World of Warcraft 9

«Asido, Purity Ring»

Ingen her var en engel. Vi var mer falne enn noe annet. Likte det, kunne ikke gjøre annet. Visste ikke bedre. Heldigvis. Satt på hver vår side av et gammelt lakkert bord, med stive kaffekopper, i en mer bortgjemt del av vestkanten, på en eller annen kafé. Var først litt forlegne. Som om det var noe hemmelig. Ulovlig. Noe. Uvisst hva det var, kjente noe i lufta, kanskje en gnist. Undra om Bianca følte det også. Virka muligens sånn, dreiv stadig og retta på hanken av koppen, titta utålmodig etter servitøren med formiddags-drinkene. Så ned hver gang blikka våre møttes.

Drinker på bordet. Varme hender. Svart negllakk. Smal klokke i gull. En langsom slurk, lot det vare, pusta letta ut. Tørka seg rundt munnen med en hvit serviett selv om det ikke var noe der. Skuldra senka ned til et mer håndterlig nivå, fortsatt rett i ryggen med en god holdning, garantert nøye innøvd over flere år. En uptight mine som burde vært avskrekkende, burde, jeg var interessert, kanskje nervøs, men definitivt ikke redd. Hun lente den smale spisse haka mot håndflaten, albuen i bordet; «Så, hvor var vi?»

Kaffen blei kald, forglemt, bortgjemt, nøytral bordpynt uten ord, bare var der fordi kutymen krevde det. Vi var allerede brisne på runde nummer to. Det var effekten av alkohol i tomme mager i radmagre kropper som var utsulta på de nødvendige næringsstoffene. Fikk praten til å gå lettere. Hele pointet. Latteren satt løst, var visst en komiker den formiddagen, og Bianca likte tinga jeg hadde å si. Noen ganger klaffer det, man er på nett, det bare funker, og i dag var en av disse dagene. Kongen på haugen på en obskur kafé, i et obskurt møte, med en obskur date, selv om det ikke var noe å skjule. Vi var som sagt, brisne.

«Hva ser du på?», Bianca dytta borti hånda mi, smila lattermildt med de overdrevent fyldige leppene, forventa svar. «Ser på deg», det var kanskje klisjé og flørtete, men det funka, for is-øya hennes fikk et ekstra lag med lyst blått og blei tydeligere med noe skinnende både foran og bak. Hun hviska; «du kan titte så mye du vil». Så, det var det jeg gjorde, og hun gjorde det samme tilbake. Orda blei færre. Det var et rytmebytte, en overgang fra formiddag til ettermiddag med en lavere sol, dekorerte fargene rundt oss med et par ekstra valører. Lydnivået økte, mer taffelmusikk, flere stemmer, glass med klang. Alt hella mot venstre, så høyre, så venstre, du skjønner tegninga. Jeg var full, og foran meg satt det kaldeste mennesket jeg hadde møtt. Det var i hver fall sånn jeg så det akkurat da. Digga det.

Sølvblondt hår med skinnende effekt som var borderline unaturlig, tjukkere enn det som kunne forventes. Perfekt, selv etter et par timer med konsentrert fyll. Det var som med alle aspektene ved Bianca var forsterka, det gjorde henne usedvanlig vakker. Fuck alle forutinntatte normer, de var forbeholdt folk som aldri fikk se ting på nært hold. Det var på lik linje med å ha tatoveringer over hele kroppen og piercinger på de utsatte stedene, jeg blei like tiltrukket om det var forstørra bryster og hovne lepper som var farga knallrødt, glinsende i ettermiddagssola. Kroppmodifikasjoner hadde flere former og jeg var ikke akkurat den som kunne dømme, dekka av eldre og nyere arr, noe blekk her og der. Et slags monster.

