende at en liten feil kunne bli fatal.

 

Nærma meg sluttpunktet og følte vemod fordi alt snart ville bli stille igjen og lufta fri uten kunstig avkjøling, blanda med blå Wunder-Baum fra i fjor. Hodet blei holdt oppe av koffein og overdrevne mengder posesnus, visste godt at jeg trengte søvnen, men likevel. Gleda meg allerede til grålysninga og den lange veien mot jobb neste morgen. Fortsette poesien. Maskinen og meg.

Overdose

En bad guy. Det var hans lott i livet. Et ungt hjerte, men gammel i sjela. Altfor langt ute på livsnyterviddene til å kunne vindes inn igjen. Spredd over avstander lenger enn forstanden kunne bære. Knuter i alle trådene.

Playlist:

My Name is Dark - Art Mix, Grimes

Easy Way Out, Low Roar

Murder Song (5, 4, 3, 2, 1), AURORA

 

Noe gikk galt mellom Askim og Oslo et sted. Ingen ante hva. Det eneste jeg veit er at gnisten blei slukka i enden av en nål. Regner med at trippen var god, eller noen hakk for rein, han hadde et smil på leppene i det de blei blå. Haka mot brystet og det feite håret ned i panna. Blank svette på hvit gusten hud. En rett arm med en sliten kanyle hengende ut, bloddråper piplende ut som en tjukk linje ned til skitne fingre og avbitte negler. Et lokomotiv uten fører. Fullstendig avslått, uten livstegn.

 

Konduktøren rava i telefonen, panikk, frykt, avsky. Ingen visste helt hva de skulle gjøre, ingen ville, egentlig, på grunn av frykt for sjukdommer, eller verre, muligens apatisk kynisme. Helt til ei godhjerta voksen dame som visste hva hun dreiv med, måka seg vei mellom oss måpende idioter.

«Men herregud, mannen holder på å dø!», hun slepa den kroka tynne kroppen ut til gulvet og la den i stabilt sideleie, henvendte seg til billettstempleren;

«Har du ringt 113?! Møter de oss i Kolbotn?!»

Han stotra tilbake; «j-j-ja, vi er der om 1 minutt ...»

Så vendte hun blikket mot oss;

«Kom dere unna, ambulansefolka skal inn!»

 

Blinkende lys, trampende sko, uniformer. Fokuserte blikk kun med øye for oppdraget, kavaleriet. De prata et språk jeg ikke forstod, men den godhjerta dama var helt på nett, fulgte etter dem ut, og blei stående og se etter ambulansen som kjørte av gårde med harde sirener som varsla liv eller død. Toget venta til hun kom på igjen. La merke til de fornuftige skoa og et livlig skjerf, ringer under øya som bare hardtarbeidende mennesker makter, og en aura som fikk en til å ville kysse henne. Dama stod gud hjelpe meg og trøsta en tydelig rysta konduktør, smilte mellom orda og tok han på skulderen, strøyk.

 

Jeg var skamfull over mangelen min på vilje. Kanskje var det frykten som skremte meg mest. Var forvirra. Sjokkert. Alt gikk så fort. Begynte å tenke på kampen som blei kjempa baki en gul varebil i hundre nedover stille kveldsgater, på vei til nærmeste akuttmottak med ventende leger og sykepleiere. Undra over alle disse folka som dedikerer livet til forsøket på å bevare liv. De, og ikke minst mennesker som hun dama, får det kalde kapitaliserte samfunnet vårt til å gå rundt, og før eller seinere kommer vi alle til å møte dem, når det er vår tur til å bli båret ut.

 

Gatelysa passerer som striper, men tida står stille. Alt som eksisterer, er akkurat nå. Et avgjørende øyeblikk i løse lufta. Et Rubicon. Det er to veier ved krysset. Én; naloksonen røsker ham ut av den dype heroinsøvnen, med skuffelse, forundring og desperasjon i blikket, fordi den søte rusen er borte og abstinensene altfor tydelige. To;

National romantic

Jager deg. Vi går på ski i ferdig oppkjørte spor. Ser ryggen din, rett, smal, kledd i Gore-Tex med faux pels i hetta. Prøver å ta deg igjen, men du er alltid én lengde kjappere.

