Kaleidoscope på julekonsert

«The Heaviest of Storms, Pale Honey»

Sakte død på julekonsert. I en kirke omgitt av stillaser. Et symbolsk mausoleum fylt til randen med eldre, syke og forplikta pårørende som motvillig måtte tanke-vandre. Karaoken til en eller annen avdanka middelaldrende idoldeltaker. Det er bare folk på slutten av livet eller som mentalt ikke helt veit hvor de er som liker sånn shit, vi andre bare aksepterer det som en del av noe så vagt som tradisjon, noe vi gjør for å please mor, noe som må gjennomføres så vi ikke blir guilt trippa hele november og desember, skyt meg nå. Helst i hodet. Med noe grovkalibra.

Mista meg selv på vei til Engla land. Fant ikke sporet, bare gikk i sirkler, glemte tida, tankene var fraktaler med skiftende farger, sakte diskolys. Blei henta ut fra en behagelig tankerekke av en pitchy stemme som ikke helt hadde kontroll på de høye tonene. Måtte jo bli sånn når man som artist bare får spillejobber noen uker i jula. Som en stygg gammel hjemmelagd pynt ingen egentlig liker, som bare blir tatt frem én gang i året av sentimentale grunner.

Ikke min type scene. Likte tofarga indiepop for de seine nattetimene da alt var rødt og svart. Med bleike kvinnelige vokalister som virkelig mente det de sang, hjertesmerte, sex, undertrykk. Oktober hele året for halv-pessimister med skiftende forakt mot hverdagens trivialiteter. Litt avsky er nyttig, selv for de tinga man liker, det gjør at en legger merke til små usette detaljer, gjør deg til en en evig opponent, en semiautomatisk outsider, lada med prosjektiler av selvpåført sarkasme, kledd i nedarva dysfunksjonelle champagnefarga jakker, alltid den smarteste i rommet, alltid den mest tragiske.

Selvtillit er en sekvens-svingende pendel som hviler tungt i tilfeldig vektløshet før fritt fall, det gjelder å fange luftbølgen når den er på riktig vei, helst i en bra setting, magi kan skje, kanskje noe skjellsettende, muligens frakturer, forhåpentligvis et eller annet snuskete, tilsmussa, romantisk, noe som knekker deg med de god-vonde følelsene i en akkurat passe periode, ei femme fatale med lyse lokker og etsende øyne, et emosjonelt monster som nesten gjennomskuer svakhetene dine, som spiller på de cirka riktige strengene, trøbbel.

Nedover veien. Aleine. En skyggedal. I fantasien satt jeg med kaldt meksikansk øl i hånda, drukna gårsdagens sorger med morgendagens problemer. Døste av med AirPods i øra. Musikken var en myk sjablong oppå de skarpe omgivelsene, en Wunderbaum mot den tette lufta og eimen av levende døde. Jeg hadde holdt ting tilbake. Bare fordi jeg var fastkjørt i et dypt spor, fordi jeg var villig til å la altfor mye unyttig tid passere.

Trengte absolusjon, men det eneste som fikk meg gjennom var den pene jenta som spilte piano, jeg veit det er enkelt, men det var visuelt behagelig, nesten litt uventa. Et tidsfordriv, et punkt i det gylne snitt, et blikkfang. Kan ikke hjelpe meg selv. Satt der i en grå dress med kjeften full av posesnus, to oppe og to nede, leita etter psykologiske utveier til klokka hadde passert slutt. Studerte omrissa av ei nese som var akkurat litt for skarp, to store klare øyne med konsentrasjon i irisen, smale lepper i påvente av de neste tonene.

Sånn bølga tankene mine fram og tilbake. Fragmenter av bitene i en helhet jeg ikke kunne definere. Frekvenser som burde fulgt en spesifisert rytme. Ikke de ujevne hoppene på en puls rett før flatline. Smaken av fersken på sommeren, vinden røskende i håret, svarte Ray Ban Wayfarer´s, gatelykter, den rare gode lukta i lufta rett før varmt regn, tynne klær som klistrer seg til kroppen, Ocean Drive av Duke Dumont på spilleren, lange bein som hviler mot dashbordet, rød lebestift.

