On the road 5: Kroa

Rød tettsittende kjole, langt rett svart hår, glinsende lepper, pupper som var litt for høye. Måtte vært blind for å ikke se deg. Om du ikke var whisky-fulle meg med tunnelsyn og fartsblindhet fordi alkoholen hadde begynt å tære på persepsjonen.

 

 

Playlist:

So bad, Jesse Jo Stark

Tunnel of You, Cannons

5D, Lykke Li

 

Høyttalerne spilte «Ikke tru et ord» av Marius Müller og bekrefta situasjonen vi befant oss i; du, var den mest tiltrekkende dama i tre mils omkrets, og jeg, var den kjekkeste fyren innen fem. Vi var destined to be, det sa seg selv. Alt var opp til meg. Trodde jeg. Helt til du fant en barkrakk helt inntil og sa; «hei ...»

 

De første orda fra kjeften min var; «Jeg har ikke råd til deg ...» og det burde vært punktum, men du begynte å le, kalte meg en «Jævla kødd, jeg er ikke en hore ...»

 

Av alle de mest harry bulene i tjukkeste innerste grisgrendte ingenmannsland, så var dette desidert et lavmål av et sted. De rødrutete dukene bedekka tacky bord fra tidlig nittitallet og den dunkle belysninga kunne ikke skjule overdosen av lys laminering på alle mulige flater.

 

Det kunne vært for mye for sansene, men heldigvis var alkoholen billig, kro-maten god og betjeninga jovial nok til å la praten gå de nødvendige retningene. Dessuten kunne man være heldig og treffe andre likesinna som slo i hjel tida med cocktails og tilfeldige bekjentskaper. Som deg og meg. 

 

Vi begynte å prate utdypende om hvor bra soloen til Müller var, dønn legendarisk, og ikke minst slesk, men det var litt av tiltrekkinga. Det ga oss sein-millennium´ere noe å drømme om, selv om vi var litt for unge til å egentlig vite noe om hva vi preika om. Det var en ice breaker.

 

Bartender skråstrek disk jockey snurra «Bohemian Rhapsody» og sa noen «hey, hey» med svensk aksent i mikrofonen, selv om han egentlig kom fra indre Toten. Vi lo på en hånlig og hemmelig måte som bare betrodde flørtende makta. Tross at låta var god og Queen var konge.

 

En bra sang burde alltid ha en passende selvironisk anekdote. Særlig hvis man kurtiserte ei noenlunde informert jente som hadde gjennomført grunnskolen og litt til. Så, jeg fortalte om den gangen jeg, full som en alke, skulle imponere noen rocka armkuttere på trikken og sang en Rhapsody-serenade for hele vogna, non-stop fra Glassmagasinet til Majorstua. Fikk kyss, klapp, klem og et telefonnummer som ikke leda noen steder.

 

Historien var kanskje ikke særlig morsom for seg selv, men fortalt med den rette stemmen i den riktige settinga så var effekten god. Uansett så var den bare en katalysator til bedre samtaler og dypere meninger lada med mørke seksuelt lovende undertoner.

 

Du smakte søtt med ettersmaken av vodka, Battery og pæresider.

 

Vi kyssa sørgmodige kyss. De var akkurat passe fuktige og kom på et perfekt punkt mellom de tomme glassa og neste runde. En hånd oppå den andre, på låra. Forspillet var femti prosent. Det kunne nesten få en one night stand til å føles som kjærlighet, nesten.

 

Rød lakk. Svart lær. Lavtrykks-masochisme i bondedystopiske omgivelser på en torsdag kveld. Et sted midt i ingenting. Henslengte tanker manifestert ved klamme handlinger. Lukta av mange timer i bil på en mørk skinnjakke tightere enn tightest. Sigaretter. Blå Wunder-Baum. Tanker.

 

To fremmede fanga i en dysterromantisk dødsspiral, dønn triste, men ikke deprimerte, bare bevisste på tingene tilstand. Vi var ikke guds beste barn og samfunnet rundt oss var eoner unna ideelt, hvorfor ikke bare hengi seg til nihilismen og nyte turen. Bare spille spillet, kaste terninger uten å bry seg om prikkene.

 

Høy musikk. Gapende stemmer som prøvde å overgå med latter og brøl. God stemning, vel, så god som den kunne bli på en sjappe som dette. Det var fint, gjorde oss mer anonyme og ga rom for low key tafsing og anerkjennende blikk. Alkoholen spilte rollen sin perfekt, vi andre var statister, passasjerer.

 

Orda blei færre og statusen mer ustø. Det usagte i lagene mellom blanda seg ut i helheten, gjorde alt til en skurrende varm masse. Du tygde whiskydunka isbiter høylytt og bretta en serviett fram og tilbake, tørka av rødt tilsmurt rundt leppene mine, humra og sa at jeg ligna på Joker fra The Dark Knight. Et kompliment, men ikke det rette stedet for look´en, ikke ennå.

 

Snusa inn den gemene parfymen som gjorde sansene mine så øre. Dytta nesa og leppene hardt inntil halsen din og kjente pulsen din gjøre et hopp. Vi hadde kommet oss gjennom et par år med isolasjon og sosial distanse, så alt var fortsatt litt nytt, men vi lærte fort. Det var ikke vanskelig.

 

Lysene blinka og musikken slutta. Jeg spurte om vi skulle kjøpe en bakt potet og gå til rommet mitt, hadde en flaske whisky liggende under puta. Det burde vært en tarvelig ting å foreslå, men vi var i Rom, en villmark, det meste var ikke ute av bildet. Du var game.