Vår korrespondanse gnistra høyt oppi atmosfæren et sted, uviss, melankolsk, lada, uten en premade template. Rød i fargen og søt i lukta. Kald å ta på. Vi var en mess og det var akkurat der vi skulle være.
Playlist:
Night Call, Lia Lia
Outsiders, Franz Ferdinand
Post Isolation, Tuvaband
Hadde en diffus anelse om at livslinja mi snart nærma seg slutten, fikk litt panikk, samtidig som det understreka viktigheten av å faktisk oppleve shit. Måtte få maks utbytte av tida mi her. Bestemte meg for å lage en bucket list med alt jeg håpa de ville ta med i nekrologen min, så det virka som jeg hadde levd et innholdsrikt liv.
Ta den jævla tattooen, dra på tekno-festival, bli med i en obskur kult, bruk vanskelige ord. Start en revolusjon på soverommet. Gi litt faen.
Jeg feila. La en tanke under puta. Knytta nevene. Stirra i taket.
Det var faen ikke lett å finne mål med substans, reisene jeg bega meg ut på var dypt innover i sjela, på avveier som leda vekk til en diffus ingentinghet av halvpoetiske fabuleringer på grensa til totalt sammenbrudd. Vibrerende helt ytterst, men aldri over kanten.
Måtte b´yne et sted. Slang undertøy og toalettsaker i en gammel tursekk. Stroppa fast sovepose og liggeunderlag. La alt i bagasjerommet på bilen. Var omsider på vei et sted, selv om jeg ikke ante hvor. Hadde laptop´en i baksetet og Molkeskine´en foran. Klar til å fange øyeblikk. Var aldri god på å ta bilder, pleide å skrive ned orda som beskreiv inntrykka i ettertid. Være til stede i stunden og all den shiten, du veit.
Stoppa ved første og beste kveldsåpne Rema 1000 for å bunkre opp med nøtter, druer og Monster uten sukker. Tømte to bokser energidrikk på rappen, tente opp en halvrøyka Lucky og fortsatte videre. Forbi kommunegrensa. Forbi kjente skilt. Forbi furutræra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar