World of Warcraft 6

«Cómo Me Quieres, Khruangbin»

Jeg stod ved et åpent vindu og stirra mot noen linjer som definerte et tydelig skille mot stjernehimmelen. Murstein og mørket. Følte livet. Et fargeløst bilde. Dyppa i rødvin. Falma. Nederst i den hemmelige skuffen. Ulovlig. Rart. «hva tenker du på?» Bianca sugde på sin andre røyk med to rette fingre. Hun titta interessert. Muligens ute av balanse fordi jeg var så taus og tankefull. Hvem veit. «kjærlighet, døden, sex. Alt imellom. Hva med deg?» jeg skar en grimase på det siste trekket av en sterk sigg med filteret brekt av. Svei i øya.

Hun sa ikke noe. Bare titta utover. Drakk middels dyr hvitvin. Smakte. Vi delte et hemmelig øyeblikk. I en krok. Ved et anonymt vindu. I en bygård ingen brydde seg om. Omgitt av fulle overklasse-kids. Fullstendig forglemmelig. Totalt uviktig i det store sammenheng. Bare et av disse tilfeldige øyeblikkene der du møter noen med en viss sex-appeal som fenger sterkt. Der og da. Uvitende om at tiden ikke passer, at stunden er feil. En skjebnens spøk. Alt perfekt, samtidig som det ikke var. Kanskje en simpel fyr. Overveide mulighetene. Bare idioter ville bebreide meg. Natur.

Dårlig nytt. Selvdestruktiv hver gang noe godt dukka opp. Jeg tok alltid feil valg. Veien burde gått rett fram. Hadde det bare ikke vært for sidesporene i utkanten. Dårlig impulskontroll, kanskje. Altfor god selvtillit, definitivt. Huska en begravelse. Barndomsvenn, oppvekststedet, tilbake etter mange år. Dro dit for maten. Hovedsakelig. Nesten. Satt bakerst i kirka og drakk skjulte slurker av en halvflaske billig whisky. Nikka til folk jeg ikke huska. Alt skurra. Substanser kan ha den effekten. Sier ikke at det var bra, bare konstaterer fortida.

Erindra blikk. Avsmak i øya til folk da de innså at jeg lukta alkohol og var sløv i gangen. Vi har alle våre måter å håndtere døden på. Min passa kanskje ikke helt. Eller spot on. Veit at det var holdt av en plass på benk nummer to. Det hadde blitt en unødvendig skandale. De hadde andre ting å tenkte på. Sorg. Tåreutbrudd.

Hun hadde bare vennlige ord å si om broren sin. Så gjennom henne og det klossete ordforrådet. Foran kista. Det må ha vært femten år og to-tre traumer siden sist jeg så henne. Visste i grunn bedre. Huska alle de onde tinga han og jeg gjorde for vinning, håpløse, på hengende håret, alt for å komme vekk fra den jævlige bygda, fysisk, psykologisk. Hun likna på Anya Taylor-Joy, bare med symmetrisk riktige øyne. Brunt langt hår. Et par år yngre enn meg. Hadde aldri sett henne i det lyset før. Den gangen jaga vi bare piker som var gamle nok til å drikke seg fulle på den lokale nattklubben. Det var sånn sporten funka. For de som trodde de jakta. Og de som lata som de var jaga.

Døra lukka seg bak meg. «Hvorfor kom du egentlig?», Anya stod med arma i kors. Sendte gjennomborende blikk som ville knekt et svakere menneske. Jeg hadde en dypere forståelse. Folk forandrer seg ikke, hun ville alltid være jenta som dilta etter meg hver gang jeg var innom, jenta som fikk døra i trynet, eller et hardt dytt ut i grøfta fordi jeg var en kødd. «Er det sånn du ønsker bestekompisen til broren din velkommen?», tente en røyk og blåste ut, ignorerte ikke røyk-reglene.

«du er full», hun tok imot røyken og tok noen svake små inhaleringer. Som om hun ikke unna seg noen gode røskende drag ned i lungene. Jeg begynte å le, «bare bittelitt. Hvorfor er ikke du?» Hun kunne ikke annet enn å le med; «du er faen meg sprø, du har ikke forandra deg», fikk røyken tilbake. Nesten urørt. Vi blei stående og prate om gamle dager. Alt fra da og nå. Delte resten av halvflaska. Bomma henne sigaretter som omsider blei trekt hele veien. Latter blei tårer, som igjen blei til en mellomting bare folk i sorg skjønner. Minnene strømma ned som regn. Var på usikker grunn. Eller.