Playlist:

It Happened Quiet, AURORA

Keep it alive, Highasakite

Favourite Mistake, Linnea Dale

 

Og sola, den faens sola, brenner hardt og høyt, skaper bra stemning når alt burde vært dystert og kjølig. Hvor er en god whiteout når man trenger den?

 

Finner Elysium under skyggen av gamle trær. Et herlig mørke som senker skuldra mine ned til senter igjen. Innser at jeg er aleine, du er borte. Tror du aldri egentlig var her. Alt er illusjoner fra en forjetta fortid. Glimt, før brente bruer. Muligens.

 

Jeg har en tendens til, ja nesten en forkjærlighet for, å personifisere inspirasjonen og søken etter den. Svøper det inn i seksualglorifiserte tråder som gir det form av et skikkelig schtøkke med hjertesmerte og mytiske kurver. Ei drømt femme fatale som kanskje var sann. Alt er litt diffust.

 

Det er sikkert en psykodynamisk funksjon i hjertet som prøver å make sense av en verden som faller sammen hver gang orda står stille og ingenting gir mening. Når fingra ikke rikker seg, når lyrisk sleight of hand ikke funker, når panna treffer tastene fghjghhgjjjjjjjjjjjj.

 

Høres overstadig dramatisk ut, men det er ikke så ille, jeg er rasende lidenskapelig på en stoisk og taus norsk måte, selvbehersket og kald, så å si utilnærmelig, som en sky gaupe i utmarka. Sammenbruddet skjer i sjela, litt og litt, til man blir en statue av granitt med måke-skit på toppen. Kan nesten kalle meg en nordisk gonzo, en reporter som prøver å sette ord på den apatiske norske opplevelsen.

 

Så jeg bare fortsetter innover i skogen, selv om sporet begynner å bli uklart. Lydene er dempa, nærmest avstumpa, som i bunnen av en bøtte vann. Har Kvikk-lunsj og Solo i sekken, til tross for at jeg egentlig hater smaken.

 

Jakter på de rette orda, bokstaver med de bra formene, noe jeg kan forelske meg i, ei Norrøn is-kvinne med blodrøde lepper og en fager barm som velter ut av en altfor stram bunad. Whiteout forut.

Apocalypse Tomorrow

Suicidegirls

Jeg har pulesveis, men det er ikke fordi jeg er så jævlig heldig. Klæra mine er krøllete, men det er ikke fordi de blir etterlatt som to sirkler på gulvet. Øya er smale, men det er ikke på grunn av for mye nytelse. Drikker bare for hardt.

Playlist:

Wasted Time, CLOVES

Imagine You, Anilore

I´m Your Villain, Franz Ferdinand

 

Ser folk nyte det domestiserte livet med kone og unger på slep. Ser så faens lykkelige ut. Er ikke misunnelig. Er forundra. Prøver. På min måte. Alt flyter. Klarer ikke ta dette livet alvorlig. Det er godt mulig at jeg tar ting for seriøst. Grubler nedi glasset.

 

Ønsker ikke å være whiny, men jeg er way past point of no return. Har en klagesang på leppene, uten lyd, inni hodet. Det er altfor lett å bli forført av en herlig selvmedlidenhet. Smerten i morgen blir helt jævlig, selv om akkurat nå føles dønn sweet. Sluker Lord Calvert og Isbjørn i en jevn post-punk rytme.

 

Ensomheten har tydeligvis små avbrekk. Jeg havna i senga med et kvinnemenneske nedi gata. Hun hadde kokainnese og falmende blekk spredd utover arma, akkurat passe tynn og akkurat passe tilgjengelig. Bare synd spillelista hennes var en gedigen turn off. Måtte passe på å komme i pausen mellom to låter. Bare skru av hodet.

 

Vi hadde en samtale på sengekanten, som man gjør etter en booty call, en høflig gest for å ikke virke uhøflig. Jeg var en kødd og sa at hvis du ikke bruker tid på spillelista di, så vil den aldri bli bra. Kledde på meg og traska hjem til alkohol, tanker og en pretensiøs bra playlist på spotify. Får stadig meldinger fra booty. Sier seg selv.

 

Det høres kanskje ikke så ille ut. Dette livet med bra musikk, billig alkohol og tilfeldige tilgjengelige ligg, men alt er bare midlertidig fyll i en ubønnhørlig tomhet som aldri lar seg tilfredsstille. Det er som aldri å bli mett når sulten er evigvarende, og stadig økende. Et taust skrik ut i altslukende vakuum.