Vi snakka om ting. Hvem veit. Husker at det var interessant nok til at vi blei sittende. Munnen hennes bevega seg med fortrolige nyanser av turkis, delte de kjølige nærmest avstumpa tankene som var forbeholdt et altfor priviligert liv. Når man ikke trenger å gjøre noe og motivasjonen til å pushe gjennom er borte, når familien håner deg fordi du er nummen, selv om det er de som har oppdratt deg sånn, skapt deg i sitt bilde. Det er noe bortenfor «perfekt», men det er umulig å begripe hvis livet har vært skjerma i en ørliten enklave i vest. Vulgært dyre klær, fransk sminke, hår-budsjett som ingen skal vite om, piller i alle former, alkohol fra den øverste hylla. Meninga med livet, kjøpt, konsumert, glemt.

Jeg er ikke en moralist. Bare gjengir det jeg ser, opplever. Gir egentlig faen i hvem du er, hvor fra, er bare interessert i opplevelsen der og da, den vi deler, det vi gjør. I morgen kan alt være forbi, så hvorfor dvele. La oss ha det gøy, så tar vi regninga når den kommer. Løser det underveis. Det er kanskje en selvdestruktiv atferd, men hvem bryr seg, vi lever i endetiden og samfunnet rundt oss bryter sammen i dekadanse. Polene smelter, lufta råtner, havet stiger og arter utryddes, hvorfor ikke bare feste seg gjennom undergangen som om det var Berlin i 45. Partybussen er styrt av en gal mann proppa full av det tyngste dopet tilgjengelig, og vi er i full fart rett mot en betongvegg, ingen gjør noe, bare ruser seg sterkere. Så, jeg sier fuck it, la meg være den sprøeste fyren her, la meg få det beste du har.

En deilig vind kom innover byen, dytta den varme tunge lufta vekk fra huden, ansiktet, lungene, signaliserte nok et sceneskifte til mørkere omgivelser som kasta svake skygger. La merke til underbevisste detaljer som hadde unngått meg hittil, nesten. Bianca hadde sørgmodige trekk avbrutt av glam og glitter. Øya var egentlig jævlig triste når man våga å virkelig se. En vemodig ensomhet godt skjult av et frostskjold, en ugjennomtrengelig barriere som blei brutt ned etter fire-fem drinker og de rette orda hvis man var den riktige personen. Som meg.

«Er du sulten?», Bianca fikla med en krøllete serviett, slang håret til side på en overdrevet måte, som om hun ville at jeg skulle se hvor perfeksjonert hun var. Jeg beundra den alkoholpåvirka selvtilliten hennes, og blikkfanga, de opplagte fellene ment å deflektere vekk fra en dypere forståelse med et økt dopamin-nivå.

Jeg; «Har du noen forslag?»

Hun; «Vel, alt her er skuffende, vi kan gå hjem til meg så lager jeg noe der. Veien er kort»

Hadde tatt til takke med noe junk rett i hånda på gata, eller en frossen pizza slengt i ovnen, men fikk følelsen av at det var noe annet i vente, noe bedre, sunnere, som en balanse til alle karbohydratene i cocktailene.

«La meg gjette, du tar en Scotch med is?», Bianca tok jakka mi og leda oss inn mot stua til en ensom enorm sofa midt i rommet, to små sidebord på hver sin side. Ingen TV eller planter, kun et par moderne malerier på veggene. Leiligheten var beyond minimalistisk, hvitt, blankt, sterilt, avbrutt av reflekterende sølv, blei nesten litt imponert. Det klirra i glass, skuffer blei lukka, den velkjente gnissinga av metallkork.

Jeg; «Har du akkurat flytta inn?»
Hun; «Ikke vær slem»

Vi satt på hver vår side av sofaen og nøyt små slurker av den brennende væsken, røyka sigaretter. Smaken av god whisky, stram røyk i lungene, den fine følelsen da alt begynte sentrifugere inni hodet. «Skulle hatt noe musikk», jeg hvilte nakken henslengt og stirra fraværende i taket, tok et trekk. «Vent litt», hun trykka på en kontroll og lot lyden vandre mellom de tomme veggene. Jeff Buckley.