Anya; «Hvem er du egentlig? Hvorfor får du meg til å føle hat like mye som det andre? Du gjør meg ukomfortabel og interessert på en gang. Kaotisk. Berusa.»

Vi kyssa. Ganske spontant. Det var som om situasjonen oppstod et brått øyeblikk. Mellom ord. Klemt inni ganske heavy tanker. Tror vi trengte det. Begge to. Nærhet. Noe. Midt i øyet av virvelvinden. I et hus som engang var et barndomshjem. Nå fylt av sørgende mennesker med mismot og forvirring. Det føltes som det eneste riktige der og da. Vi var garantert brisne, prega av de tunge stundene. Alt som skulle til for å gi faen. Slippe seg løs. Det handla ikke om begjær. Eller tårer. En gråsone uten definisjon. Verken perfekt eller grotesk. Det skjedde.

Anya; «Alt er forbi. En gang var vi unge. Du dro, men vi forblei. Nå er du her igjen. Vil bare tilbake til en mindre komplisert tid»

Kom. Vi seila langt-langt vekk på en emosjonell skute av optimistiske løfter og usannsynlige drømmer. Til et hemmelig sted som bare vi visste om. En eksistensiell ferd mot en annen mental planet. Vi kunne være poetiske, sarkastiske. Bisarre. Alt. En real sentimental trip gjennom alle stadiene fra forelskelse, oppbrudd og døden. Samtidig. Simultanspill. Hjernene våre eksploderte i en fontene av bittersøte følelser og varm kroppslig kontakt.

Det skjedde stille. Var nummen i trynet. Sår i lungene. Typisk fyll med altfor mange sigaretter. Den gode stunden før alt blir for mye. Det var aldri planen min å pule lillesøstra til bestekompisen min i hans egen suicidale begravelse. Messed-up var bare forordet. Det var også derfor det var så jævlig riktig. Anya satt på benken, ved siden av vasken, med kjolen trekt opp til hofta. Svart blondetruse dinglende på den ene foten. Ryggen inntil et stort speil. Jeg unngikk refleksjonene, stirra bare inn i to mørke øyne som gjorde det samme tilbake, kun avbrutt av noen blunk. En skitten affære. To stygge sjeler. Så uanstendig vakre. Oppslukt av døden. Hvor meningsløs den var. Og uunngåelig.

Den mørke og feminine stemmen hennes inntil øret mitt. Minna meg om matiné på dagtid i en nesten-tom kinosal. De glamorøse pene damene i svarthvitt. Alltid i nød, alltid så utfordrende. Den ene skulderen bar. Hvit hud. Svart sørgekjole. Stive brystvorter under tynn ull. En stjålet stund som snart ville være forbi. Som aske fanga av vinden. Flyktig. Intenst. Jeg erindra sterke fingre med svart negllakk som holdt fast i krana, og hylla, for å ikke miste balansen. Hun hadde aldri vært så elegant som akkurat da. På den aller mørkeste dagen. Med overdådige mørke skyer på himmelen og smaken av noe tragisk i tankene. Hadde er soundtrack i hodet. Sad Girl, Lana Del Rey.

Anya: «Makt, trenger trøst. Er inni meg, tror du forstår. Er altfor selvdestruktiv, heldigvis. Vil bare glemme alt, i morgen. Vi er én.»

Tårer. En svart nellik i håret. Vide øyne. Åpne for alt foran seg. Samma hvor vemodige og blasfemiske de enn var. Akkurat da var jeg lyset i livet hennes. Og som vi skinte. Sprakk speilet. Skreiv historie. Vår egen fabel. En greie med tjukke valører. Anya hadde to euforiske linjer av eyeliner som bare fortsatte. Nedover kinna. Gnei blodrød lebestift på leppene mine med sine, utover. Vi smelta sammen i en emosjonell ball av rå styrke, hud, skarpe kanter. Jeg holdt fast i de glatte låra hennes. Helt til vi omsider slo oss til ro. Som to pulserende skygger. Pusta dogg. Bølga. Ansikt mot ansikt. Våte av svette og salte dråper fra melankolske øyne. Nyanser av marineblått. Rykninger.