Musik Non Stop

Under skyggen av gamle hauker. Vi har arva en krig som aldri burde vært vår. En kald krig som aldri blei riktig varm, bare kaldere, som is, som in limbo. Aldri helt ferdig, aldri ekte, alltid ved proxy, alltid, som en konstant angst i periferien.

 

Playlist:

Musik Non Stop, Kent

Passive Aggressive, Placebo

Comforting Sounds, Mew

 

Jeg lå covid-syk under et støvete teppe og skalv kaldt med forvirra svette. Totalt isolert i et hav av selvmedlidenhet og dagligkjøpt fritid fordi jobben ønska meg tilbake så fort feberen hadde gått ned, tross dyp hoste, tross strumastemme.

 

Dagene passerte i frustrert delirium av den kjipe sorten, ikke den gode som følge av for mye kodein og stimulerende substanser. Mentale ølbriller som ikke funka. Bare ga meg mer av virkeligheten. Nyhetskanaler på repeat. Bomber. Sovjet-æra tanks. Folk som kjempa for friheten, som flykta. En fucked-up tid. Generelt.

 

Pusta inn matt luft som skremte meg. Innså for første gang at alt hadde konsekvenser. Hadde velta meg i en indifferent suppe altfor lenge. Alt gikk for fort i en ultra-digitalisert medievirkelighet uten kommersielle filter. Vi trodde at den søte fine tida ville forbli, selv en global pandemi kunne ikke stoppe oss, men nå er alt snart forbi, vi er på vei inn i en psykologisk krig vi trodde var kald fortid.

 

Kan hende tragediene i Øst-Europa ga meg perspektiv, lot meg pushe gjennom viruset. Det er også mulig at den forlenga alt. Resultatet blei uansett at jeg knaska Paracet og snusa inn Otrivin for å holde det gående, slepa en prega kropp på jobb, undra er dette virkeligheten, pandemi, krig i øst, et legeme i forfall?

 

Jeg er en blasert fyr med pompøse tilbøyeligheter. Bruker mer tid på utseendet mitt enn jeg ønsker å innrømme. Kjøper ikke bare en t-skjorte, fargene må passe, helst med et motiv på brystet. Formen må framheve det faktum at jeg ikke har former og er tynn.

 

Min mentale fortitude er delt mellom et søkelys på ytre faktorer og hjertesmerte i alle sine herlige selvdrepende former. De nuller hverandre ut. Jo bedre jeg ser ut på framsiden, jo mer stygg føles innsiden. Det burde egentlig ikke vært sånn, men det er bare the name of the game.

 

Lengter tilbake til en mindre komplisert tid der a leda til b og en pluss en faktisk blei to. Det var en gang en gullalder med sukker på topp, musikk var stadig ny og smakte jævlig godt, flyktige drømmer blei midlertidige virkeligheter selv om jeg ofte var blakk og alt som betydde noe var kreative ambisjoner.

 

Den beste konsertopplevelsen jeg har hatt var Kent i 2002 på Youngstorget i Oslo. Jeg var der med to jenter som begge likte meg godt, skoa mine var dødskule og det var helt greit å ha dem i hver sin armkrok, lot oss cup a feel, gode følelser, til duskregnet gjorde oss klamme i den svette sommerkvelden. Hva som skjedde resten av den natta, er en historie jeg sparer til meg selv.

 

En sånn erindring er bittersøt. Hvordan kan noe overgå det i igjen? Det har selvfølgelig vært flere stunder siden da, men alt blei hardere, tyngre, aldri så uskyldig og forventningsfullt.

 

Sånn bølga tankene mine fram og tilbake, mellom lavtrykksnostalgi og apatiske feber-desillusjoner, svunnen kjærlighet og skarp krig. Og selv om dagene våre er altfor interessante så har jeg bare lyst til å høre på melankolsk musikk og fortape meg i noen dype øyne med avvikende detaljer i irisen. Det er simpelt. Hvorfor ikke.

A Moth Drawn to Flame

Det er fredag kveld. Sitter og drikker whisky med en slant vann oppi. Hører på god vemodig musikk. Grubler på alt og ingenting, bare lar tankene vandre hvor enn.