World of Warcraft 8

«Shadow, Chromatics»

Alt som gjenstod var de tause orda mellom to. Hedensk lyrikk. Et hemmelig språk, blikk, glimt i øyet. Rykninger i ørsmå muskler. Jeg kravla til deg, som en skygge mellom trær. Kriker, kroker. En sliten sjel med sprekker. Klovn med falmende sminke, uverdig. Du, den trygge havna som lokka med tydelige lys, blinkende emosjonelle stunder rundt midnatt. Levende lys og hjerteskjærende musikk, perfekt volum. Du var kavaleriet som rei inn fra venstre flanke, med skinnende sabler og elegante taktikker, rett før jeg vakla. Like før alt bare slutta, blei mørkt. Redda natta. Et jævla skarpt sverd.

Vi var tilbake i hybelen din. Røyka en supertynn joint med lite tobakk og mye av det andre. Hadde gått hånd i hånd de få kvartalene fra Pilestredet. Vært helt stille. Hørt pusten. Lydene. Bare kjent på øyeblikket. Jeg visste du var redd, rasende, tent. Et annet menneske hadde lagt inn aksjer, og jeg hadde bare latt det skje, som et svin. En slask med alternativer. Det var plutselig noe å tape, og jeg var så jævlig arrogant med en selvbevissthet som understreka hvor lett det var. Selv om alt egentlig var kort stabla oppå hverandre, trengte bare et vindpust. Du visste ikke det. Så bare de nonchalante minene. Jeg var en illusjonist med de rette armbevegelsene. Nok til å trollbinde. Der og da. Tenkte å fortelle deg det, men før jeg kom så langt kyssa du meg. Lenge. Aggressivt.

Nærmere. Ingen hindringer. Jeg satt på gulvet med ryggen inntil veggen. Trakk kule trekk av en sigarett, flikka tommelen borti filteret over et stort askebeger av fake krystall. Vi hadde blikkontakt som ikke kunne slippe taket. Natta føltes ensom, heldigvis delte vi den. En tomhet som blei fylt av en annen, sammen dobbelt så hul og øde. Jævlig sensuelt hvis man hadde de riktige anleggene. Som oss. Du stod på den andre enden av rommet. Kledde av deg sommerkjolen, sakte. Bretta den pent. Fortsatte. Ryggen til med alle de tatoverte motivene tydelige i blafrende flammer, venta, til jeg kom over for å forgude deg, til jeg overøsa deg med kyss på skuldra. Nakken.

Musikk non stop. Vi hadde en playlist på repeat. Beksvarte melodier som skapte den rette stemninga, ingen pause, konstant. Vårt eget lille vakuum, ugjennomtrengelig, konsentrert. Seksuell frustrasjon og nedgravde triggere som ikke burde blitt vekka før november. Du var et stilleben i svarthvitt på den rotete senga, satt på knæra med beina samla under, rumpa ut og brystet frem i en perfekt s. Hudfarga undertøy med et preg av noe burlesk, hofteholder, strømper hele veien opp låra, loddrette striper. Et fotografi. En bauta. Majestetisk.

Problemet vårt var alltid at den neste gangen måtte bli mer ekstrem enn den forrige. Seksuelle psykopater med degenererte avvik som matcha altfor for godt. Det nærma seg et farlig nullpunkt, et ultimat klimaks mot den usikra kanten, Ingen seler. Ingen lyspunkt. Perfekt. Sånn som det burde vært. Alltid. Det var uten tvil at vi elska, hverandre, oss selv, selve ideen, imaget som blei produsert. Da du dytta meg ned og satt deg overskrevs, stramma den stripete sensuelle strømpa rundt halsen min så blei jeg ikke overraska. Mer letta. For jeg visste at du visste. Vi var på nett. Autoerotisk kvelning var det nest siste steget i en sakte nedadgående spiral for to sykdommer som hadde følt med meste, blitt ferdige i en tidlig alder, og nå utvikla seg til åpne emosjonelle sår. Du fikk meg til å penetrere deg samtidig som arma dine røska hard i nylonet mellom fingra. Stoppa lufttilførselen. Lot meg dø sakte, pulte meg i rolig tempo.

