World of Warcraft 5

Det lukta saltvann av håret ditt. Satt opp i en hale. Blafrende i vinden. Jeg hata virkelig å bade i havet, syns huden blei så rar, et lag med salt som fylte alle porer og tørka inn til en ubehagelig tørrhet. I dag ga jeg faen. Det var enkelte ting som overstyrte eksistensielle trivialiteter. F.eks ei halvnaken jente i vannet som hutrende energisk vinka meg til seg. Plaska hurtig kan man si. Tror de fleste kan relate, enten man er den som vinker inn eller kaver ut. En urmenneske-bryter som flipper, overstyrer alle rasjonelle instinkter. Får deg til å glemme shit fordi belønninga i enden av tunnelen er bedre enn alt annet du har opplevd hittil. Som sykt god sex. Eller forelskelse. Forhåpentligvis begge deler.

Vi lå og tørka i den late sola. To bleikinger i vått og salt undertøy. Du så som alltid strålende ut. Jeg var mer frynsete i sømmene. Med strikken nesten synlig. Simpelthen pinlig. Du var jævlig elegant, og jeg en lurvete landstryker. De eneste gangene vi var totalt likestilte var når alt var av. Da var vi det samme mennesket. Like forfalne, like sprø. Du med de ekstreme kropps-tatoveringene, og jeg med falmende hudfargede arr på kryss og tvers fra en fordums tid. Vi hørte på Depeche Mode og lata som vi sola oss, omgitt av småborgere på søndagstur. Vi stakk ut som en verkende tommel. Var liksom litt greia vår. Bare eksistere. På tvers av omgivelsene. Tross av oss selv.

Ettermiddagssola var sterk. Den avkjølende vinden jaga folk hjem, en etter en. Det fresa i engangsgriller. Tåpelig latter over medbrakt øl. Vi lå rett ut, med ansiktene vendt mot hverandre, bare stirra. Strøyk deg på hånda, opp innsiden av armen, så at gåsehuden reisa seg. Som om jeg var lagd av is. Jeg spurte; «hva tenker du på?» Du så tilbake på meg med tunge øyevipper; «har aldri pult i buskene før»

Tok den siste ferga over til Rådhusbrygga. Kunne tatt bussen. Vi hadde god tid. Slo den ihjel. Omgitt av uniformerte turister. Satt i stillhet og titta på velkjente omgivelser. Deg i fanget. Sommerfuktig hår og gode lukter som alltid vil hjemsøke meg. En jævlig god stund i den beste årstiden. Ante ikke hvor vi skulle, visste bare at jeg ikke hadde lyst til å dra hjem. Til den tomme leiligheten, de ensomme tankene. Hadde fått smaken på noe bedre. Kroppen min var på vei mot sentrum igjen, men hjernen hang igjen et hemmelig sted sør for Tsunamien. Moralsk indifferent. Føler ikke for å gå lenger inn på det. Ikke fordi jeg er så jævlig anstendig. Regner bare med at du skjønner tegninga. Litt uskyldig moro på veien. Vi delte en overprisa iskald cola. Den beste jeg hadde smakt.

Det er vanskelig å make sense. Derfor gadd jeg aldri prøve. Det tok for lang tid, og da jeg kom mot slutten av setninga så hadde jeg allerede b´ynt å kjede meg. Det var aldri sånn med deg. Trengte ikke bruke en million ord for å gjøre meg forstått. Sammenkoblinga bare skjedde. Vi gikk hånd i hånd mot folkehavet, fast bestemt på å finne en plass. Drukne våre sorger. 

Vi fant en generisk sjappe med stive priser og anonyme mennesker. Ikke langt fra Karl Johan. Hata egentlig disse fellene for gjennomreisende og fastboende som ikke var helt med. Det var søndag og hele dagen hadde vært prega av det vi innbilte oss var normalt for sunne produktive folk en varm og daff fellesferie-dag. Jeg var i utgangspunktet oppgitt. Greide å bedøve de nihilistiske tendensene, med deg.

