Skrivesperre, og

«Secrets, Regard»

 

Suicidegirls

Har hemmeligheter. Ting som ikke tåler dagens lys, ting man drar frem når månen står høyt og tankene blir tyngre enn nødvendig. Imaginære knivblad som snitter opp den emosjonelle huden, inn til beinet, forbi alle rasjonelle innfall, bortenfor det som kvalifiserer forstanden.

 

Prøver å minne meg selv på at jeg fortsatt er ung, men sjela er så jævlig gammel at det er dønn umulig. Drikker mezcal og hører på dyster russisk elektronisk pop. Veit ikke om jeg liker det. Eneste som er sikkert, er at kroppen blir bedøvd. Bare glir ned. Etterlater en merkelig røyka smak som minner om bensin eller noe. 

 

Hadde en slags eksistensiell krise i juleferien. Innså at det jeg skriver kanskje ikke egner seg til å blogge. Erindringer, erfaringer, fabuleringer, alt smelter sammen i en delirisk ball dyppa i opium og selvdestruktive påstander. Det utfyller ikke noen spesiell funksjon annet enn å være kvasipoetisk og ramblete når folk egentlig vil lese om sykdommer, trening og mote.

 

Skriver flere timer hver dag, og setter alltid av noe tid til tekster som skal legges ut. Tror det er av gammel vane fordi jeg en gang hadde en blogg som var middels aktiv og passe lest. Instinktet er vel at det utfordrer meg, pusher meg, kontra det å jobbe isolert dag etter dag, med tekster som omsider, etter flere måneder, blir sendt til en håndfull mennesker som et førsteutkast. Noe umiddelbart. Håndgripelig.

 

Jeg var full. Vurderte å slette alt online. Bare fortsette alt i den sedvanlig introverte stilen, som normalt. Var kanskje usikker på hva jeg faktisk forventa. Noe. Blei fanga av den fake kulturen sosiale medier har omfavna oss med, innbilte meg at alt handla om hvor mange klikk man får, hvor mange som «bryr» seg. Helt en åpenbaring ramla i fanget en sein kveld med tequilafylla foran Macbooken.

 

Fuck it, det som faktisk teller er hva jeg får ut av det og om det hjelper den daglige skrivinga. Egentlig er jeg rasende likegyldig til hva tilfeldige mennesker mener, jeg jager et sluttprodukt som gir meg ambivalente følelser, et ultimat mål med substans, noe endrende, undrende og ulende. Bare tanken om at ting ligger ute et sted hjelper. Det var sånn det starta. Et ekko i ingenmannsland. En stilk uten blomster på en idyllisk slette. Rop uten lyd. Bare var. For å være.

 

Er tidvis rusten og hjemsøkt av inspirasjonstørke, skrivesperre og en kollaps i selvtilliten. Det er drepende å sitte flere timer med tvil og avsky ved tastene, på bunnen, i dager som renner bort sakte, en etter en. Helt til det endelig løsner igjen. En bølge som blir ridd hardt. Faen. Det å skrive er en berg-og-dalbane. Elsker det. Hvem ville ikke, når det endelig kommer en utløsning så er ekstasen sterkere enn alle substanser, det får hjernen til å smelte, alt blir diffust og uvanlig, ekstraordinært. Jager drager.

 

Det eksisterer et kommunikasjonssammenbrudd. Ikke med menneskene rundt meg, men mellom hjernen og sjela. Båndet er knekt og det eneste jeg lengter etter er å gjenopprette de riktige forbindelsene igjen. Konflikt med familie og venner jeg en gang brydde meg om blei kollateral skade i min søken. Det var ikke til å unngå. Er ikke stolt. Det bare blei sånn.

 

Shiten jeg skriver er kanskje ikke glansbilde og glade farger med sløyfer på og all den dritten. Orda mine har en viss kulør som appellerer til melankolske vesener med svakhet for svart og gråtoner, folk som går i mørke plagg når sola skinner, indie-mafian i Chuck Taylor eller combat boots, med tatoveringer på arma som ikke er en sleeve, jævler som fortsatt røyker selv om alle sier at de kommer til å dø. Som om det er avskrekkende.

