Snapshot fra bakgården på Hausmania

 «Jeg selger sjela mi på OnlyFans.»

«Hvordan er det´a?»

«Altfor lett.»

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Feeling Like I Do, Snail Mail

Dunkelt lys. Hvitt tøy med blonder. Altfor dyp utringing, synlige deler. Latter og hår slått til siden, nervøs og fraværende fikling med endene. Vi satt nede i det lune mørket, rundt et intimt bord der fremmede mennesker blei kjent med hverandre, tok en pause fra støyen der oppe.

Kjemisk romanse. Digitalt samkvem. Dundrende hodepine. Hektisk musikk med gatelykter som passerende striper av skinnende kokain. Våkne drømmer. Fanga i en spiral. En klump i magen fordi noe var galt, men likevel dønn riktig. Forvirrende netter i Oslo med kjølige ord fra en kald person. Det var liksom litt fint, rart.

Indifferent og sviende vakker. Jeg falt ned i et svart hull som var deg. Burde angra, men jeg var fortapt. Det var ikke noen vei utenom. Du hadde en brennende livløshet i øya som utsondra et ambivalent liv levd innafor hypersosiale normer totalt uforståelige.

Du lata som du frøys, selv om alle andre svetta. Utfordra meg til å holde om deg. Hånda hvilende mot hofta på motsatt side. Kjente bein stikke ut under hud, muskler og kjøtt. Post isolasjon og alt var plutselig så nytt igjen. Måtte føle oss fram. Være bokstavelige. Nesten litt blunte. Det hadde vært en altfor lang vinter.

Klokka tikka, berusa stemmer passerte. Lukka øya og følte smaken. Øl og sigaretter, med en ettersmak av mint. Leppene dine var myke og harde på en gang, det var sårt og skummelt, men også godt, det var en avløsning fra verden, det bare var.

Holdt en hånd bak nakken din, hodet slightly tilta. Pressa kroppene inntil, pusta den samme lufta, svetta den samme varmen. Sjangla rundt som seilere på landlov, holdt hverandre oppe.

Null stress, vi hadde god tid. Dette var årstida for å være sløv og fri. Mer øl, mer, av alt, bring it on.

Overhørte folk i bedagelig fylleprat;

«Har du sett den nye filmen til Karpe?»

«Nei, er ikke de litt sånn Erik og Kriss?»

«Joa, bestemora mi tror hun er finkulturell fordi hun hører på musikken deres.»

Hånlig latter.

Afterparty på Hausmania

Jeg er kanskje ikke særlig smart, jeg er muligens lite vis, men det er heldigvis poesi i hjertet mitt, og observasjonene jeg gjør er stort sett spot on. 

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Water Boy, C Drops

116, C Drops 

 

Så deg på dansegulvet. Du poserte med en inderlig likegyldighet i blikket. Totalt uinteressert i de bølgende omgivelsene, det blinkende billige lyset, de pene menneskene med grådige øyne. Der borte, langs veggen.

 

I mitt hode virka du som verdens tristeste jente, ei som så nyansene i de blå laga mellom det sagte og usagte, ei som forstod forskjellen på kanadisk whisky og kalifornisk rødvin, at begge hadde hver sin tid å skinne, at det kom an på om rommet var riktig, om det var sjel der, om stearinen blafra eller ei.

 

Hjertesmerte har varierende tempoer. Enkelte ganger kommer knivene kjapt og hardt, andre kan være slow burns inn under ribbeina, vridende og bendende oppover. Det er derfor den er så digg, den er gispende godt og gripende vondt på en gang, den fucker deg opp. Klarer nesten ikke vente til neste gang.

 

Observerte deg. Måten du lot henda dine stryke langs hoftene. De estetisk behagelige små bevegelsene som signaliserte at du likte musikken. Hele auraen din virka som en dystersensuell hvilepuls klar til å hoppe når som helst, en flat line ekg med behov for et elektrosjokk i form av noe, hva som helst, bare ikke her.

 

Jeg drakk kald pils fra et voblende plastglass. Kjente den avkjølende eliksiren fylle brystkassa med flytende mot og gode intensjoner. Hadde lyst til å smyge meg bort og si hei, se om du følte det samme. Hvem visste, hva som helst kunne skje, kanskje døden, i form av deg, eller et nei.

 

Bestemte meg for å legge ut følere i form av de typiske opp og ned blikka som bare genuint interesserte mennesker makta, et lurt smil og smuldrende sakte øyekast. En slesk gest som du kunne velge selv hva du ville gjøre med. Ignorere eller innse.

 

Fool´s gold, jeg var en gråstein inni, dekka med billig skinnende materiale som ikke klarte å se u-fake ut, trashy og skrikende med teatralske fakter, en liten dose selvhøytidelighet på de rette stedene for å utvanne den selvdestruktive selvforakten, et produkt av tida vi levde i, selvbedragersk stor selvtillit bygd opp på alkohol, teknologi og en god nihilistisk anlagt musikksmak.

 

Var egentlig aldri et problem. Trengte ikke terapi engang. Jeg hadde omfavna min lott i livet. Det var ikke noen vei utenom. Synke eller svømme. Valgte å aldri ramle uti. Seila min egen sjø. Med enorme vinger. En punch i trynet på samfunnet foran meg. En finger i rumpa på resten.

 

Noe av det lange håret ditt hadde falt ned og klistra seg til de blanke leppene. En ørliten hverdagslig detalj som kunne skape en hel verden mellom innpust og ut. Du dro det på plass med en smal hånd og møtte blikket mitt, lot det henge, lenge.

 

Det du så, var ikke alt. Jeg var mer enn dette. De skrikende hawaiiskjortene, barten, det feite håret dratt bakover. Alt var en illusjon. En feu d´enfer for å avlede deg fra de dypere og mørkere sidene.

 

De filmatiske gestene bak svarte Ray Bans, det store selvsikre gliset, hvite tenner, alt, en sleight of hand som skulle lure deg i en felle, trodde jeg. Var så opptatt av å fange at jeg ikke ensa at jeg var den fangede.