«blir du med på en fest hos noen venner?» du så nesten litt trist ut. Blei litt skeptisk da jeg hørte at de satt og drakk på Kunstnernes hus, at de skulle møte oss på halvveien hjemme i Pilestredet. Here we go again. Vi hadde ikke alkohol, men det blei lovt store mengder rødvin. Skulle ønske jeg var motvillig. Var ei billig hore, gratis drikke. Dessuten kom du til å være der. Vi rakk å stresse oss gjennom en pils og Fernet on the side.

Vi var definitivt ikke kledd for situasjonen. Osa salt og sol. Muligens et par hakk for berusa. Hørte Susann Sundfør klynke noe i bakgrunnen, mer som taffelmusikk enn noe annet, overdøvd av diskusjoner og undertrykt latter. Leiligheten var normal, minimalistisk, med kvasi-etnisk juggel plukka opp på dyre ferieturer. Jeg hata det allerede. Blei geleida til kjøkkenet av ei ultrablid jente. Fikk et stettglass med noe rødt. Alt var fra flasker hørte jeg bli sagt, ingen kartonger her. Smakløse bisarre nøtter i skåler. Prøvde å være kul, drikke rolig med fingra på stanga, smila. Vi kløyp hverandre mot låra hver gang vi oppdaga noe nytt som mora oss. Var ikke vanskelig når klientellet gikk i turtlenecks med dressjakker i kord og skjorter som egentlig skulle forestille flanell. Bælma nedpå rødvin. Var et monster.

Mista deg på vei til doen. Stod og venta bak to jenter som uten tvil var noe eldre og mer etablerte enn meg. Prata om en fyr som het Fredrik og den nye stillingen hans i et eller annen ubetydelig markedsførings-byrå, fikk tydeligvis brukt utdanninga fra Westerdals. Stor entusiasme. Veit ikke om venninna til hun som prata engang lytta, alt flomma ut som spy. Jeg gjespa overdrevent og lente meg mot veggen; «veit dere hva de driver med der inne? Har vært lenge nå, dere tror ikke de puler?» Dama til Fredrik var oppgitt, tydeligvis frastøtt av den unge vulgære svartkledde fyren. Venninna virka letta over at noen avbrøyt en dønn kjedelig samtale. Ingen brydde seg om hva Westerdals dreiv med i sin moteriktige tulle-karriere. Dessuten ville alt opphøre ved neste resesjon. Forutsigbart.

Vi blei stående og prate. Dassdøra åpna seg og ut kom to fyrer med geiteskjegg og alvorlige briller, sleik, så ut som lærere fra syttitallet. Jeg tok meg til nesa og tappa pekefingeren mot høyre nesebor, heva det ene øyebrynet hemmelig til jentene. Kun ei av dem lo. Ting var litt uklart. Fikk med meg at begge hadde perleøredobber. Eller var det perlekjede? De så i grunn ganske like ut. Askeblondt hår, lyse topper som hvilte tungt på bryster som virka en smule for faste, skinnyjeans i denim. Pent sminka. Søte. Kropper sulta på kaninfôr og kjipt lave verdier kalorier. Hele pakka.

«jeg heter Bianca, det er Fredr... Celina, søstra mi» Vi lo rått. «ha-ha, veldig morsomt!» Celina gikk først. Tenkte i mitt stille sinn at hun kom til å være jævlig kjapp sånn at jeg ikke blei stående for lenge med søstera hennes. Kunne ikke risikere parasitter. Eller verre. Bianca ga meg overtydelige signaler, tvinna håret da vi fortsatte å prate, slang det bakover hver gang vi kom til poenget. Skøyt brysta frem og gjorde seg overdrevent dum i perioder. Jeg var full. En dust. Lot meg sjarmere av de enkle virkemidla. Hun hadde selvfølgelig studert kunsthistorie på Blindern og jobba på et galleri ikke lang unna. Dreiv med maling sjøl, men hadde ikke søkt på kunsthøyskolen. Som om det hadde gjort saken noe bedre. Bare duster som gikk der uansett. De beste kunstnerne jeg kjente holdt seg langt unna de reaksjonære institusjonene som ga elevene påtatte titler og opptråkka stier å følge.

«Er du her med hun pene jenta som har alle de tatoveringene?» Bianca virka nesten imponert. «vi gikk på samme skole. Hun var ett år eldre og veldig populær...» Blei ikke overraska. Undra, hva hadde skjedd underveis i livet ditt, for å bli så ødelagt, så vakker. Døra åpna seg. Jeg sa; «Hei Fredrik» Fikk ikke noe svar. Køen fortsatte. Aleine med fylla, snudde meg og så at du stod ved kjøkkenet og prata med storesøster. Dere kjente hverandre tydeligvis. Hun var alvorlig. Du lo høyt. Jeg hadde akkurat tømt et glass til med spansk rødvin, selvtilliten var på vei opp. Fant ut at jeg skulle pisse fra et vindu. Droppa køen og fortsatte innover.

Svart denim og en longsleeve fra HM, med et hjerte av stål. Mind fuck hele veien ned. En lyd i ørene. I hjernen. Hadde ureine tanker. Hvis man skulle følge de gjeldene normene i samfunnet. Jeg hadde definert meg som en libertiner for lengst, fulgte instinktene. Om det gjorde meg til en kødd så var det likegyldig. Hadde meldt meg ut. Det var ikke en unnskyldning. Greide bare ikke leve som forventa. Jakta på opplevelser. Følelser. Noe. Og akkurat da vurderte jeg å spørre Bianca om hun ville stikke et sted og pule. Fordi det var dritkjedelig her. Fordi det ville være noe annerledes. Uventa. Utilgivelig. What ever.

Gikk inn på kjøkkenet. Det lå vegar-pizzaer på benken som så ut som svidde flatbrød med ringer av paprika og noe grumsete på toppen. Lukta suspekt. Glassboller fulle av bønne-miks og plain salat. Jeg hviska i øret til Bianca; «ikke har de øl, ikke har de sprit, og nå dette...» Hun begynte å le. Klarte ikke holde det lavt. Hodene snudde seg. Også ditt. Jeg smila og trakk på skuldra. Folk fortsatte med de bedagelige samtalene sine om hva som skjedde på kulturfronten. Totalt ubetydelig. Den eneste som ikke snudde seg tilbake var deg. Et skeivt smil akkurat som da jeg dryppa smelta voks på kroppen din, den gangen jeg var en slu slask. Og da slo det meg, du visste hva jeg tenkte. Kjente min natur. Du kom bort, tok tak i jakka mi og trakk meg godt inntil, kyssa meg lenge. Rett foran Bianca. Området var markert.

Sjalusi når man er seksuelt tiltrukket av noen er fucked up, det får en til å føle sprø ting, lar oss gjøre shit som er total irrasjonelt. Du dro meg inn på et rom. Låste døra. Dytta meg hardt. Med all kraft. Mot et skrivebord så både bilder og bøker klapsa tungt. Penner rulla på gulvet. Kjente et varmt lår på den ene siden. Et slag med flat hånd. Kinnet mitt brant. En puls. Du fresa; «faen, har du tenkt til å pule den snobbete kjerringa?» Jeg hysja beroligende, på grensa til nedlatende. Kneppa opp de øverste knappene på kjolen. Kyssa deg på halsen. Snuste inn lukta av hav og rødvin. Svarte; «kanskje» Du lo med en hviskende stemme, øya igjen. Ytra; «drittsekk»

Et sterkt sinn. Skjør i tankene. En sterk kropp. Svak i handlingene. Arrogansen min kjente ingen grenser, jeg stirra undergangen i øya og holdt skuta stødig. Selvtillit når man veit at fysikken er attraktiv, toppa av et sprøtt sinn som lokker selv de kaldeste lika til å rødme. Kynismen jeg pusha gjennom vakla aldri. Vissheten om at alle veier endte i Rom. Slutten. Og at det eneste riktige var å slenge seg på partybussen. Nyte livet. Sluke alt. Ga en merkelig ro. Midt i øyet av stormen. Som i seg selv var et paradoks. For alt hadde utspring i en melankolsk usikkerhet prega av intellektuelt lav selvtillit. Det var kanskje sånn det begynte. Man bar rundt på nullen, og alt etter var bare en opptur. Blanda med alkohol, sigaretter, sex og subjektive ambisjoner. Jeg ga faen i folka her, men klarte likevel ikke la være å håne dem, alle de håpløse handlingene og planene deres endte alltid ett sted. I grava. Narkissos.