 

Tanken har slått meg at det er en stor mulighet for at de orda jeg ytrer ikke er så bra. Det er en risk jeg må ta. Føler sjøl at det er stort potensial i sinnet. Bare hopper ut i det. Har et ego som i perioder er større enn sunt. Hører på Guns N´ Roses og masturberer sinnet opp til høye høyder. Jævlig cocky.

 

Issuet nå er at b´yner å bli full. Spillelista på Spotify drar meg i rare retninger. Bee Gees, Grimes, Guns N´ Roses, Lupus Nocte, jeg ville vært en dårlig hipster, en skam. Alt handler om følelser, ikke hva vennelista mener om spillelista.

World of warcraft 12

“New Dawn Fades, Joy Division”

“November Rain, Guns N´ Roses”

Det skjedde stille. Øyeblikket der jeg innså at livet var en lost cause. En nedadgående spiral. Tilfeldige hendelser satt i gang med onde hensikter og horete avvikertendenser. Kunne bare ikke hjelpe meg selv. Fristelsene, flukten fra kjedelig middelmådighet, dekadent livsnytelse. Det var noe varmt og familiært i undergangen, noe vakkert, tilfredsstillende og poetisk.

 

Vi gikk oss vill i trappeoppgangen. Det lukta gammelt støv på steingulv. Blanda med inngrodd eksos og sigaretter fra en svunnen tid. Da estetikken var annerledes, enklere. Kalde ruglete vegger av betong malt med hvitt. Nostalgiske rekkverk i stål og avflassa burgunder, en mørk patina slitt glatt etter tusenvis av henders strykende klamring. Lyder bølga mellom flatene til de døde ut i en metallisk klang langt der oppe, eller nede.

 

Et gisp etter luft. Myke lepper. Tunger rullerende, undersøkende. Smaken av søt scotch og skarp Marlboro Red. Duft av Black Opium. Kaldt dirrende lysstoffrør på randen av mørkt. Deg inntil veggen med den svarte frakken min på fordi det begynte å bli kjølig, selv om det var midt på sommeren, at du frøys, at jeg gikk med frakk, merkelig, samtidig dønn riktig. Du pusteprata søte ord med den lyse gjennomtrengende stemmen, retta på en tynn rød sommerkjole som hadde uvanen med å krype oppover de hvite låra, prøvde å være anstendig. Visste bedre.

 

Var vanligvis ikke redd spøkelser, selv om jeg ikke våga å se meg selv i speilet. Hadde egentlig ikke motivasjonen til å fortsette, men berusende substanser og kjødelige rendezvouser fikk det til å skje. Jeg hadde en predestinert rute mot et visst sted, alt mellom var et tidsfordriv, hvorfor ikke fylle det med noe som ga mening, hvorfor ikke konsumere masse alkohol, sigaretter og sex, hvorfor ikke drysse toppen med eksistensielle kvaler og avvikende holdninger, hvorfor ikke. Det mest intellektuelle og kunstneriske jeg kjente. Det handla om nihilisme og vissheten om at ingenting ga mening fordi vi var fordømte, alt fremover var degenerering, slutten.

 

Du var mitt favorittfeilgrep. Du var giften jeg drakk grådig av begeret. Hadde ikke lyst til å slippe deg for nær, ønska å holde deg på en viss avstand så ting ikke blei for ekte. Det blei vanskeligere for hvert sekund som passerte, særlig da du stirra inn i øya mine med de tunge vemodige øyevippene bølgende opp og ned. Visste at jeg hadde deg fordi du gjorde stemmen din et hakk tynnere hver gang du prata til meg, inhalert sensuelt helium, tilgjort, animert som bare seksuelt aktive og forelska kvinner makta, små knekker på slutten av setningene, svakt impliserte stønn.