 

Betrakta de små retningene du valgte å danse. Du kom nærmere. Litt og litt. Styrt av pulsen og den monotone club-beaten. Gynga hodet med øya igjen, delte ut gode lukter fra blafrende mørkt hår. Sendte impulser som hadde en magnetisk effekt. Stadig nærmere.

 

Inntil meg.

 

Kjente duften av blomster og søt hvitvin. Rødt lys blei blått, så grønt og alt var akkurat perfekt, i det øyeblikket, kunne vart evig. Blei svimmel i hjernen av knæra dine som berørte mine.

 

Hender. På livet. Varm hud gjennom tynt stoff. Klamme ambisjoner i takt med svaiinga og den bra effekten av øl og smugrøyka sigaretter i den svale bakgården. Du var pen, og jeg et monster, du var parfyme, og jeg stinka gate. 

 

Vi spilte the waiting game. Hvor var du? Virka så fjern i dine egne tanker. Jeg var fascinert låst fast i din sfære av innflytelse, fortapt i et univers parallelt med deg, to mannekengdukker oppslukt av seg selv og speilbildet på veggen. Dorian Gray.

 

Lot det vare. Klokka var bare null ett og tida stod stille. Vi hadde god tid. Sommer og bra stemning, fortsatt unge i sinnet, fortsatt naive i begjæret. Harde rytmer ment å drive en liten masse i de samme svette retningene. Hender som tafsa, alkohol sølt på gulvet, ingen brydde seg. Vi var der av en grunn. En hemmelig verden som krevde innledende mot for å penetrere, men når du først var innafor så var alt mulig.

Blockparty på Hausmania

Elsker å dra på byen aleine. Ukjente steder, fremmede folk, nye lukter. Det fremtvinger en ekspresjonistisk prosess som får meg i prat med interessante personer jeg normalt aldri ville møtt.

 

Soundtrack:

In My Mind, C Drops/Annie

modern love, Jesse Jo Stark

L´hotel Serein, All Them Witches

 

Vi ser hverandre for første gang uten drepende ideer om predestinerte preferanser. Det kan kanskje bli litt overfladisk til å begynne med, men jeg syns det er greit, liker de visuelle elementene, ølen skjuler de ørsmå detaljene som er uvesentlige.

 

Samler på historier i et audiovisuelt kartotek langt inni sjela. De er inspirasjonen som former linjene av ord danna når jeg hører på musikk og føler shit både godt og vondt. Dere er alle mine muser. Og jeg er takknemlig.

 

Det er definitivt en tristhet til stede i alle fargene jeg ser, men det er overkommelig, det er et krydder dryssa på toppen, en bittersøt og sterk bismak i munnen etter første slurken VAT 69, det er oppdagelsen av noe hjertehoppende vakkert i en bakgård midt i Oslo lørdag natt.

 

Traska gatelangs i den brennende varmen. Pisslukt fra hushjørner blanda med svevestøv og eksos. Alt jeg lengta etter var en kald pils og en skygge å smelte bort i. Hørte en lavt dunkende bass som signaliserte at her var det et fortrolig party de gemene stort sett bare passerte lengselsfullt, med avsky i blikka, fordi de aldri våga å åpne døra.

 

Utafor Hausmania. Et skilt på sidewalk´et lokka med godt selskap og Backyard Block Party (Pride). Cover, men penga brant i lomma, så hvorfor ikke, det var tross alt lørdag ettermiddag og verden lå for mine føtter.

 

Oslo var en jævla trykkoker, hete, tusenvis av turister, festivaldeltagere, Pride-feiring. Masseskyting. Stemninga var merkelig, fucked up, samtidig som livet fortsatte videre på sin postmodernistiske måte. Vi var desorienterte og avstumpa. Det beste vi kunne gjøre var å feste oss gjennom faenskap og pule hverandre under et teppe av sorg og impending doom.

 

Var nesten tom for strøm på telefonen. Fikk låne laderen hos hun snille dama som tok imot penger ved porten. Ga henne en overraskende og god klem.

 

Å gå rett fra gata og inn i en eksplosjon av kreativitet og øyne som stirrer analytisk, det er sånn det føltes da jeg entra plassen. Det var en fordel at jeg ikke hata det. Er en forfengelig fyr som gjerne går over plassen en ekstra gang så du får tatt en god titt.

 

Ei jente sa engang at jeg er like mye overfladisk som jeg er grublende, hva enn det betydde er litt diffust. Det som er uten tvil, er at jeg er herointynn og kan ha på tighte klær som komplementerer den sukkerfri og intermitterende fastende kroppen min.

 

Tror denne overdrevne selvsikkerheten begynte da jeg måtte kompensere for en latent introvert tendens kreative folk ofte sliter med. Jeg blei en karikatur, og tida viska ut barrierene, til slutt blei jeg denne sleske typen med bart og håret dratt glatt bakover.

 

Ga jentene i baren en økende mengde tips for hver pils jeg kjøpte. Syns de var søte og jeg likte stilen. Hun tynne med Royal Tennenbaums-looken hadde et smykke som skulle forestille en blomst eller et frø eller noe, påpekte at det heller ligna på en død høne hengt fra nakken. Bare litt banter for å holde praten frisk.

 

Øl er katalysator som kan få magi til å skje. Denne varme kvelden var ikke noe unntak. Folk så bra ut, smila, dansa, dreiv omkring. Skumkanoner skøyt ut høy latter, voksne menn dansende rundt som om de var naive infantile. Det var vakkert. Perfekte spraytans, veltrente kropper, fakter. Hvite glis.

 

Hang meg opp i en gjeng med «fitnessfolk», eller, det var det de var i mitt hode, for alt jeg visste kunne de være dansere eller skuespillere av den mer eksotiske sorten. Estetikken var slående vulgær på en fantastisk måte, tenk romerske statuer og Oslo Plaza på tidlig nittitallet. Fascinerende. Delte noen blikk med hun blonde berta som hadde håret i en stram hestehale. Bare et sånt; jeg legger merke til at du legger merke til meg, og følelsen er gjensidig.