Er komfortabel i mitt eget hode, besøker gjerne de mørkeste avkrokene. De dypeste dykka stimulerer kreativiteten og åpner et lukka hjerte. Omsider begynner jeg å visualisere historier om hva som burde vært, hva som kan skje, steder jeg ikke kjenner, mennesker jeg ikke har berørt, åpne sletter og blanke ark.

 

Ensomhet har en nyttig funksjon hvis man skriver eller maler, det gir deg tid og rom til å skape, fullstendig egotrip i sitt eget univers. Jeg er oppslukt av savnet etter noe, klarer liksom ikke å definere det, den bare henger etter som en mørkeblå blekkdryppende skygge, smitter av på alt jeg kommer nær. Et soundtrack på repeat, bestående av langdryge melodier i moll, med bittersøte semi-poetiske vokaler.

 

Trodde lenge det handla om kjærlighet. Leita etter det rette mennesket, med alle de imaginære egenskapene som kunne tilfredsstille det nevnte mytiske savnet. Det sier seg selv at oppgaven var umulig, men jeg var ung og naiv, tørsten min etter opplevelser var ustoppelig. Malte natta med de merkeligste fargene, alle smakene, luktene, lydene og leppene. Likesinna sjeler sirkler ofte de samme vannhullene, og før eller siden så krasjer de sammen og blir en supernova som omsider blir til et svart hull. Først stormende sjarm og sykt bra sex sprinkla med mentale spill, så en introvert spiral med realisering, etter ca. 6 måneder, om at dette mennesket ikke er det rette. Kjærlighet og hat.

 

Blondt hår, rødt, svart, brunt, tynn, medium, formfull, prøvde alt, hadde egentlig ikke noen preferanser, det blei vel mer en type personlighet, den typen jente eller gutt som falt for en tynn og bleik fyr med mørkt halvlangt bølgete hår, kledd i tettsittende svarte bukser og longsleeves, som skreiv i en skinninnbundet Moleskin-notatbok på kafeer, med Joy Division i øra. Det blei mange tatoveringer, piercinger, kunststudenter og Blitz-jenter fra Bærum, kreative folk med egne issues som også hadde en ensomhet å utslette.

 

Møtte ei punka skreppe med langt rett hår og lugg ned i øya, alltid i Ramones-t-skjorter, svart tight skinnjakke og slitte skinny jeans. Hun elska å danse til Franz Ferdinand og White Stripes, ei low key Turbojugend med sterke meninger om alt som hadde med musikk å gjøre. Hvis man ikke hadde de riktige stilmessige attributtene så kom en ikke inn døra engang. Jeg var såpass utafor at det var innafor. Husker vi hata hverandre, men outsider-livsstilen førte oss sammen, gjorde ting interessant, særlig sex´en. Slaida inn i en periode opphengt i Jim Morrison, fortapt i et nihilistisk kaninhull, tror det blei for vilt og selvdestruktivt for ei som streba etter å bli musikkjournalist, kunne ikke vare. En natt i sterk pille- og alkoholrus hoppa jeg ut av soveromsvinduet i 2. etasje, bare fortsatte ut i den bisarre natta.

 

Fant omsider et annet vindu å krabbe inn i. Det som lokka meg, som inviterte meg inn, var det som skulle bli mitt livs hittil største kjærlighet i ca. fem minutter før det blei et fullstendig mareritt med årelange konsekvenser.

 

For å gjøre historien litt kortere så kan jeg si at jeg begynte å søke etter svaret på de feil stedene. En sein kveld i en liten hybel på Majorstua, satt med et flak alufolie i hånda, en lighter i den andre, et plastrør i munnen. Inhalerte røyken fra en brun dråpe som rant sakte og etterlot seg en mørk stripe. Lukta var kvalmende søt. Kasta opp et par ganger. Så kjente jeg et ubeskrivelig rush i hodet og kroppen, blei dønn slapp, til alt blei varmt og drømmeaktig. Seigna sammen fra lotusstillinga på gulvet. Blei liggende der noen timer, sovna. Det var noe av det farligste jeg hadde prøvd, men følelsen var fantastisk. I hvert fall den første tida. Jeg begynte å jage drager.

