Playlist:
Early Morning, a-ha
Voyage voyage, Desireless
You´re My Heart, You´re My Soul, Modern Talking
Det var vår med forlokkende varme i lufta og jeg hadde faen meg blitt sjuk igjen. Det første leveåret i førti hadde vært en serie av uheldige tilstander med elendighet i lunger og infeksjoner i kroppen. Holdt meg i en konstant 70%. Var dønn sliten.
Sinnet begynte å bli frynsete.
Det gikk utover skrivinga og andre sinnsutvidende øvelser. Brukte det meste av kreftene på å komme meg til jobben, legge litt sjel i det, gjøre en forskjell. Tjene penger.
Kjørte mellom predestinerte noder med dårlig samvittighet, fordi jeg frykta at det gikk utover unga. Tidlig levering i barnehage, sein henting på ettermiddagen, så mat, bading, lek, kvelds og legging.
Da huset endelig blei stille og lysene dempa, skulle jeg egentlig gjort ting, kanskje skrevet noen sider, lest noe Hemingway, men alt jeg klarte var å sitte i en stol med øya igjen. Høy presserende musikk i øra.
Det kunne vært verre, sa jeg stadig. Kunne vært krig, eller sultkatastrofer. Det bare gjorde alt kjipere. Føltes som jeg fratok meg selv retten til å hate livet der det passa seg, som en god doozer.
Bestemte meg for å omfavne de små dryppa av eksistensiell nihilisme.
La visjonene vandre i retninger som ikke var «riktige».
Gi slipp.
Mørket og self pity galore var en deilig pause fra den hysteriske neon hverdagen, med underbevisste ikke-intensjoner som fylte dagene med tidsstjelende støy i form av pliktinteraksjoner, lettleste kioskbøker, overkompenserende filmer, strømlinjeforma butikker og veganske ting å putte i munnen.
Bare bølge.