 

Sola forsvant ubønnhørlig, og festen fortsatte videre oppe. Klientellet forandra seg delvis til generelle mennesker som likte å klubbe, blanda med low key skeive menn og jenter som var influensere eller what ever.

 

Post-Covid, alle lengta etter nærhet, en klubb var det perfekte åstedet. Varme, dampe kropper i tettsittende klær, inntil, tilfeldig, intimt og anonymt på en gang. En stor masse med én puls styrt av DJ´en og de dunkle lysa. Ingen tanker, bare være.

 

Tenkte på Nietzsche, nihilisme, Aristippos og hedonisme, vi var liksom et sted midt imellom, verden var fucked up, og skumle ting lå fremtidsfjernt som en sky bak en annen sky, så hvorfor dvele, bare nyt livet. Digital sensualitet styrt av tilgangen på wifi og mulighetene for lading sånn at man kan fortsette å føle noe, på sosiale medier, i meldingsboksene, gjennom de lugubre bildene.

 

Vi var tette sammen fysisk, men uendelig langt unna hverandre emosjonelt. Det lå en sommervemodighet i lufta som kunne føles gjennom lungene og porene i den klamme huden. Vi levde på lånt tid, så fort klokka passerte null tre og lysa flikra ville den fine bekymringsløse stunden være forbi. Tilbake til rasende drosjer og aggressiv roping i gatene, tilbake til lukta av metall og betong, tilbake til livet og ansiktene ned i telefonen.

 

Tok en pause i bakgården. Nattelufta som eneste lyskilde. Bord med stoler rundt og slitne mennesker i flørt. Sigaretter. Kvinnelatter. Prøvde å veksle noen ord, men jeg orka nesten ikke prate. Ville heller sitte der og observere, snuse inn stemninga og få i meg en øl før kranene blei stengt.

 

Funderte på at denne natta ikke var så verst likevel, at å følge impulsene og la musikken lede meg hit var en jævlig god idé. Bestemte meg for å lage en ode til den norske sommeren, on the spot, inni sinnet, på fransk, så oversatt til norsk. Den lyder slik; 

 

En ode til den norske sommeren

 

Vinden i håret, sola i øyet, vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet, hemmelige og vemodige sommerminner forut. 

 

Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast, hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.

 

Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren, vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.

 

Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri, kaste stjålne blikk til siden, blafrende tøy, blanke røde lepper, langt hår som fester seg.

 

På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder, den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet, barmen veltende ut.

 

Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter, den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.

 

Ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene, nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg, bad nakne i bortgjemte viker.

 

Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi. 

Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to, mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor, skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.

On the road 6: hotellrommet

Sommervemodigheten hadde ekvilibrium mellom vondt og godt. Det spesielle patentet som fikk pusten til å hoppe noen hakk fordi lufta hadde vanskeligheter med å nå helt ned. Hjertebank i hele brystkassa. En skarp kniv rett inn i huden, blod overalt.

 

Playlist:

Tunnel of You, Cannons

Comfortably Numb, Pink Floyd

Video Games, Holly Henry

 

 

Var kanskje mer sår i sjela enn jeg trodde, mulig det handla om å være sliten, men jeg hadde et stort behov for å bare ligge ansiktsnært inntil to myke bryster, bølge opp og ned med pusten.

 

Senga var oasen midt i en ørken av intetsigende franchise-farger og nøytrale møbelformer. Et falmende interiørarkitektonisk ødeland, solbleika, kokt på 90 grader, godt brukt, blanda med gaudy replika av Gude og Tidemand på veggene, gullforgylte rammer og hele greia. Uåpna bibel i skuffen. Norwegiana på sitt beste.

 

Kjente gåsehud reise seg da skarpe negler rota rundt i det halvfeite håret, rufsa opp den nøye planlagte bakoversleiken som definerte meg. Var knapt halvparten av den mannen jeg ønska å være, men akkurat da følte jeg glødende helhet og perfekt syntaks.

 

Den forsterka lukta av H&M-parfyme på et vakkert klamt kvinne-legeme, blanda med søt eim fra dråpene til magiske frukter, gjorde meg svimmel i hjernen og primitiv i gnosisen. Pompøs nasjonalromantikk på veggene og kitschy seksuelle tendenser i hjertet, en halvfull flaske Glenwood i fotenden, rykende sigaretter tilsmussa av rød lebestift i askebegeret.

 

Magnetisme, sammensmelting, vi var like inneslutta som en dråpe kvikksølv på en glassflate. Tross de opplagte overfladiske kontrastene mellom oss.

 

Du var lyset og jeg mørket. Du satt helt foran på søndagsgudstjenesten, forguda som en engel, imens jeg var henslengt på bakerste rad, uverdig, en synder.

 

Det ingen visste var at bak lukkede dører, med sjela bretta ut og klærne dratt ned, så var vi like stygge, like tragiske, like.

 

Passerende ukjente biler. Gresshoppeskrik i tomromma. Lang lat natt midt i juni. Den nesten-tomme flaska som eneste bekymring. Det ville vært en løgn å si at vi ikke var fulle.

 

Vi stod på senga og balanserte på ustødig grunn, lente en arm mot sengegavlen, prøvde å holde leppene i vater. Lo hysterisk da en av oss kræsja mot veggen. Avbrøyt latteren da vi endelig fant nullpunktet, først stående, så på knær, deretter sittende, til slutt mot putene.

On the road 5: Kroa

Rød tettsittende kjole, langt rett svart hår, glinsende lepper, pupper som var litt for høye. Måtte vært blind for å ikke se deg. Om du ikke var whisky-fulle meg med tunnelsyn og fartsblindhet fordi alkoholen hadde begynt å tære på persepsjonen.

 

 

Playlist:

So bad, Jesse Jo Stark

Tunnel of You, Cannons

5D, Lykke Li

 

Høyttalerne spilte «Ikke tru et ord» av Marius Müller og bekrefta situasjonen vi befant oss i; du, var den mest tiltrekkende dama i tre mils omkrets, og jeg, var den kjekkeste fyren innen fem. Vi var destined to be, det sa seg selv. Alt var opp til meg. Trodde jeg. Helt til du fant en barkrakk helt inntil og sa; «hei ...»