Det er ikke noen vits i å klage. Ingen ting forblir, alt bare fortsetter, tar en ny form, etterlater de gode tidene for noe ambivalent som aldri helt ville leve opp til de søte minnene. Det eneste rasjonelle er å leve i samtiden, nyte alle de små detaljene, slippe seg løs på tilfeldighetene som en rasende storm. Vi hadde definitivt kommet langt på tre dager. Tenkte på videospill, Azeroth, blodalver, ansiktet ditt, geishaen på ryggen, ting svarta. Oksygenmangelen og panikken fikk alle musklene i kroppen min til å stramme seg, sendte ringvirkninger som hadde en merkbar effekt på deg. Kunne se galskapen i øya dine blande seg med en rå lyst, vanskelig å finne ord som passer. Følte meg jævlig levende, der på tampen, på kanten.

Du hadde kontrollen. Helt til du mista den. For lenge i hjertet av mørket. Tæra på kreftene dine, samtidig som mine vokste, forsterka av den iskalde masochismen. Var litt vemodig av dommedags-følelser, en æra hadde passert og etter i natt ville ting aldri bli de samme igjen, vi hadde kommet til klimakset. Omstendighetene har spilt seg ut. Jeg tok tak i det silkemyke hvite håret ditt og tvang deg bakover til en mer sårbar posisjon, hviska drøye ting i øra dine, fikk deg til å puste tungt og klagende. Du lot meg bruke deg, kroppen, sjela. Vi gjenskapte scener, uten farger, fra gamle filmer med unødvendig sjåvinisme bare fordi det var gøy, og fucked up. Absolutt ikke noe for de mest pripne der ute. De kom heller aldri til å rollespille. Kom aldri til å oppleve de messed-up ute av kroppen øyeblikkene. Kom aldri til å komme. Som oss. Gang etter gang.

Vi lå og hørte på bilene som passerte utafor, nede på gata, lyskrysset som peip monotont. Delte en Lucky. Deg i armkroken, som så ofte i løpet av helgen, med hodet mot brystet mitt. Lytta på hjertet og lungene som jobba. En ålreit stund etter stormen. I egne tanker. Veldig få ord ytra. Trengte dem ikke. Musikken hadde slutta, ingen flere playlists, kun en sakte-durende stillhet for to elskere som ikke helt visste hvor de neste skritta skulle gå. Verden var stor og livet kort, hva som helst kunne skje. Dette var verken slutten eller starten. Det bare var. Tror vi sovna.

Shadowplay 2

«Numbness, The Verve»

Bærer en maske. Pleide å lyve. For andre. Meg selv. Ting man ikke kunne ta tilbake. Bare for å skjule det groteske ansiktet under. Ensomheten. Alle rollene. Skyggespillet. Det er en selvdestruktiv syklus som noen ganger ender bra. Helt til alt går på trynet. Det er som å balansere på eggen av en sløv kniv som plutselig blir sylskarp. Jeg prøvde å slutte, bare være nøytral, drukna monsteret. Ingen kontroversielle meninger, ingen utfordrende intensjoner. Holdt det gående til jeg var et skall, apatisk og poetisk impotent. Status quo, fullstendig zombie. Faens ulykkelig. Ni til fire, hjem, middag, Netflix, sove. Stod og skreik inn i speilet. Inni meg.

A Northern Soul 2

«Trouble, CLMD»

Sommer´n er på hell. Helt greit. Tenker klarere når det er overskya, vått, mørkere. Gleder meg til den herlige dunkle tida, en innsprøyting i den kreative delen av hjertet, inneaktiviteter, flere nyanser. Det er nesten litt klisjé. Nordeuropeisk kjølighet uten overstrømmende emosjoner som får uttrykk gjennom gripende poesi og dypere musikalske retninger. En ukomfortabel stivhet som bare slapper av når man konsumerer store mengder alkohol. Mulig det er bare meg og måten jeg ser det på, kanskje er inntrykket mitt av omgivelsene helt fjernt, farga av mine egne undertrykte måter å være på. Hvem veit.

World of Warcraft 7

«Blasphemous Rumours, Depeche Mode»

Ord renner ut av munnen som fugler i flukt. Bevegelser jeg ikke hører. Alt i slow motion. Tid i stillstand. Kjølig hud som marmor. Smooth. Chanel No. 5 i nesa. En stiv attitude, vill når det gjaldt, korrekt foran massene, gal bak lukkede dører. Til å dø for. Fysiske kvaliteter som var ufrivillig vintage, nærmere førtitallet enn noe annet. Ytre attributter likt en ung Rita Hayworth, pin-up, malt på siden av et bombefly i flammer. Tailspin. Mot bakken. Ingen fallskjerm.

«hvor er du?», Bianca dytta forsiktig borti skulderen min, «du bare forsvant en liten stund». Jeg tok en god slurk av hånd-temperert rødvin, fyra opp en ny røyk, sukka det inn, ut, dro hånda gjennom det havsalte feite håret. B´ynte å fortelle. Hele greia. Detaljer. Regna egentlig med at det ville frastøte noen med så klare skillelinjer. Det var tydelig at akkurat da var jeg den forutinntatte, hun blei bare mer interessert, flytta seg nærmere. Som om hun måtte høre tydeligere. Eller føle noe fysisk. Tilnærma.

Kjærlighet er en villnis som slynger seg rundt ting den begjærer, ukontrollert, nådeløst. Et ugress ingen kan stagge, samme hvor mye man graver, sprøyter. Når den omsider slår ut i full blomstring og avslører sitt skamløse og voldsomme vesen blir alt nær til bly, tungt, giftig. Jeg lente meg mot karmen med begge henda, titta ned i den mørke avgrunnen, gatelykter i en jevn rytme bortover. Bianca stod ved siden, gjorde det samme. Fingertuppene inntil mine. En ørliten kobling. En enorm verden av følelser i sving. Kjente frekvensene hennes. Fransk parfyme som ei sirene, lokka sansene mine, vekka shit jeg ikke kunne noe for. Hun stakk en lapp ned i lomma mi; «skreiv nummeret mitt på den, bare sånn i tilfelle du har lyst på en kaffe, eller noe». Eller noe.

Sval vind pakka meg inn i en avkjølende sommerfølelse full av kontraster, gode lukter, røyk, slitsom punk, feil tidspunkt på natta. Nerver i spenn. Feilsteg som var riktige. Poetiske ambisjoner i en utilgjengelig epoke, fullstendig oppnåelig. Jeg betrakta henne i sidesynet, omrissene av profilen, de skarpe kantene, nesa, leppene, de isblå øya, blafrende hår i bølger. En selvsikkerhet så lekende lett, imponerende, skummel. Gjorde henne garantert til ei ensom jente. Et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall. Eneste veien inn var hvis hun åpna vingene sine. Og i natt var hun relentless. Ei kamikaze.

Fabulerte. Fikk visjoner av oss i en champagnebrun bil med alle vinduene åpne, omgitt av beige åkre på begge sider. En lang vei foran, bare fortsatte inn i horisonten. Sola i ryggen. Svarte Ray Ban Clubmasters. Bianca i fanget mitt med begge henda på rattet, jeg som tråkka inn gassen, lot henne styre oss vekk fra byen. Kvasi-americana på en norsk landevei, retning et sted bare vi visste om. Måltider på bortgjemte veikroer med tyttebær og hjemmelagd dessert, omgitt av stamkunder i flanell og bukseseler, svettende campingturister, så kitchy at vi blei romantiske. Da jeg omsider måtte fylle bensin, lå hun med bare føtter stikkende ut av vinduet, studerte et falmende kart, venta.