Vi bevega oss gjennom et småborgerlig helvete. Hver seksjon av leiligheten hadde et tema og guppyene kava klønete rundt med de pre-programmerte handlingene som om det var store avsløringer. En fyr spilte gud hjelpe meg Stairway To Heaven på en sliten nylongitar. Jeg klarte ikke la være å le. Prøvde å holde det inne for ikke å såre noen. Det blei bare for mye. Så Bianca i utkanten, stirra på oss, drakk lange slurker med hvitvin. Du kløp meg hardt. Dytta hodet ditt inntil ryggen min. Merka vibrasjonene av latter. Jeg humra; «hvor faen har du tatt meg med?» Et løst slag i korsryggen.

Stua var høydepunktet på ferden vår mot vinkaraflene. Ei jente med blått bob-hår rulla Ramones på spiller´n, og folka satt og digga ærbødig som om de skulle dele en inderlig hemmelighet med de andre tilhørerne. Jeg styra oss målretta mot vinen. Det viste seg at i et rom full av sossete venstreliberale fra vestkanten så var jeg den største snobben. Det passa meg perfekt. Definerte egentlig at veivalget mitt var riktig. Det eneste sømmelige var å tømme store mengder av denne riktige rødvinen, bli snydens på bekostning av zombiene. Tror jeg hadde samtaler, det var mange ord, fikk ikke så mye med meg. Alle spurte konstant om hva jeg dreiv med og hvordan jeg møtte deg. Fikk inntrykk av at hele stedet var fullt av strebere som prøvde å bli kunstnere og forfattere, men som endte med å bli kritikere i aviser fordi de mangla talentet. Kultur var bunnslammet og penger de små bitene som blei dryssa. Jeg var drita på rødvin og hadde forlengst meldt meg ut. Svarte stadig at vi fant hverandre på World of Warcraft. Taushet tilbake. Tror de blei sjokka. Forvirra.

Smugtitta på at du kommuniserte med mennesker i det som engang var ditt predestinerte habitat. Merka at du titta tilbake, blunka på din beste Marilyn-måte, slang kyss. Fabulerte over hva jeg skulle gjøre med deg seinere, når alt dette var over. Innbilte meg at du tenkte det samme. At vi var så like hverandre at sexen nærmest blei autoerotisk. Det eneste vi mangla var stropper og en bunt med paracord. Og mye dystrere musikk. Kanskje Joy Division. Gikk bort til et vindu for å smugrøyke. Trakk inn som om det var den siste før daggry. Godt. Fikk tankene til å romstere. Om det var bevegelse, eller selve nikotinet var likegyldig. Effekten telte. Kunne gjøre meg poetisk. Eller romantisk. Kanskje det var symbolikken. Og sånn stod jeg i mine egne tanker, dampa, da Bianca kom bort. Spurte om hun kunne få et trekk. Selvfølgelig delte jeg. Noe annet ville vært sykt. Røde ringer på filteret av lebestift. Tenkte feil tanker. De riktige.

World of Warcraft 4

Bare en naturlig overgang til noe annet. På en måte. Vi stod i dusjen og kava rolig i det behagelig varme vannet. Vaska av oss stinkende eksos, sur alkohol og hel-natt med noe skittenvakkert. Stearin. Greide ikke å la det ligge. Tafsa for lenge til å ikke gå for langt. Det var en god søndag formiddag. Hva kan jeg si. Vi var klare for frokost. Hvis vi greide å rive oss løs. Hvis.

Du satt foran et speil. Naken. I en gammel rokokkostol. Gredde ut håret. Spraya noe. Sminka deg med den kvasi-femtitalls stilen jeg likte så godt. Truta munnen lenge. Titta på meg som lå i senga og stirra på deg. Jeg hadde det mye enklere. Trengte bare å trekke på meg klæra og riste litt på håret. Gjorde at jeg kunne røyke sigaretter og kommentere musikken på spillelista. Undra om det var sånn ordentlige par hadde det en affabel søndag ettermiddag, med små detaljer delt mellom to mennesker som begjærte. La merke til alle de nøye innøvde tinga du gjorde, måten du holdt lebestiften, øya dine da du tegna med svart. Den lange timen virka altfor kort. Kjeda meg ikke et sekund. Var bare fascinert. Nesten litt tent. Simpel i tankegangen. Akkurat som blikket ditt i speilet.

En try on. Jeg fikk bestemme. Så å si. Gi råd var vel mer nøyaktig. Vi gikk gjennom undertøy, alt fra hudfarga til svart, rødt, abstrakt. Endte på det du fant frem først. Fikk deg til å prøve mer enn nødvendig bare fordi jeg likt å se på. Opplagt at du skjønte den simple agendaen min. Bare spilte med. Sola deg i beundringa mi. Den sleipe stirringa mi blei barometeret for vellykka. Jo verre, jo bedre. Du var strålende. Et ess i sitt rette element. Vi kom oss omsider til kjolen, den smale saken med røde polka-dotter. En vintage piece du plukka opp på en av de hippe gjenbruksbutikkene nedi gata, re-designa av who ever. Du viste ingen nåde. Knuste meg med svakhet.

Det bare var som det var. Vi stoppa på en av de dyre sjappene. Lenge før vi gikk for frokost. B´ynte med Jack on the rocks. Delte en øl. Tømte det hurtig. Fortsatte nedover den søndags-sløve gata. Ga ganske faen. Hadde selvtilliten som bare nypulte kunne ha. En visshet om at vi var sexy som et helvete. Høye på her og nå. Og mye annet. Vi endte opp på en kafé full av pappagutter med cola-fakter og bimboer med påtatt lite personlighet, som stadig tok seg til nesa, dro hånda gjennom det feite håret. Bakover. Vi satt og lo, følte oss ganske hjemme her, ingen som brydde seg om rødsprengte øyne og skjelving på hånda. Eleganse overvant alt, og i dag hadde jeg bøtter av det. Deg på armen.

Det er en tarvelig erindring. Shit kan muligens bli litt mye for sensitive øyne. De er helt klart på feil sted. Fallhøyden er enorm. Kan ikke annet enn ta sats og hoppe utfor. Historiene min har verken innleding, oppbygging, toppunkt eller avslutning. Det blir for provinsielt. Tamt. Jeg forteller heller masse om ingen ting, bare lar rytmen styre, musikken. Det er sånn realiteten stort sett er. En serie episoder som bygger på de forrige. Uten særlig retning. Tilfeldigheter som blir tillagt en dypere mening i ettertiden. Farga av stemmen. Vulgært. Velskapt. Sofistikert. Som deg.

Du satt på en stein. Stirra utover et ensomt hav. Tydelig i egne tanker. Langt-langt avsted. Undra. Hvor. Skulle ønske jeg kunne hvile meg mot drømmene dine. Bare bli med. Hvor som helst. Enten det var mørkt eller sukkersøtt. Blodig. Samma. Så lenge det var deg, dine visjoner, opplevelser. Jeg stod der som en fjott med en pose nykokte reker i den ene hånda og halvt nedbrent røyk i den andre, nærma seg knokene. Faretruende varmt. En bedagelig Ikaros i rennesteinen. Story of my life.

Jeg var altfor dyster. På grensa til det som var greit. Hadde vært der så lenge at jeg ikke klarte å se forskjellen lenger. Hva var ekte glede, hva var uendelig smerte, alt bare glei over i hverandre. Tok det jeg fikk. Hadde aldri noen særlige forventninger. Med hjertet åpent for det meste. Så lenge jeg fikk en fix, kjemisk eller åndelig. Du lå et sted midt i mellom. Det ene leda til det neste. Vi var like mye bra for hverandre, som vi var dårlige. To vingeklipte skapninger. Et tilfeldig møte i rom sjø. Isfjell som trodde at den andre var skipet. Vi var dømte. Eller velsigna. Til å ha nytelse så lenge det varte. Til vi kræsja og sank. Ned til bunnen. Slutten.