 

Det tok meg nøyaktig ti år å bli rein. En surrealistisk tilværelse der jeg klipte håret og flytta ut på landet, begynte å kjøre en SUV med firehjulstrekk og fikk en jobb på institusjon. Dag inn og dag ut med fullstendig tomhet og isolasjon, bare for å slippe å føle, eller tenke. Rørte ikke musikk eller bøker en eneste gang de første ni åra, de hadde liksom ikke en funksjon lenger, sensa ikke noe likevel. Blei et anonymt fjes i massen, en skygge med en skitten hemmelighet, en mønsteransatt. Levende død.

 

Opplevde fødselen av to barn og blei permanent traumatisert på en god måte. Det røska hardt i alle de komatøse reseptorene i sjela mi, jeg våkna opp igjen kan man si, grein til og med for første gang siden barndommen. Frykten, stoltheten og urinstinktene gikk amok i noe som bare kan sammenlignes med en trip på altfor sterk syre. Da ting begynte å roe seg igjen så satt jeg igjen med spørsmål, altfor mange, uten svar.

 

Begynte å høre på musikk igjen. Hjertet ordna resten. Det høres kanskje litt meh ut, men det er sannheten. Begynte faen meg å lese bøker igjen også. Holdt meg til klassikerne. Orka ikke samtidige. Det minna meg kanskje for sterkt om alt jeg hadde gått glipp av de siste ti åra, hvem veit. Hemmingway, Salinger og Goethe holdt. Pluss litt til.

 

Nei, det er ikke mye som har forandra seg, men verden har gått videre. Det er så mye jeg ikke forstår lenger, alt muterer hvert femte minutt, hvorfor engang prøve. Bare la det gå sin gang. Mistenker at vi ender opp ved null likevel. Enkelte eksistensielle ting endrer seg aldri. Hvem er jeg? Hvem er du? Hva er vi i forhold til hverandre? Ensomhet krysser alle barrierer. Ensomhet krysser alle spor.

 

Det eneste jeg veit er at jeg liker lyden av butikkjøpte isbiter i et drinkglass med kanadisk whisky oppi. Det holder. For nå. Til i morgen. Til det beyond.

Comme Avant

Lang vei. Fjernt forbi der øyet kan se, og bortenfor. Gule felt av svaiende rug. Klaser av hvite skyer på en brennende lyseblå himmel. Store bobler med støv i kjølvannet av en champagnebrun bil i altfor høy fart. Retroromantisk musikk fra vibrerende høyttalere, leker ertende i øret, gjør oss øre, drømmer persepsjonen tilbake til 1955. Lukta, smakene, lydene, alt.

Playlist:
Comme Avant, Chløë Black
Shades of Cool, Lana Del Rey
Just a Game, Cathedrals

Jeg, i klassiske Ray-Ban Wayfarer, tortoise, brune glass, håret dratt bakover med parfymert pomade, maskinkort på sidene. Hvit genser strikket i bomull med v og krage, tre knapper, kakibukser ned til anklene, hvite sokker brodert med bisarre figurer, rosa detaljer.

 

Du, i en svart liten sak med splitt opp til venstre hofte, altfor høyt, bevisst, avslører en liten bit av hudfarga undertøy med blonder. Skinnende platina hår i bølger overraskende uberørt av vinden fra åpne vinduer. Blanke røde lepper, fyldige og merkelige som en drøm. Barføtt og uskyldsren. Enorme øyevipper med kraften til en storm, svarte som natta, uvirkelige.

 

Husker at du pleide å kalle meg Gatsby. Vi hadde en bevisst klisjéfylt Fitzgerald-greie på gang. Jeg kom fra den lavere middelklassen, men greide å klore meg opp rangstigen uten riktig utdannelse, med godt kalkulerte investeringer i kryptovaluta, enkelte lyssky vendinger underveis. Alt er lov i en brave new world når gullrushet blir mainstream og selgerne av spader, hakker og proviant tjener mer enn graverne. Oppnådde drømmen kan man si. Alkohol, rusmidler, biler, kvinner, menn, alt mellom, mangla aldri noe. Helt til jeg så deg på andre siden av det gigantiske art nouveau-rommet. 