Grålysning. Stemmer. Fulle mennesker. Glass mot gulvet. Latter. Hjertehopp, stopp. En stein. Hvem er du som gjør disse tinga? Skaper vakre vesener. Plasserer de i stien. Fristelser som vanskelig lar seg riste. Vakre, røde kinn av forlegenhet, varme tanker som ikke burde ytres høyt. Veivalg uten retningssans. Vi har pre-programmerte ideer om at man bare velger et menneske i livet, og det er ditt lodd i livet, som en dødsdom, som noe du må bære med deg inn i glemselen. Ting er ikke så enkelt. Hva hvis hvis jeg elsker to mennesker like mye, den ene fysisk fordi det gjør deg dypere mentalt, og den andre psykologisk fordi det forhøyer den kroppslige nytelsen?

World of Warcraft 6

«Cómo Me Quieres, Khruangbin»

Jeg stod ved et åpent vindu og stirra mot noen linjer som definerte et tydelig skille mot stjernehimmelen. Murstein og mørket. Følte livet. Et fargeløst bilde. Dyppa i rødvin. Falma. Nederst i den hemmelige skuffen. Ulovlig. Rart. «hva tenker du på?» Bianca sugde på sin andre røyk med to rette fingre. Hun titta interessert. Muligens ute av balanse fordi jeg var så taus og tankefull. Hvem veit. «kjærlighet, døden, sex. Alt imellom. Hva med deg?» jeg skar en grimase på det siste trekket av en sterk sigg med filteret brekt av. Svei i øya.

Hun sa ikke noe. Bare titta utover. Drakk middels dyr hvitvin. Smakte. Vi delte et hemmelig øyeblikk. I en krok. Ved et anonymt vindu. I en bygård ingen brydde seg om. Omgitt av fulle overklasse-kids. Fullstendig forglemmelig. Totalt uviktig i det store sammenheng. Bare et av disse tilfeldige øyeblikkene der du møter noen med en viss sex-appeal som fenger sterkt. Der og da. Uvitende om at tiden ikke passer, at stunden er feil. En skjebnens spøk. Alt perfekt, samtidig som det ikke var. Kanskje en simpel fyr. Overveide mulighetene. Bare idioter ville bebreide meg. Natur.

Dårlig nytt. Selvdestruktiv hver gang noe godt dukka opp. Jeg tok alltid feil valg. Veien burde gått rett fram. Hadde det bare ikke vært for sidesporene i utkanten. Dårlig impulskontroll, kanskje. Altfor god selvtillit, definitivt. Huska en begravelse. Barndomsvenn, oppvekststedet, tilbake etter mange år. Dro dit for maten. Hovedsakelig. Nesten. Satt bakerst i kirka og drakk skjulte slurker av en halvflaske billig whisky. Nikka til folk jeg ikke huska. Alt skurra. Substanser kan ha den effekten. Sier ikke at det var bra, bare konstaterer fortida.

Erindra blikk. Avsmak i øya til folk da de innså at jeg lukta alkohol og var sløv i gangen. Vi har alle våre måter å håndtere døden på. Min passa kanskje ikke helt. Eller spot on. Veit at det var holdt av en plass på benk nummer to. Det hadde blitt en unødvendig skandale. De hadde andre ting å tenkte på. Sorg. Tåreutbrudd.

Hun hadde bare vennlige ord å si om broren sin. Så gjennom henne og det klossete ordforrådet. Foran kista. Det må ha vært femten år og to-tre traumer siden sist jeg så henne. Visste i grunn bedre. Huska alle de onde tinga han og jeg gjorde for vinning, håpløse, på hengende håret, alt for å komme vekk fra den jævlige bygda, fysisk, psykologisk. Hun likna på Anya Taylor-Joy, bare med symmetrisk riktige øyne. Brunt langt hår. Et par år yngre enn meg. Hadde aldri sett henne i det lyset før. Den gangen jaga vi bare piker som var gamle nok til å drikke seg fulle på den lokale nattklubben. Det var sånn sporten funka. For de som trodde de jakta. Og de som lata som de var jaga.