Det nærma seg slutten. Buketter blei delt ut. Folk klappa over en lav sko, lot det vare for lenge, helt til det døde ut med sporadiske klask her og der, awkward. Enkelte insisterte på å stå, selv om tre fjerdedeler her ikke kunne reise seg, det blei like spedt og krampaktig som applausen. Nekta å tro at alle her syns dette var såpass bra at bravo var på sin plass. Hele sluttsekvensen med disse gestene var en adrenalinsprøyte for å gi den bortstøva tida litt mening, en måte å overbevise seg selv om at det var verdt det.

Jeg fulgte de gamle til bilen, lova å ringe, vinka etter de røde lysa som gradvis forsvant. Blei stående med ansiktet vendt mot den mørke himmelen, kjente på det, duffelcoat, smugrøyk i hånda. Medisinen var uten tvil en fling med lange bilturer på høstveier, blodrøde løv klistra til frontruta, hånd på hånd på giret, blikket hennes mot meg. Foreløpig hadde jeg en date med en helflaske Ollitas Blanco. Og en lang spilleliste full av de mørkeste låtene som kunne oppdrives. Det ultimate manifestet for hjertesmerte og alle de gode ideene som ville følge. Kom garantert til å sovne foran MacBook´en med bordplata som pute.

Tequila-november

«We Appreciate Power, Grimes/HANA»

Fuck it. Er uinspirert. Tømt. Har en jævla vegg inni skallen, en mur, et hinder som blokkerer alt ute. Eller inne. Sitter fire-fem timer hver eneste kveld, skriver til jeg ikke orker mer, sovner ved tastene. Det er bare sånn det er når man må opp null seks hver morgen for å gjøre klar unga til barnehagen og dra videre til jobben. Når dagen endelig er ferdig, etter middag, aktiviteter, kvelds-bading og sengetid, så er det ikke mye igjen i hjernen.

Burde ikke klage, har nok penger, bor i et stort hus, kjører en middels bra bil, livet er akkurat passe behagelig, en middelklassete forstads-drøm. Kanskje det er problemet. Alt er akkurat passe. Tamt. Uniformt. Kan takke meg selv, streba etter dette i flere år, peila alle ambisjoner mot dette punktet. Omga meg folk som hadde de samme utsiktene, mennesker som jaga etter det ultimate domestiserte uttrykket med elbiler og fantasifulle matpakker. Faen, har ikke hatt en skikkelig bra samtale på mange år, alt handler om været, strømpriser og sykdom.

Når forholdet til partneren omsider havarer, når den emosjonelle investeringa ikke gir avkastninga man håpa på, da føles hver morgen som en kalddusj med skarpe isbiter, som hardt regn. Et bitende slag i magen, en blå ballong noen slapp for tidlig. Det får deg til å våkne opp fra en indifferent koma, får én til å innse at alt er midlertidig, med kaos rett rundt hjørnet, kanskje verre. Det gjør alt fyllet ubetydelig, turer i velpleide skoger, strikkagensere, kaffesladder hos nesten-naboen, den korrekte dietten. Et liv tettpakka med de «riktige» tinga i håp om at helheten skal gi en følelse av intensjon, retning, hvor som helst enn her.

Hvem leser boligannonser hver dag for moro skyld, hvem ser på realityprogram med avdanka norske kjendiser, hvem klikker seg inn på lenkene til neste års nye dyre elbiler, hvem følger et hjernedødt fotballag landegrenser unna, vel, mange, og når de prater til meg om det så får jeg lyst til å head-butte dem i kjeften. Smiler selvfølgelig og lirer av meg noen meningsløse fraser som høres bra ut. Lurer ofte på om du er som meg, bare spiller, eller er du virkelig så tom? Kan hende jeg har misantropiske svakheter, er muligens et snev selvsentrert, men det er vanskelig å unngå tanker prega av eksistensiell nihilisme når samfunnet rundt forfaller i blasert tacky dekadense samtidig som verden brenner.

Selvhat er ikke riktig ord, kanskje er misliker mer dekkende, liker ikke den jeg har blitt. Et tannhjul i maskineriet. En slave uten retningssans, bare driver, som et vissent blad, nedover strie strømmer, styrt av krefter jeg ikke helt forstår. Husker ikke drømmer lenger, klarer ikke engang å visualisere meg selv i bedre situasjoner. Det eneste konstante er den bunnløse følelsen av savn, etter noe, usikker på hva. Kanskje bare som et instinkt. Det jeg definitivt veit er at den smaksetter alt jeg gjør, uansett hvor, den forurenser paletten min med grå toner og The Royal Tenenbaums, gjør meg basisk dystopisk med sterke seksuelle undertoner, får meg til å flippe ut med Ollitas og Corona Extra, degenerer, til noe bedre, noe dypere.