 

Var aldri god på small talk. Likte ikke å bruke opp tida mi på ting uten dybde. Kunne bli litt slitsomt, selvfølgelig. Det gjorde meg til han sære fyren med shoegaze-vibber når alle dansa til hysterisk glad EDM. Hadde en tilbøyelighet mot pompøse og sammensatte gester som virkelig betydde noe. Det var sånn jeg vant deg over. Tror jeg. Innbiller meg at det var et eller annet med galskapen i øya mine da jeg stod på knær med en hvit halvslapp restaurant-rose i hånda og proklamerte min enorme kjærlighet for deg, at du var det vakreste vesenet jeg hadde hvilt øya mine på, at du bare måtte bli min, eller så ville jeg rett og slett dø. Halve rommet i taushet, i sjokk, i avsky, med et snev av ærefrykt. Var cocky, følte at verden gjemte seg inni neven min. Håpa ingen lukta whiskyen i ånden min. La litt vekt bak. Pusha.

 

Vi lekte hide and seek mellom forglemte piletrær i en hage på falmende vestkant. Løp rundt som om vi var forvirra lykkelige barn. Vi var voksne og pulverhvite på nesa, hadde aldri hørt noen le så hardt som deg, det borra seg langt forbi membranen inn i kjernen. Fanga bak det neste treet, svøpt inn i et dyrt ullpledd, mykere enn en varm vind, lukta av norsk sommerhage med den vanlig mistenkte floraen, blanda med Mailly over en lav sko, røde bær, sjenert hud og ei inneslutta kvinnes begjær.

 

Foretrakk vanligvis brun sprit, men når man er i Rome så er valga enkle, var uansett fanga i et høykulturelt romantisk spill som de færreste noensinne ville forstå. Vi var forelska, i et vakum omslutta av høye velstelte hekker ingen kunne se gjennom, verden kunne brent. Langt sølvblondt hår som bølga i kjølvannet av øyeblikket du akkurat befant deg i, tida stod stille i sekvenser, små frekvenser som gjorde store hopp i hjertet mitt hver gang du smila.

 

Du hadde forsterka kvaliteter som krevde ressurser og en vilje til å gjøre alterasjoner langt forbi point of no return. Den gemene hop mente sitt, men de ville aldri ha alternativene, de var uansett totalt uviktige da jeg falt hardere enn bly. Estetikken din var perfekt. De gjenspeilte sinnssykdommen og apatien som bare den velfødde minoriteten makta. Du bar dekadansen med en relativ verdighet, bare gjorde greia di, uten en eneste tanke ofra, en varm midtsommerkveld i hovedstaden.

 

Det forundra meg alltid at ei som du forelska deg i meg. Det kunne vært noe i den direkte naturen min. Hvis jeg bestemte meg for noe så retta jeg hele sinnet i den retningen, uten hemninger, uten medynk, for å vinne, for å overgå inngangskostnaden, økonomisk, filosofisk, poetisk. Kanskje var det volden jeg naturlig hadde i henda, merkene på kroppen min la aldri skjul på potensialet jeg bar på, lengdene jeg ikke skydde. Det gjorde muligens ideen om meg virkelig. En kobling til den ekte verden. En sprø fyr som venta ved bilen deres hvis de sa noe fornærmende, en som gikk fra null til hundre når andre fortsatt stod og prata piss. Et slags monster.

 

Hardcore puling og glansbildesjablonger. Helt grei champagne, nederlandske drivhusjordbær, stram ost fra en sjappe på Frogner, First Price papptallerkener. Trashy på en bombastisk måte. En forvirra tid. Samtalene våre trakk det opp. Betydelig. Hang meg opp i rød leppestift på kanten av krystallglasset, blei litt tent av avtrykka dine, innbilte meg de merkene et helt annet sted. Svimmel i en svinnende sol, trykkoker i hodet, dempa lyder av biler og folk som passerte, matte ekko gjennom én meter hekk i dybde, to i høyde.

 

Lå og hørte på historiene dine, bare slappa av med et stettglass mellom fingra, beundra leppene dine da fortalte om hvordan du savna snail mail, lukta, teksturen, den skarpe brevkniven på pulten. Analoge minner fra en skurra oppvekst som enda ikke hadde blitt digitalisert.

 

Jeg kunne ikke relatere, alle mine lykker hadde blitt skapt i overgangen fra en gammel verden til en ny. Alt før var blankt. Ga egentlig faen. Skyldte ingen en dritt. Tradisjoner var noe som burde brytes ned, det eneste jeg jaga var det gode liv, substanser, opplevelser, kanskje noe å varme seg på når kvelden nærma seg. En evig opportunist, en middelklassekriger, alt i fart, ingen blikk tilbake, selvpåført ensomhet.