 

De første orda fra kjeften min var; «Jeg har ikke råd til deg ...» og det burde vært punktum, men du begynte å le, kalte meg en «Jævla kødd, jeg er ikke en hore ...»

 

Av alle de mest harry bulene i tjukkeste innerste grisgrendte ingenmannsland, så var dette desidert et lavmål av et sted. De rødrutete dukene bedekka tacky bord fra tidlig nittitallet og den dunkle belysninga kunne ikke skjule overdosen av lys laminering på alle mulige flater.

 

Det kunne vært for mye for sansene, men heldigvis var alkoholen billig, kro-maten god og betjeninga jovial nok til å la praten gå de nødvendige retningene. Dessuten kunne man være heldig og treffe andre likesinna som slo i hjel tida med cocktails og tilfeldige bekjentskaper. Som deg og meg. 

 

Vi begynte å prate utdypende om hvor bra soloen til Müller var, dønn legendarisk, og ikke minst slesk, men det var litt av tiltrekkinga. Det ga oss sein-millennium´ere noe å drømme om, selv om vi var litt for unge til å egentlig vite noe om hva vi preika om. Det var en ice breaker.

 

Bartender skråstrek disk jockey snurra «Bohemian Rhapsody» og sa noen «hey, hey» med svensk aksent i mikrofonen, selv om han egentlig kom fra indre Toten. Vi lo på en hånlig og hemmelig måte som bare betrodde flørtende makta. Tross at låta var god og Queen var konge.

 

En bra sang burde alltid ha en passende selvironisk anekdote. Særlig hvis man kurtiserte ei noenlunde informert jente som hadde gjennomført grunnskolen og litt til. Så, jeg fortalte om den gangen jeg, full som en alke, skulle imponere noen rocka armkuttere på trikken og sang en Rhapsody-serenade for hele vogna, non-stop fra Glassmagasinet til Majorstua. Fikk kyss, klapp, klem og et telefonnummer som ikke leda noen steder.

 

Historien var kanskje ikke særlig morsom for seg selv, men fortalt med den rette stemmen i den riktige settinga så var effekten god. Uansett så var den bare en katalysator til bedre samtaler og dypere meninger lada med mørke seksuelt lovende undertoner.

 

Du smakte søtt med ettersmaken av vodka, Battery og pæresider.

 

Vi kyssa sørgmodige kyss. De var akkurat passe fuktige og kom på et perfekt punkt mellom de tomme glassa og neste runde. En hånd oppå den andre, på låra. Forspillet var femti prosent. Det kunne nesten få en one night stand til å føles som kjærlighet, nesten.

 

Rød lakk. Svart lær. Lavtrykks-masochisme i bondedystopiske omgivelser på en torsdag kveld. Et sted midt i ingenting. Henslengte tanker manifestert ved klamme handlinger. Lukta av mange timer i bil på en mørk skinnjakke tightere enn tightest. Sigaretter. Blå Wunder-Baum. Tanker.

 

To fremmede fanga i en dysterromantisk dødsspiral, dønn triste, men ikke deprimerte, bare bevisste på tingene tilstand. Vi var ikke guds beste barn og samfunnet rundt oss var eoner unna ideelt, hvorfor ikke bare hengi seg til nihilismen og nyte turen. Bare spille spillet, kaste terninger uten å bry seg om prikkene.

 

Høy musikk. Gapende stemmer som prøvde å overgå med latter og brøl. God stemning, vel, så god som den kunne bli på en sjappe som dette. Det var fint, gjorde oss mer anonyme og ga rom for low key tafsing og anerkjennende blikk. Alkoholen spilte rollen sin perfekt, vi andre var statister, passasjerer.

 

Orda blei færre og statusen mer ustø. Det usagte i lagene mellom blanda seg ut i helheten, gjorde alt til en skurrende varm masse. Du tygde whiskydunka isbiter høylytt og bretta en serviett fram og tilbake, tørka av rødt tilsmurt rundt leppene mine, humra og sa at jeg ligna på Joker fra The Dark Knight. Et kompliment, men ikke det rette stedet for look´en, ikke ennå.

 

Snusa inn den gemene parfymen som gjorde sansene mine så øre. Dytta nesa og leppene hardt inntil halsen din og kjente pulsen din gjøre et hopp. Vi hadde kommet oss gjennom et par år med isolasjon og sosial distanse, så alt var fortsatt litt nytt, men vi lærte fort. Det var ikke vanskelig.

 

Lysene blinka og musikken slutta. Jeg spurte om vi skulle kjøpe en bakt potet og gå til rommet mitt, hadde en flaske whisky liggende under puta. Det burde vært en tarvelig ting å foreslå, men vi var i Rom, en villmark, det meste var ikke ute av bildet. Du var game.

On the road 4: Morrison hotel

Ingenting var så godt som kanadisk whisky med litt is. Innbilte meg at det var sånn forbudstiden i Amerika smakte, smugla snusk fra mørke kriker i nord, litt kald og skarp, men dønn nødvendig. Og når isen smelta så blei smaken mild med en sterk kontur, nesten som dyr fransk parfyme på klam hud en varm sommerkveld, påført hemmelige steder ingen visste om.

 

 

Playlist:

Cowgirl Bebop, HANA

American Cars, Annie

Seems Like Forever, Scarlet Rae

 

Tok inn på et veisidemotell med ismaskin i gangen og et basseng dekka av forrige høsts løvfall, et gammelt lekestativ der den ene kjettingen hadde røket på en huske. Dette var et mellomledd for trøtte bilister og tvilsomme individer med lugubre hensikter. Hva jeg var, var usikkert. Det ville vise seg. Eneste sikre var at jeg lengta etter en dusj med varmt vann, relativt reine håndklær, en hard madrass og store mengder brunt brennevin.

 

Spiste et smørbrød med hjemmelagd karbonade, bacon og speilegg. Smakte faktisk godt. Ordentlig løk og salat, med en ubestemmelig dressing de tydelig hadde lagd selv. Tror kokken var en avdanka ekspert som hadde havna her av grunner jeg ikke ønska å vite om. Var i hvert fall det jeg humra for meg selv da jeg strakk hånda etter øl nummer to. Kvelden var i gang og prisene var dønn overkommelige. Farlig.

 

Hadde allerede varma opp i dusjen med Lord Calvert strakt fra flaska. Veit det høres alkis ut, og du har rett, det var. Ingen klaga. Tvert imot. Trengte det hardt. Lo rått for meg selv da det varme vannet traff hodet, følelsen var ubeskrivelig, nesten som den spesielle sensasjonen når du møter en long lost venn, eller ei pen jente smiler til deg av ubestemmelige grunner på gata.

 

Påseila og lykkelig over enklere goder i livet etter flere uker på veien med kattevask på bensinstasjon-doer og helfabrikat mat i styrofoam. Hang over bardisken med en akkurat riktig mengde bedøvelse i systemet og rom for mer, bestilte generisk Scotch on the rocks med pils ved siden. Blindsoner.

On the road 3: Haikeren

Selv om følelsesregistret ditt var frosset fast i trist, tristere, tristest, og tårene dine satt løsere enn løsest, så var det mer interessant enn irriterende, det bare passa deg, som kniv i en slire.

 

 

Playlist:

A Temporary High – Acoustic, AURORA

Nightcall, Kavinsky

Rescue Mission, Lupus Nocte

 

Hun stod i natta med en naiv ermeløs hvit sommerkjole blafrende i støvlufta, langt lyst hår stramma hardt i en usynlig strikk, holdt opp et ark med navnet på en by som var litt for langt unna til at noen gadd å stoppe, venta.

 

Instinktet mitt ville bare passere, men dette var noe annerledes etter så mange kilometer med tristesse og forfall, og hvis jeg blei rana så var det uansett ikke mye å ta, annet enn den slitne bilen, eventuelt livet.

 

Gira sakte ned til stans og rygga tilbake med passasjervinduet åpent, angra med det samme, men nå var vi her, der. Sa; «Skal et stykke unna dit du skal og må stoppe om et par timer for å sove, men du kan sitte på så langt du vil», følte meg rar, det var en idiotisk situasjon å plassere seg selv i, venta nesten å få en pepperspray og kamera i trynet; hvorfor tilbyr du å plukke opp kvinner på mørke landeveier?

 

Var nesten i ferd med å trykke inn gassen, hånda klar på giret, i det hun røska tak i dørhåndtaket; «Det er greit, jeg sitter på». Det gikk så fort at jeg bare ytra; «Ok» og rasa videre, skrudde opp volumet. Nå kunne jeg krysse av det på lista, plukke opp en fremmed haiker.

 

Stemninga var anstrengt. Som det burde. Vi var to totalt fremmede og begge kunne være farlige. Undra hva som fikk et menneske til å ta steget, stå langs veien med tommelen i lufta, vel vitende om farene. Klarte ikke dy meg; «Pleier du å gjøre dette ofte, haike mener jeg, om natta?»

 

Vel, hun fortalte om en vrien situasjon med en tidligere partner, om hvor få busser det gikk den veien, og at hun hadde stått der i flere timer. 99,99 hadde passert. Helt til jeg stoppa. Håpa sterkt på at hun skulle komme seg tilbake til familien, langt vekk fra det stedet vi hadde fjernt i bakspeilet. Jeg b´ynte å slappe av, følte at jeg gjorde noe bra underveis til avgrunnen, en slags god gjerning.

 

Kjørte et par timer ekstra enn planlagt. Vi prata egentlig ganske mye, om musikk, filmer og krigen i Ukraina. Jeg ga vivide beskrivelser av de tvilsomme stedene jeg hadde overnatta, lagde maleriske utdypinger om merkelige folk på merkeligere plasser. Jenta lo, huska egentlig ikke navnet hennes, men ville ikke virke dust, så jeg spurte ikke om det, igjen. Forklarte hvorfor jeg var på denne reisen, denne motsatte dannelsferden, denne udannelsesferd. Moleskinen lå på dashbordet som en bauta, pekte visst mye mot den.

 

Stoppa ved en rasteplass som også hadde flere bussholdeplasser. Vi googla for å se hvilke retninger de gikk. Jubla da vi innså at dette var riktig sted å vente. Blei enige om å bare sove til de første begynte å gå. Prata litt løst om planene hennes, studier, reising, mindre haiking og de farlige typene som streifa. Sovna.

 

Våkna brått av rusinga til store kjøretøyer. Blunka forvirra. Var aleine i bilen. Det lå en lapp under den ene vindusviskeren. Leste; «Ville ikke vekke deg. Tar bussen. Tusen takk for skyssen. Håper du finner det du leiter etter.» Signert Vigdis, e-postadressen under. Stod og titta på pendlertrafikken, strakk arma i været og gjespa overdrevent, tente en tidligrøyk med et host eller to. Følte meg vel. Dette blei en bra dag.

On the road 2: Bygder

Prøvde å fange ildfluene, brydde meg ikke om det brant fingra, var verdt det bare for å høre leppene dine kilende berøre øra mine med nedslående ord om sensualitet. Så putt gunner´n inntil hodet mitt og trykk bløtt. 

 

Playlist:

Player of Games, Grimes

Midnight sun, Nilüfer Yanya

Nights On Broadway, Bee Gees 

 

Duskregnet grunna bilen med en fuktig hinne som støvet snart ville feste seg til. Strakk armen ut det åpne vinduet og kjente på lufta. Kjølig. Varm. Ambivalent. Klokka hadde passert midnatt og jeg var dønn våken, gira opp på Monster og druer. Bestemte meg for å holde det gående til morgengry, kanskje stoppe et sted, se sola våkne, for så å sove der jeg satt.

 

Kalde norske sommernetter fikk meg til å kneppe igjen denimjakka hele veien opp. Var kledd i tettsittende dongeri fra topp til bunn, med brune vintage-boots slitt i tuppene. Hvit t-skjorte bretta opp i arma.

