On the road 4: Morrison hotel

Ingenting var så godt som kanadisk whisky med litt is. Innbilte meg at det var sånn forbudstiden i Amerika smakte, smugla snusk fra mørke kriker i nord, litt kald og skarp, men dønn nødvendig. Og når isen smelta så blei smaken mild med en sterk kontur, nesten som dyr fransk parfyme på klam hud en varm sommerkveld, påført hemmelige steder ingen visste om.

 

 

Playlist:

Cowgirl Bebop, HANA

American Cars, Annie

Seems Like Forever, Scarlet Rae

 

Tok inn på et veisidemotell med ismaskin i gangen og et basseng dekka av forrige høsts løvfall, et gammelt lekestativ der den ene kjettingen hadde røket på en huske. Dette var et mellomledd for trøtte bilister og tvilsomme individer med lugubre hensikter. Hva jeg var, var usikkert. Det ville vise seg. Eneste sikre var at jeg lengta etter en dusj med varmt vann, relativt reine håndklær, en hard madrass og store mengder brunt brennevin.

 

Spiste et smørbrød med hjemmelagd karbonade, bacon og speilegg. Smakte faktisk godt. Ordentlig løk og salat, med en ubestemmelig dressing de tydelig hadde lagd selv. Tror kokken var en avdanka ekspert som hadde havna her av grunner jeg ikke ønska å vite om. Var i hvert fall det jeg humra for meg selv da jeg strakk hånda etter øl nummer to. Kvelden var i gang og prisene var dønn overkommelige. Farlig.

 

Hadde allerede varma opp i dusjen med Lord Calvert strakt fra flaska. Veit det høres alkis ut, og du har rett, det var. Ingen klaga. Tvert imot. Trengte det hardt. Lo rått for meg selv da det varme vannet traff hodet, følelsen var ubeskrivelig, nesten som den spesielle sensasjonen når du møter en long lost venn, eller ei pen jente smiler til deg av ubestemmelige grunner på gata.

 

Påseila og lykkelig over enklere goder i livet etter flere uker på veien med kattevask på bensinstasjon-doer og helfabrikat mat i styrofoam. Hang over bardisken med en akkurat riktig mengde bedøvelse i systemet og rom for mer, bestilte generisk Scotch on the rocks med pils ved siden. Blindsoner.