 

Jeg var hul på innsiden og like kald som steingulvet vi stod på. Du bragte ilden til is-hjertet, bevega deg i lys selv om jeg var mørkere enn døden. Flikring i lampa, nattsvermere som krasja patetisk, om og om igjen. Eimen av hvit luft mot huden, nupper, klam, kald, en tynnslitt linje mot feber, vemodig rus mellom to tragiske karakterer i en antihelt-bok, u-perfekte, uendelige usynlige gjengangere.

 

Hånda di var en varsom kniv som brant, striper av blod nedover arma, dype snitt av selviske intensjoner og gjensidige ambisjoner, på langs, ikke tvers. Dråper som ikke var røde, eller blå, men noe fremmed, et emosjonelt ekko fra langt inni deg, noe som slo mot meg hver gang jeg løfta kneet ditt inntil hofta mi.

 

Tørst. Kjente et sug som bare blei lindra da jeg fant den lille flaska av sølv. Kunne vært en løgner og sagt at fingra ikke skalv da jeg prøvde å skru av den glatte korken, burde kanskje pynta på sannheten med mer elegante fakter som ikke avkledde meg og avslørte en luguber svakhet i rustningen. Vi hadde passert alt sånt. Du hysja og hjalp meg, sa at det var mye mer, at vi ikke hadde noe å tape, at du var akkurat den samme. Fortapt. Infantil.

 

Vi delte en sigg og kjente på natta. Begynte å bli svimle, snøvla behagelig med slappere holdninger, ting som tidligere var viktige blei liksom så ubetydelige, alkoholens deilige pledd, dekka oss med sine omhyggelige kjærtegn, gjorde oss modige. Stod henslengt inntil rekkverket og lytta til de bisarre historiene dine. Tross dybden i alt så likte jeg best å se deg fortelle dem, munnen, håndbevegelsene. Du var smart, men du var mest av alt pen, og som en simpel fyr blei jeg opphengt i den audiovisuelle opplevelsen, stemmen, bølgene.

 

Forskjellige farger, varierende skygger, dager, netter, søvnvandrende, rundt hjørner, Ian Curtis på øret. Soloppgang, for enkelte symbolet på en ny dag med naive muligheter. For meg innebar det bare at de mørke ringene under øya blei synlige, luktene tydeligere, og at jeg trakk inn på de tristeste pubene med tidligservering og lave priser. Hvis det var slutten av måneden og blakkheten sugde hardt så skrapa jeg sammen rusket, hamstra Tuborg og fant en skygge i parken. Det var de dagene jeg skreiv best, pennen var en kanyle, notatboka hud og orda det som blei pumpa inn. Blei høy på min egen shit, var ikke vanskelig.

 

Var egentlig ikke suicidal, hadde bare en selvdestruktiv atferd som gjennomsyra hele personligheten. En svakhet for å balansere på kanten. Økende mengder rusmidler. Et forsøk på å utvide de smale horisontene. Dyrekjøpte øyeblikk, som i sin tur forhøya den skjødesløse risikotakinga, atspredelser i gråsoner. Alt var kanskje et forsøk på å rømme, hvem veit, ting glei over i hverandre, blei uklart, skurra. Det bragte eksplosive elementer inn i livet, shit som ikke var bra, men som forbedra mine kunstneriske aktiviteter, queue deg.

 

Vi kyssa. Vi var svina som kunne stå midt i gata og rå-kline. Ikke fordi vi nødvendigvis ga faen, men fordi det var alt som eksisterte akkurat da. Det er mulig at blikka av ubehag blanda med enkelte innvidde smil ga oss et kick. Hvorfor ikke, vi så bra ut, alt var uansett en illusjon. Vi var inneslutta nevrotikere med et selvmotsigende behov for å bli sett. Det var en paradoksal cocktail som knusa like mye som den berusa.

 

Du hadde Rita Hayworth pinupgreia på gang, en sterk kontrast til de harde kantene i post-punken jeg omga meg med. Lana Del Rey krasja sammen med Joy Division, vintage seksualitet krydra med industriell pop, et kompromiss som passa oss begge, perfekt for en dystopisk by, en bra start på opprør, fylla og morbide fascinasjoner i de seine timene.