 

Ingen cologne, kun lukta av ærlig hud og eksos i håret. Romantiserte muligens ideen om å leve livet på veien. Stoppa bare på veikroer med den rette særnorske estetikken. Glemte enklaver der tida hadde stoppa opp for både folk og fe. Det var egentlig ikke så vanskelig å finne dem, man måtte bare tilbakelegge nok mil og styre unna hovedveiene.

 

Likte ikke nødvendigvis holdningene til småstedsfolk, heller ikke dybden i samtalene, det var bare en je ne sais quoi i de ytre faktorene som appellerte. Veit ikke hvorfor. Lengta kanskje etter en mytisk fortid jeg bare hadde hørt om, en epoke der ting var enklere og folk gikk kledd som i matineene, Marlon Brando, Steve McQueen, James Dean.

 

Jeg hadde garantert blitt påvirka av altfor mye Kerouac, Cassady og Burroughs.

 

Det var i grunnen en jævlig ensom affære. Vanskelig å finne mennesker med de samme preferansene. Særlig hvis man trengte en smådyster prat eller sex med litt tyngde. De tilfeldige folka med ukebladhår og glassmanetøyne kunne ikke annet enn å tilfredsstille nedrige lyster der og da. Burde ideelt sett vært foruten, hvis det ikke hadde vært for at jeg måtte fylle det tomme hjertet mitt med noe, hva som helst; mil etter mil, lavkvalitets whisky og meningsløs puling.

 

Skrivinga blei paradoksalt bare bedre og bedre. Det var som om jeg bevega meg nærmere en mørk kjerne der alt rundt degenererte jo dypere jeg dykka inn i de innavla små tettstedene. Drikke, pule, spy og slåss. Sovne med en smørdrukna bakt potet i hånda bak et falleferdig hus som en gang hadde vært nærbutikk. Eller slakter.

 

Livsstilen passa meg perfekt. Kjørte en halv tanks lengde av gangen. Parkerte ved mørke tjern hvis jeg kunne, eller på skjulte plasser i skogkanter nær enorme felt av beige hvete. Kjøpte billig Scotch på det lokale polet og vandra mellom de lokale vannhullene imens jeg pimpa over en lav sko. Skreiv iherdig i den svarte skinninnbundne boka.

On the road 1: En start

Galskap, galskap på veien, galskap i heisen, galskap ved døra.

 

Vår korrespondanse gnistra høyt oppi atmosfæren et sted, uviss, melankolsk, lada, uten en premade template. Rød i fargen og søt i lukta. Kald å ta på. Vi var en mess og det var akkurat der vi skulle være.

  

Playlist:

Night Call, Lia Lia

Outsiders, Franz Ferdinand

Post Isolation, Tuvaband

  

Hadde en diffus anelse om at livslinja mi snart nærma seg slutten, fikk litt panikk, samtidig som det understreka viktigheten av å faktisk oppleve shit. Måtte få maks utbytte av tida mi her. Bestemte meg for å lage en bucket list med alt jeg håpa de ville ta med i nekrologen min, så det virka som jeg hadde levd et innholdsrikt liv.

 

Ta den jævla tattooen, dra på tekno-festival, bli med i en obskur kult, bruk vanskelige ord. Start en revolusjon på soverommet. Gi litt faen.

 

Jeg feila. La en tanke under puta. Knytta nevene. Stirra i taket.

 

Det var faen ikke lett å finne mål med substans, reisene jeg bega meg ut på var dypt innover i sjela, på avveier som leda vekk til en diffus ingentinghet av halvpoetiske fabuleringer på grensa til totalt sammenbrudd. Vibrerende helt ytterst, men aldri over kanten.

 

Måtte b´yne et sted. Slang undertøy og toalettsaker i en gammel tursekk. Stroppa fast sovepose og liggeunderlag. La alt i bagasjerommet på bilen. Var omsider på vei et sted, selv om jeg ikke ante hvor. Hadde laptop´en i baksetet og Molkeskine´en foran. Klar til å fange øyeblikk. Var aldri god på å ta bilder, pleide å skrive ned orda som beskreiv inntrykka i ettertid. Være til stede i stunden og all den shiten, du veit.

 

Stoppa ved første og beste kveldsåpne Rema 1000 for å bunkre opp med nøtter, druer og Monster uten sukker. Tømte to bokser energidrikk på rappen, tente opp en halvrøyka Lucky og fortsatte videre. Forbi kommunegrensa. Forbi kjente skilt. Forbi furutræra.

Night Lines

Voksesmerter. I hodet. I sjela. I hjertet. Føltes som innsiden skulle springe gjennom de fordums fryktfulle vakre arra i huden. Hadde ikke noe imot det.

Playlist:

Rejuvenate, Tuvaband

Growing Pains, Tuvaband

Burning Bridges – Up Close Acoustic, Sigrid

 

Det må ha vært kjærlighet i livet mitt en gang, men jeg hadde glemt alt. Det må ha smakt godt, så godt, men alt var grått som norske skyer. Det eneste jeg hørte var Tuvaband og et lydbilde langt inni den nesten-tomme flaska Hamilton fra kvelden før.

 

Det skjedde stille, veldig stille. Det sakte drapet. Av sinnet mitt. Ord er vanskelige å finne, la oss si at du klarer å nesten-føle det, tilstanden jeg prater om; whisky, mye av det, i et bredt glass med altfor mange isbiter, mellomdyrt øl å skylle det ned med, og dyster selvmedlidenhet, mer inderlig enn du kan forestille deg. Rock´n´roll. Hele veien til St. Koma.

 

Problemet var at jeg likte det for godt, undergangen. Det var noe personlig og forlokkende, det ga meg en sårt trengt barmhjertighet oppi det hele.

2 AM nihilisme

Tankene mine forsvant der vinden gikk. Visjonene mine drukna der elven buldra. Alt som var igjen, var et skjelett, et nakent tre, en bittersøt melodi på tomgang med åttitalls trommemaskiner og dystermelankolske synt-toner i enden av hver hjertetakt.

Playlist:

Early Morning, a-ha

Voyage voyage, Desireless

You´re My Heart, You´re My Soul, Modern Talking

 

Det var vår med forlokkende varme i lufta og jeg hadde faen meg blitt sjuk igjen. Det første leveåret i førti hadde vært en serie av uheldige tilstander med elendighet i lunger og infeksjoner i kroppen. Holdt meg i en konstant 70%. Var dønn sliten.

 

Sinnet begynte å bli frynsete.

 

Det gikk utover skrivinga og andre sinnsutvidende øvelser. Brukte det meste av kreftene på å komme meg til jobben, legge litt sjel i det, gjøre en forskjell. Tjene penger.

 

Kjørte mellom predestinerte noder med dårlig samvittighet, fordi jeg frykta at det gikk utover unga. Tidlig levering i barnehage, sein henting på ettermiddagen, så mat, bading, lek, kvelds og legging.

 

Da huset endelig blei stille og lysene dempa, skulle jeg egentlig gjort ting, kanskje skrevet noen sider, lest noe Hemingway, men alt jeg klarte var å sitte i en stol med øya igjen. Høy presserende musikk i øra.

 

Det kunne vært verre, sa jeg stadig. Kunne vært krig, eller sultkatastrofer. Det bare gjorde alt kjipere. Føltes som jeg fratok meg selv retten til å hate livet der det passa seg, som en god doozer.

 

Bestemte meg for å omfavne de små dryppa av eksistensiell nihilisme.

 

La visjonene vandre i retninger som ikke var «riktige».

 

Gi slipp.

 

Mørket og self pity galore var en deilig pause fra den hysteriske neon hverdagen, med underbevisste ikke-intensjoner som fylte dagene med tidsstjelende støy i form av pliktinteraksjoner, lettleste kioskbøker, overkompenserende filmer, strømlinjeforma butikker og veganske ting å putte i munnen. 

Bare bølge.

Nightcap

Fortsatt natt. Fortsatt under La Luna. Fortsatt i den samme huden. Kjørte gjennom en ghost town full av forlatte bygninger.

 

Rare ting hengende i mørke vinduer. Mundane hemmeligheter skjult bak Ikea-gardiner. Klokka var null to, alle levende-døde lå i senga, drømte ting som bare lik kunne.

 

Fremtiden rett foran meg, men alt jeg klarte å se var fortida bak. Sikkert derfor jeg likte å kjøre randomly rundt etter midnatt med altfor høy trance sprengende i øra, ga meg en følelse av fysisk momentum fremover, samtidig som det fikk tida til å passere.

 

Fortapt i lagene mellom.

 

Hadde en final destination. Et møte med skjebnen. Noe man muligens ikke kom helskinna tilbake fra. Nervene var emosjonelle brannsår, de var et dunkelt skyggeland, en ladd hagle i kjeften. Hele pakka.

 

Pleide å legge stolthet i at hjertet mitt var is, at jeg var en steinbauta med et fjes rissa inn, men nå vakla alt. Tråla i ukjent farvann. Uten kompass. Uten koordinater. Uten et jævla ror.

 

Svinga inn en avkjørsel som gikk over til en lang horisontal vei, mellom rekker av gamle piletrær, et stort hus mer likt en miniatyr fjernt der fremme.

 

Hørte gale kråker hyle i det ubestemmelige mørket som omslutta bilen, i det jeg penetrerte med usikre frontlys og avventende avtrykk på gassen.

 

Stoppa foran et inngangsparti med trapper bygd av gamle norske steiner. Fikk plutselig den samme følelsen som da jeg spilte Morrowind-utvidelsen på The Elder Scrolls Online for første gang, frysninger på ryggen av soundtracket og en inderlig forutanelse om at jeg var med på noe monumentalt.

 

Døra stod åpen, dirrende og advarende. Vinden røska i frakken, heldigvis hadde den parfymerte hårpomaden godt hold.

 

Alt omkring var basically svart, men kunne sverga på at lufta var hvit, og endelig tråkka jeg Chelsea-støvelen over terskelen. Et skritt av gangen, hodet sist.

Night rider

Natt! Under La Luna. Tung melankolsk trance med harde beats, et hakk foran pulsen. During i dørene. Boks etter boks med Monster Energy uten sukker. En og annen smugrøyk ut av vinduet. Kilometer atter kilometer på uopplyste bygdeveier. Fjernlys non stop.

Playlist:

the darkness, John Dahlbäck

Friendly Fires, Gareth Emery/Dani Poppitt

L.O.V.E., Kudus/Estiva

Luna, Rub!k

 

Visste jeg ikke burde kjørt så mye i dagens økonomi, men det var en guilty pleasure. Elska å råne på strekninger der det var langt mellom folk. Drit-høy musikk og full konsentrasjon på det foran. Følte en inderlig frihet, det var som om jeg kunne reise hvor enn.

 

Måleren lyste gult, så jeg fylte opp tanken for 1100 kroner, lo av innfallet om at akkurat i det øyeblikket så kunne jeg blitt en sint gammel gubbe på Facebook, bare latt det rip, utånda min øyeblikkelige frustrasjon over økende bensinpriser og at himmelen eksisterte.

 

Skulle poengtert at de burde skru opp prisene på kollektivtransport i byene og satt en liten avgift på bruken av elbil. Hvis det var sånn at vi alle skulle bære byrden av krigføringen vår i Øst-Europa likt, hvorfor måtte distrikta og arbeidere avhengige av bil til det meste i livet, bære vekta av økende drivstoffpriser aleine. For ikke å snakke om low-key rånere som trengte å bevare forstanden. Glisa, de sinnssyke folka i byene forstod aldri et kvekk, jeg visste, hadde tross alt vært en av dem. Helt til jeg tok til vettet og flytta, blei et menneske.

 

Trakk på skuldra og rista av meg de siste restene av mars-kulda. Inn i den varme bilen med vibrerende vegger og tak. Glemte omsider alt på utsiden igjen, bare lot retningene styre meg, lykter, trær. Svingte anerkjennende unna et rådyr som sprang over veien med en «kalv» diltende etter, dirra ikke i fingeren en gang, ingen rykninger i øye, bare rutine, hadde gjort det hundre ganger før.