Triste jenter har alltid vært en greie. Det bare er noe med sex´en. Noe med stilen. Tatoveringene. Piercingene. Klæra. Minene. Når du først kommer nær så er det gjort. Blir slukt hel. Får aldri nok. Det er som hver eneste dag er den siste. Hva kan jeg si, er tydeligvis akkurat det som trengs, en resept som ikke er ment å helbrede. Bare gi velstand. Nytelse. En liten pause som kan fortelle deg at du er pen når du gråter. En svartkledd demon for deg som bare vil eksistere. Uten prefabrikerte regler. Uten hemninger. Uten stillhet. Regn som sol.

World of Warcraft 3

Alt stod stille. 

Sko mot asfalt. Varm vind i natta. Skremmende lyder som lokka. Jeg var en ung mann med mange laster. En fot i grava, en annen i hurtigfila mot hvor som helst enn her. Perioder med vill fyll og flyktige venner, isolasjon, videospill, vikarjobb. På vei mot stygt vær.

Stemninga hadde forandra seg. Varmt sommerregn bedekka alt med en vemodig klamhet. Fuktige klær klistra til kroppen. Hånda mi hvilende på de tydelige hoftene dine. Lenger ned enn før. Smilet ditt i mørket. Gjorde det samme med meg, selv om jeg ikke hadde noe å holde fast i. Tenkte på alle de timene med mental fascinasjon foran en skjerm, at det ikke kunne erstatte dette, varm og pulserende nærhet. En avventende stillhet som kribla. Rett før en snuskete storm. Med hvite laken som seil og de avkledde kroppene våre bølgende under.

Vi dreit i drosjer. Veien var egentlig ikke lang og gatene var tømt. Så å si. I hvert fall nok til en følelse av inkognito. Himmelen åpna seg fullstendig. Gjorde ikke noe. Varmen var god. Var vår venn. Hvitt vått hår ramma inn ansiktet ditt. Den skarpe sminken rant vekk. Syns det var fint. Fikk se deg. Du var pen. Alt du hadde forsterka var unødvendig. Veit ikke om du visste det. Fikk lyst til å si det. Hviska det i øret ditt. Du lekte forlegen. Kunne se et undertrykt smil forme seg da du snudde hodet vekk. Likte deg bare bedre.

Nærma oss St.Hanshaugen park. Det var noe trolsk med træra mot mørket, vannet, ubestemmelige skikkelser. Lente oss under et gammelt tre, tente en røyk. Sugde inn omgivelsene. Lyden av dråper som slamra mot blader. Musikk rett fra telefonen. Beautyproof, Madrugada. Vi dansa. Veldig sakte. Overdrevent fulle. Usmakelig tett. Lukta happy hour og sure sigaretter. Erotisk. Hørte den lyse stemmen din; "har alltid hatt lyst til å danse i regnet. Du kan få se på" Var taus. Svarte med velvillige øyer. Slapp taket, lot deg smyge ut på gresset. Betrakta din sakte hoftesvingende alkoholiserte undergang. Visuelt besudla. Usikker på om alt var virkelig eller en drøm. Midtsommer. Natt.

Måtte rive oss løs fra parken. Fra magien som slavebandt oss der. Fra situasjonen ved vannkanten. Huska å ta med faux lærjakke og svart ullgenser fra bakken. Du dro meg med. Alt jeg kunne se var hvit topp uten noe under. Vått. Og den svarte røde geisha-tatoveringen som dekka hele ryggen din, over skuldra, kragebeina, ned begge arma. I en annen dimensjon ville det virka ekstremt. Ikke i vår. Visste bedre. Vi var de opplyste. Vår normalitet var ikke deres. Rå hud var et blankt ark. Til å dekoreres. Med blekk, vibrerende nåler. Eller depressive kniver. Undergrunnens dystre estetikk, for de falne, de fordømte. De seksualiserte, forskrudde. Vi løp gjennom gatene. Latter. Tung pust. Fant omsider portrommet. Den tunge døra, porten til en obskur verden. Gikk inn.