Døra lukka seg bak meg. «Hvorfor kom du egentlig?», Anya stod med arma i kors. Sendte gjennomborende blikk som ville knekt et svakere menneske. Jeg hadde en dypere forståelse. Folk forandrer seg ikke, hun ville alltid være jenta som dilta etter meg hver gang jeg var innom, jenta som fikk døra i trynet, eller et hardt dytt ut i grøfta fordi jeg var en kødd. «Er det sånn du ønsker bestekompisen til broren din velkommen?», tente en røyk og blåste ut, ignorerte ikke røyk-reglene.

«du er full», hun tok imot røyken og tok noen svake små inhaleringer. Som om hun ikke unna seg noen gode røskende drag ned i lungene. Jeg begynte å le, «bare bittelitt. Hvorfor er ikke du?» Hun kunne ikke annet enn å le med; «du er faen meg sprø, du har ikke forandra deg», fikk røyken tilbake. Nesten urørt. Vi blei stående og prate om gamle dager. Alt fra da og nå. Delte resten av halvflaska. Bomma henne sigaretter som omsider blei trekt hele veien. Latter blei tårer, som igjen blei til en mellomting bare folk i sorg skjønner. Minnene strømma ned som regn. Var på usikker grunn. Eller.

Anya; «Hvem er du egentlig? Hvorfor får du meg til å føle hat like mye som det andre? Du gjør meg ukomfortabel og interessert på en gang. Kaotisk. Berusa.»

Vi kyssa. Ganske spontant. Det var som om situasjonen oppstod et brått øyeblikk. Mellom ord. Klemt inni ganske heavy tanker. Tror vi trengte det. Begge to. Nærhet. Noe. Midt i øyet av virvelvinden. I et hus som engang var et barndomshjem. Nå fylt av sørgende mennesker med mismot og forvirring. Det føltes som det eneste riktige der og da. Vi var garantert brisne, prega av de tunge stundene. Alt som skulle til for å gi faen. Slippe seg løs. Det handla ikke om begjær. Eller tårer. En gråsone uten definisjon. Verken perfekt eller grotesk. Det skjedde.

Anya; «Alt er forbi. En gang var vi unge. Du dro, men vi forblei. Nå er du her igjen. Vil bare tilbake til en mindre komplisert tid»

Kom. Vi seila langt-langt vekk på en emosjonell skute av optimistiske løfter og usannsynlige drømmer. Til et hemmelig sted som bare vi visste om. En eksistensiell ferd mot en annen mental planet. Vi kunne være poetiske, sarkastiske. Bisarre. Alt. En real sentimental trip gjennom alle stadiene fra forelskelse, oppbrudd og døden. Samtidig. Simultanspill. Hjernene våre eksploderte i en fontene av bittersøte følelser og varm kroppslig kontakt.

Det skjedde stille. Var nummen i trynet. Sår i lungene. Typisk fyll med altfor mange sigaretter. Den gode stunden før alt blir for mye. Det var aldri planen min å pule lillesøstra til bestekompisen min i hans egen suicidale begravelse. Messed-up var bare forordet. Det var også derfor det var så jævlig riktig. Anya satt på benken, ved siden av vasken, med kjolen trekt opp til hofta. Svart blondetruse dinglende på den ene foten. Ryggen inntil et stort speil. Jeg unngikk refleksjonene, stirra bare inn i to mørke øyne som gjorde det samme tilbake, kun avbrutt av noen blunk. En skitten affære. To stygge sjeler. Så uanstendig vakre. Oppslukt av døden. Hvor meningsløs den var. Og uunngåelig.

Den mørke og feminine stemmen hennes inntil øret mitt. Minna meg om matiné på dagtid i en nesten-tom kinosal. De glamorøse pene damene i svarthvitt. Alltid i nød, alltid så utfordrende. Den ene skulderen bar. Hvit hud. Svart sørgekjole. Stive brystvorter under tynn ull. En stjålet stund som snart ville være forbi. Som aske fanga av vinden. Flyktig. Intenst. Jeg erindra sterke fingre med svart negllakk som holdt fast i krana, og hylla, for å ikke miste balansen. Hun hadde aldri vært så elegant som akkurat da. På den aller mørkeste dagen. Med overdådige mørke skyer på himmelen og smaken av noe tragisk i tankene. Hadde er soundtrack i hodet. Sad Girl, Lana Del Rey.