 

Det var en akkurat passe ensom tilværelse som var perfekt for vårlig dysterhet og kommende sommerlig nedslåtthet. Koffeinet pulserte gjennom systemet, fikk hjertet til å slå hardere. Kjente på oblike tanker som snart ville bli noe mer, eller mindre. Nærma meg et skilt med høytidelig annonsering om at jeg var i ferd med å entre Modum, som om Øvre Eiker var forspill og jeg nå penetrerte til et dypere bedre sted.

 

Kjørte videre over Vestre Spone, mot Sysle. Passerte to katter som sloss i veikanten. Veit ikke om jeg heia på den svarte eller røde. Begge stakk da jeg tappa lett på hornet. Ute på hovedveien, begynte å kjenne på trøttheten, stive ledd. Det var fint å ligge på opplyste veier med hvilepuls igjen. Bare flyte inn til mål, Vikersund.

 

Veit, dette var ikke akkurat sentrum av verden, og livet var enklere enn mange steder, men det var akkurat det som var så perfekt. Det ga rom for refleksjoner, vekst. Og hvis du var som meg, så sparte du penger ved at det ikke eksisterte brune puber her ute. Fantastisk hvis man er eks-what-ever. Bare å flytte hit, klippe håret, få en jobb og la den folksy konformiteten skylle over deg.

 

Om du følte for noe moro så var det bare å innlede samtaler med aleinemødrene ved kjøledisken på Kiwi, kanskje du til og med fikk en finger i rumpa, det spørs på preferansene dine. Selv var jeg mest fornøyd med et par iskalde Isbjørn ved vannkanten en varm sommernatt midt i juli, med tankene og minnene om alt som en gang var. Og selv om vi foreløpig var flere måneder unna den beste tida, så fikk jeg alt til å passere ved å kjøre rundt på natta, aleine, avventende, på at tida skulle avvikle.

 

Fuck, var virkelig forført av de kunstige blå synt-tonene som lekte seg i frekvens mellom dype trommemaskiner støpt i bly. Vibrering inni brystet. Følelser halvveis opp i halsen, inderlige hopp hver gang tenkte ord ga dem definisjoner, visualiserte bilder flytende mot meg. Iskald konsentrasjon om alle endringer i horisonten, vel vitende at en liten feil kunne bli fatal.

 

Nærma meg sluttpunktet og følte vemod fordi alt snart ville bli stille igjen og lufta fri uten kunstig avkjøling, blanda med blå Wunder-Baum fra i fjor. Hodet blei holdt oppe av koffein og overdrevne mengder posesnus, visste godt at jeg trengte søvnen, men likevel. Gleda meg allerede til grålysninga og den lange veien mot jobb neste morgen. Fortsette poesien. Maskinen og meg.

Overdose

En bad guy. Det var hans lott i livet. Et ungt hjerte, men gammel i sjela. Altfor langt ute på livsnyterviddene til å kunne vindes inn igjen. Spredd over avstander lenger enn forstanden kunne bære. Knuter i alle trådene.

Playlist:

My Name is Dark - Art Mix, Grimes

Easy Way Out, Low Roar

Murder Song (5, 4, 3, 2, 1), AURORA

 

Noe gikk galt mellom Askim og Oslo et sted. Ingen ante hva. Det eneste jeg veit er at gnisten blei slukka i enden av en nål. Regner med at trippen var god, eller noen hakk for rein, han hadde et smil på leppene i det de blei blå. Haka mot brystet og det feite håret ned i panna. Blank svette på hvit gusten hud. En rett arm med en sliten kanyle hengende ut, bloddråper piplende ut som en tjukk linje ned til skitne fingre og avbitte negler. Et lokomotiv uten fører. Fullstendig avslått, uten livstegn.

 

Konduktøren rava i telefonen, panikk, frykt, avsky. Ingen visste helt hva de skulle gjøre, ingen ville, egentlig, på grunn av frykt for sjukdommer, eller verre, muligens apatisk kynisme. Helt til ei godhjerta voksen dame som visste hva hun dreiv med, måka seg vei mellom oss måpende idioter.

«Men herregud, mannen holder på å dø!», hun slepa den kroka tynne kroppen ut til gulvet og la den i stabilt sideleie, henvendte seg til billettstempleren;

«Har du ringt 113?! Møter de oss i Kolbotn?!»

Han stotra tilbake; «j-j-ja, vi er der om 1 minutt ...»

Så vendte hun blikket mot oss;

«Kom dere unna, ambulansefolka skal inn!»

 

Blinkende lys, trampende sko, uniformer. Fokuserte blikk kun med øye for oppdraget, kavaleriet. De prata et språk jeg ikke forstod, men den godhjerta dama var helt på nett, fulgte etter dem ut, og blei stående og se etter ambulansen som kjørte av gårde med harde sirener som varsla liv eller død. Toget venta til hun kom på igjen. La merke til de fornuftige skoa og et livlig skjerf, ringer under øya som bare hardtarbeidende mennesker makter, og en aura som fikk en til å ville kysse henne. Dama stod gud hjelpe meg og trøsta en tydelig rysta konduktør, smilte mellom orda og tok han på skulderen, strøyk.

 

Jeg var skamfull over mangelen min på vilje. Kanskje var det frykten som skremte meg mest. Var forvirra. Sjokkert. Alt gikk så fort. Begynte å tenke på kampen som blei kjempa baki en gul varebil i hundre nedover stille kveldsgater, på vei til nærmeste akuttmottak med ventende leger og sykepleiere. Undra over alle disse folka som dedikerer livet til forsøket på å bevare liv. De, og ikke minst mennesker som hun dama, får det kalde kapitaliserte samfunnet vårt til å gå rundt, og før eller seinere kommer vi alle til å møte dem, når det er vår tur til å bli båret ut.

 

Gatelysa passerer som striper, men tida står stille. Alt som eksisterer, er akkurat nå. Et avgjørende øyeblikk i løse lufta. Et Rubicon. Det er to veier ved krysset. Én; naloksonen røsker ham ut av den dype heroinsøvnen, med skuffelse, forundring og desperasjon i blikket, fordi den søte rusen er borte og abstinensene altfor tydelige. To;