Lukta av lime på fingra, den siste shoten, saltkorn på bordet, jeg er sløv, gynger hodet fra side til side, suger inn musikken. Det er høst og jeg trenger de gode novembertonene, men alt som eksisterer er de små øyeblikka som kunne betydd noe, mellomromma ingen bryr seg om, ytterkantene i puslespillet, det usette, usmakte, det som virkelig betyr noe, det som egentlig har forma livet mitt. Undrer, er det noen mening i å vinne krigen hvis alle slaga underveis blir tapt, hvordan vil en sånn fred se ut etterpå. Vage mennesker med nøytrale liv. Til alt er glemt. Ingen bouquet. Ingen ekko. Det skremmer meg. Like mye som alternativet.

The Hunger Games, uten en happy ending

«Asido, Purity Ring»

Du sklei inn som en nostalgisk DM, dobbeldippa i følelsene mine, i hemmelighetene, sa at jeg hadde en viss je ne sais quoi. Det var kanskje litt vulgært, men jeg trengte å høre det. Hadde behov for nærhet, noe som kunne fylle det tomme rommet, en blodoverføring rett inn i sjela. Et skinnende sverd som rippa opp brystet, kjølig metall mot fresende kjøtt.

Jeg var på vei dit «hjemme» alltid burde vært. Den hemmelige plassen mellom to hyller. Nær toppen der støvet samla seg. Et sted underdogen kunne seire. Under et varmt pledd en kald høstnatt, malende musikk i lufta. Fikk hjertet til å gjøre et hopp. Tomme bokser sukkerfri energidrikke, et hull i sokken, gamle urøykte sigaretter.

Huska at du hadde oppheng i The Hunger Games-filmene, fikk oss til å se dem alle fra begynnelse til ende, visste at du gleda deg mest til slutten, måten det konkluderte, musikken, bildene. Lengsel etter en mindre komplisert tid der to mennesker bygde opp liva sine i ruinene etter en brutal krig, seierherrene som tapte like mye som de vant, helt greit, så lenge det var fred, så lenge de kunne sitte i gresset med en gul himmel i horisonten. I eksil.

Problemet er at livet ikke var et eventyr, du var ikke Katniss og jeg var ikke Peeta, vi var vanlige mennesker, i en normal verden, med trivielle ting som regninger og busser å rekke. Åra passerte og de vakre naive visjonene falma, blei bare borte. De eneste ruinene som gjenstod var kadaveret av livet vårt sammen. Glass, betong, så langt øyet makta å se. Omgivelser det var umulig å komme seg vekk fra. Omsider blei håret dyrere og buksene rettere, små bitre detaljer uten substans, ting kjøpt med penger, om og om igjen. Den mentale slitasjen av et liv levd på både godt og vondt, perioder i ubalanse, en vektskål som alltid hella den ene eller andre veien, aldri midten. Trakk oss lenger unna det som en gang var, gjorde oss til fremmede.

Hadde drømmer, mareritt, skrekk som ikke kunne forløses med asmr på patreon, selv ikke lewd nsfw-shit som fikk håra i nakken til å reise seg, jeg var altfor langt inni hodet mitt, hadde få veier ut. Er dette alt? Er dette alt livet har å tilby? Hva var vitsen hvis den eneste gleden man hadde var O2 og H2O, kanskje litt søvn hvis man var heldig. Alkohol fikk en renessanse.

Ute på dypt vann. Hodet under. Bak i en drosje. Sein kveld. Sidelengs regn. Prøvde å være et menneske med moral, en fyr som hadde den riktige etikken i livet, fulgte regla, normene, en som sa de korrekte tinga, gjorde de riktige handlingene, feila. Innerst inne var jeg en slask, en jævla taper, levde aldri opp til forhåpningene, snubla rett før målstreken. Det, var det eneste konsistente i livet, samme faen, helt til jeg en dag innså at jeg hadde tenkt feil, innfallsvinkelen min var gal, den passa ikke karakteren min, jeg var ikke en helt, var for alltid bad guy´en som døde til slutt, var en jævla Harkonnen. En helt annen film. En totalt annerledes avslutning. Så, jeg omfavna sannheten, begynte å vinne, blei en erobrer, sveipa til høyre.