 

Det blei spilt en sang på den emosjonelle radioen som vi begge tuna inn på. En skikkelig godlåt som passa vemodige sommernetter da planeter var akkurat riktige i forhold til hverandre og alt bare klaffa. En livslinje mellom to autonome noder, noe magisk. Betydningsfullt. Midlertidig utopisk. Alle trenger å være barnslige innimellom, uten forbehold, uten bekymringer for hva som kommer etter. Bare sveve i lufta, gjøre dumme ting, le rått.

 

Tunge bombastiske toner. Progressive hender, knær, rå hud. Følelser som bly. Sprø tanker utløst av fine smaker, øyeblikkelig galskap fordi luktene erta sansene. Kroppen din var et kart, og jeg utforska som om alt var nytt for første gang. Det var mer enn kokainhjertet mitt makta, nesten så det brista, eller punkterte, vanskelig å si. Dramatisk var det og jeg var klar til å kutte over hovedpulsårene bare for å være nær deg. Blei pompøs i mitt stille sinn, kan ha vært alkoholen og opioidene som spøkte med forstanden. Mulig det var åra med rovdrift på psyken, det eneste jeg visste var at jeg likte deg.

 

Inspirasjon var en bitteliten flue så altfor vanskelig å fange. Derfor slukte jeg deg rått. Du var et kanvas dekka av fremmede motiver som romma hemmeligheter jeg ikke klarte å tyde, begge arma dekka av tatoveringer hele veien opp til kragebeina og ned til puppa igjen. Blekk uten pauser med mer romfølelse enn et dystert Joy Divison lydlandskap, selvpåførte arr og smerte, burde fått meg til å tenke på New Dawn Fades, men som minna mest om November Rain og Guns´n, akkurat passe selvhøytidelig, akkurat nok til å føle smaken av frustrasjon, ikke ulikt den bittersøte essensen av forelskelse, noe dødelig, på grenselandet.

 

Rock ´n´ roll-dekadens, sammenbrudd i sjela, et lokomotiv som penetrerte alle murer, et coked-up ludder med kreppa hår og blankt lær over de utsatte stedene, svinebundet, hengende opp-ned med røde pumps, svingende fra side til side, vi bevega oss i et gresk villnis av aseksuell arroganse, vin, bare bryster, svingende pikker og jævlig harry åttitalls-musikk. Bisart, jeg fikk femtitalls-vibber hver gang jeg så deg, men sannheten var at du hadde en svakhet for tatoveringer av slanger som slynga seg rundt armen, med tigre og flammer, kanskje et par roser, pistoler. Øyet som ser maler de motivene den ønsker, og selv om jeg var predisponert i visse retninger så var resultatet det samme, sex. Mye av det. Fullstendig degenerert.

 

Vi dykka etter svarte perler i et isblått hav. Fullstendig dekka av mikroplast og kjemikalier som en dag ville gi oss uthulende kreft. Jeg kunne ikke si om du var den rette, men følelsen jeg fikk var god. På en jævlig skummel og farlig måte. Det var hele pointet, hvem trengte en trygg havn med ferdigpløyde ruter helt inn til kaia, vekk fra alle skjær og nedsenka skrot. Jævlig kjedelig. Var transfiksert på den sterke sminken, de blanke leppene som opplagt ikke var helt naturlige, håret, neglene, overdrevne pupper og hofter som gynga bestemt, du hadde brukt mye tid, og jeg var den siste setninga du ytra før alt blei neon.

 

Jeg var den mest prostituerte her. Trengte ikke påminne meg. Det var ikke mye jeg ikke ville gjort for å oppnå eufori, enten fysisk eller kjemisk. Var ikke ripped som en bola idiot, men tynn på den måten som var nødvendig etter livsstilen. Ett måltid og alkohol seinere på kvelden hadde en god effekt, den gjorde meg attraktiv for de rette jentene, synergi.

Behagelig nummen. Fullstendig blottlagt. Smerte. Blått.