Akkumulasjon. Gestikulering. Akselerasjon. Penetrering. Ingen kjedelige samtaler. Bare klamme håndtrykk. Varm pust. Fuktig skinn. Ord hadde ingen betydning. Var overflødige. På en annen planet, helt blåst. Du lå som en katt i fanget mitt, dro inn røyken fra den sterkeste jointen ever, lagde lyder av velbehag. Delte på godene. Du var turboen. Klemte røyk inn i de sprengte lungene. Forsegla munnen min med leppene så jeg ikke skulle slippe det ut. Jeg drukna i de sløve øya dine som stirra på meg med sleske intensjoner. En øredøvende selvsikkerhet på ustø bein, uten noe nett under. Støtta opp av øyeblikket.

Dugg på vinduene. Muffla lyder fra utsiden. Lange timer på natta. Tåkelagt luft. En kropp på senga. Svett hud. Dekorert med koi fisker og retrospektive østlige motiver. Ansiktet i puta for å dempe de lystige skrika. Jeg var god med stearin. Ekstra omhyggelig. En gud. Fucking Jackson Pollock. Drypp, reaksjon. Drypp, reaksjon. Lot det samle seg. Stort drypp, kraftig reaksjon. Din rå latter som om jeg hadde vært ekstra slu, en uskikkelig ramp. Kalte meg en jævel, at jeg bare skulle vente, snart min tur. Holdt lyset vannrett. Lot det renne.

Uten hemninger. Let loose. Forskrudd ukontrollert. Helt rett i momentet. Ingen utveier. Ingen unnskyldninger. Jeg lå mot sengekanten og betrakta bevegelsene dine. Posisjoner. Brystet frem. Et lår foran det andre. Hånda som trakk en ornamentert hårpinne løs. Holdt den som en dolk. Med tuppen ned. Akkurat skarp nok til å ikke punktere huden. Passe farlig. Nok til å etterlate markante striper og dunkende deilig smerte. Du kasta deg på meg cowgirl. Spurte om jeg var klar, hakkete pustende forventning i stemmen. Kaldt metall skrapa langs blodårene på innsiden av armen. Effekten var umiddelbar. Røde linjer som vanskelig lot seg krysse. Sviende vakkert. Slående makabert. Helt perfekt. Vi var på nett. La drapet begynne. Det imaginære.

Du var en jævla avviker. Og jeg likte deg. Nesten for godt. Tinga du crava etter var definitvt på kanten. Langt bortenfor alle normer. Jeg kunne gi deg alt det der. Uten stabilitet og trygge rammer. Trivialiteter hadde passert oss for lengst. Ingen vei tilbake. Alt vi brydde oss om var mind-fuck og ultra-morbid masochisme. Blanda med jævlig ålreit musikk og visuelle elementer som vekka dype instinkter. Det var uten tvil et sterkt preg av forfengelighet og en apetitt etter grandiose strøk. Kunne ikke noe for det. Preferansene var burleske og livsstilen pompøst libertinsk. Du begravde de lange neglene i ryggen min og trakk dem ut mot skulderbladene. Tok deg god tid. Tegna frekventerte vinger som kribla opphissende. Etterlot deg semi-imaginære arr som ville følge meg. Hele veien. Inn. I deg.

Kom. Inn i skyggen min. Sekvenser. Skurrende bilder. Crazy. På repeat. Den nedslått-muntre stemmen til Patsy Cline som et sountrack. En av de finere nyansene i total galskap. Du satt med en knallrød lebestift og gjorde meg vakker. Eyeliner. Maskara. Jeg var sminka, og du rein. Selvfølgelig sa du; faen, du er penere enn meg jo! Og selvfølgelig trodde jeg på det. Nesten. Var altfor skitten under. Et svin. Mer henslengt enn de fleste. En snublende helt uten utsikter. Tror du ante det. Mistenkte at det var derfor du pulte meg i natt. Du var den samme. Ei fuck-up i en glansbildeverden. Ei som ikke hadde noe imot at vi begge var tilsmussa luddere. Som likte det. Dyrka det. Henga deg. Fullstendig.

Soloppgang var ikke en barriere.