 

Holdt tilbake. Ville ikke åpne opp så tidlig, for alt jeg visste så var du en fling som ville fly ut av vinduet ved neste daggry. Kunne ikke vite om kompliserte ting var i horisonten, eller at sinnssyke kjemiske reaksjoner ville fucke opp hjernen, den nøye planlagte degenereringa blei sideraila. Du var et gapende sår på den tørre huden min, og jeg pirka, bare for å holde deg åpen og akkurat passe infisert, likte det, følelsen var god, svei noe jævlig.

 

Sykt campy. Uten å mene det. Noe var off. Interessant nok. Det var awkward øyeblikk med stille pinligheter som best beskrives av varsomme små ord uten onde hensikter. Man kunne kanskje kalle det nervøs naiv flørting mellom to vingeskutte sjeler som ikke hadde mer å tape, en liten stund med avbrekk fra dysterhet og dårlige smaker i munnen, et bokmerke i en feit roman. Mulig jeg la for mye i det. Kan hende det var akkurat det jeg følte. Om ikke annet så var det noe jeg trengte.

 

Vi var fulle på champagne og annet forefallende. Elska den buzzen. Den frarøva oss alle sosioøkonomiske ambisjoner og evner til å beholde klærne på. Ingen faux pas. Helte kald boblende alkohol på brystet ditt bare for å se den hvite kjolen klistre seg fast til huden, gåsehud, stive brystvorter, eimen av franske druer.

 

Jeg hadde enveisbillett til et varmt sted langt der nede, det var ikke noen vits å prøve, jeg bare gjorde, og du lot meg. Mistenkte sterkt at du hadde samme destinasjon som meg, om ikke like selvbevisst, mer indirekte, med et snev av god kristen selvforakt, som i sin tur gjorde alt mer fristende, uunngåelig. Du skinte sterkere enn en stjerne da du vrengte av deg den våte kjolen og slang den bak et sted. Blenda alt. Med hvitt lys og dampe løfter om noe bedre. Gresk klassisk galskap i hagen. Mental vold mot imaginær hud. Blod, dype kutt.

 

Sceneskift. 

 

Alt ligger bak oss. Vi er landeveisrøvere, vi er lamento, eksos i håret, støv i porene. Lyse solbrilleringer rundt øya, lyserød hud på arma, en frihetspatina som vanskelig kan skjules. En bittersøt spilleliste på anlegget, bare for å understreke den riktige stemninga. Små dryss av høst på seinsommeren.

 

Du sitter i fanget mitt. Hviler det tunge brune håret på skulderen, dytter kinnet inntil brystet, bølger med pusten. Jeg snuser lufta inn, ingen lukt. Det forundrer meg uten sjokk, enkelte er bare sånn, ingen eim, ingen trekk. Er bare pene å se på, er bare nada. Så deilig. Å være dem. Eksistere for å eksistere. Beundrer deg, idealiserer.

 

Uten belte. Hvis den neste svingen blir vår siste, hvis vi møter en semitrailer på femti tonn, så ville det vært helt greit. Ikke at jeg håper at det skjer. Bare sier. Vi stopper på en tilfeldig rasteplass et sted mellom nord og sør. En solnedgang like bak et autovern. Piler som braker forbi. Fingra dine vikla inn i mine. En behagelig akseptert stillhet mellom to folk som ikke trenger å si noe.

 

Det er natt og du ligger ved siden av, stirrer, tror at jeg drømmer om deg, men det jeg ikke har fortalt, er at den eneste drømmen for meg, er valium. Jeg er på flukt fra Arkadia, metropolen der drømmer blir virkelige, men marerittene mer sannsynlige.

 

Et eden av gull, på toppen av bakken, skjermer synsvidden for alt mørkt som ligger østenfor. Forfører meg med søt sang og tomme løfter i bunnen av en klar glassflaske. Det iskalde regnet henger alltid utafor inngangsdøra, som en sinnssyk og lojal sidekick, bare venter. Klar til å gjøre de såleslitte All Stars´ene våte, gi dem den deilige lukta.