Anya: «Makt, trenger trøst. Er inni meg, tror du forstår. Er altfor selvdestruktiv, heldigvis. Vil bare glemme alt, i morgen. Vi er én.»

Tårer. En svart nellik i håret. Vide øyne. Åpne for alt foran seg. Samma hvor vemodige og blasfemiske de enn var. Akkurat da var jeg lyset i livet hennes. Og som vi skinte. Sprakk speilet. Skreiv historie. Vår egen fabel. En greie med tjukke valører. Anya hadde to euforiske linjer av eyeliner som bare fortsatte. Nedover kinna. Gnei blodrød lebestift på leppene mine med sine, utover. Vi smelta sammen i en emosjonell ball av rå styrke, hud, skarpe kanter. Jeg holdt fast i de glatte låra hennes. Helt til vi omsider slo oss til ro. Som to pulserende skygger. Pusta dogg. Bølga. Ansikt mot ansikt. Våte av svette og salte dråper fra melankolske øyne. Nyanser av marineblått. Rykninger.

There is a light that never goes out 2

Elsker å kjøre bil. Det er avslappende. Fokuset er på max og reaksjonsevnen har finger´n på avtrekkeren. Ukjente landeveier. Cruiser når jeg trenger å tømme sinnet og åpne sansene. Lange turer gjennom bølgete veier med skoger og bygd som bakteppe. Det eneste stedet jeg virkelig kan høre på musikk. Høyt. Med tilstrekkelig bra lyd. Skaper en stemning som henter meg ut av bakevja. Skaper en karakter. Basert på hvilken playlist jeg har valgt. Det har blitt et redskap. Nesten som da jeg bodde i Oslo og tok trikkene gjennom bydelene og tilbake. Forskjellen er bare at jeg har blitt mer introvert og mye mindre hipster.

Kan ikke kalle meg en råner. Har ikke peiling på bil. Gir stort sett faen i alle andre detaljer enn lyd. Så lenge den ruller og lar meg tilbakelegge de nødvendige avstandene. Hvis du ser bort i fra felgene og samlinga med Wunderbaum. Vel. Alle har noen små kinks her og der. Min unnskyldning er at jeg vokste opp på Jessheim i en tid der biler stod lina opp langs hele hovedgata med harry bleika hår og slitne fjortiser i passasjersetet. Det var en epoke lenge før stedet blei stuereint med party-svensker og nyrike småborgere, da en god lørdag natt alltid blei avslutta med masseslagsmål utafor Taket, den eneste nattklubben. En ganske fucked up tid med andre ord. Det var en glanstid for fordums rusmidler millenniumere kjenner altfor godt. De hadde fortsatt ikke tatt hypperne av markedet. Til stor glede for de som elska å feste hardt. Så lenge du ikke fikk den droppa i drinken ute på byen, uvitende. Folk knipsa over en lav sko med Tiesto som soundtrack, gale øyne, vannflasker i hånda.

Den sosioøkonomiske stilstanden, med brutte middelklassehjem i forfall, på et lite sted som dirra rett før vekst blei en perfekt storm. Det var en sliten tid. Særlig hvis du var pubertal og fucked up. Som så å si innbefatter alle. Men. Noen mer enn andre. Fristelsene blei for sterke. Selvfølgelig måtte jeg å flytte vekk så fort jeg blei ferdig med førstegangstjenesten. Til Oslo. Som ikke var bedre. Bare verre. En annen historie. En annen tid. Poenget er at noe smitta over. Du veit, arv, miljø og den shit´en der. Endte heldigvis ikke opp som fjott med Audi eller Tesla og Gyllene Tider på full guffe.