«Blasphemous Rumours, Depeche Mode»
Ord renner ut av munnen som fugler i flukt. Bevegelser jeg ikke hører. Alt i slow motion. Tid i stillstand. Kjølig hud som marmor. Smooth. Chanel No. 5 i nesa. En stiv attitude, vill når det gjaldt, korrekt foran massene, gal bak lukkede dører. Til å dø for. Fysiske kvaliteter som var ufrivillig vintage, nærmere førtitallet enn noe annet. Ytre attributter likt en ung Rita Hayworth, pin-up, malt på siden av et bombefly i flammer. Tailspin. Mot bakken. Ingen fallskjerm.
«hvor er du?», Bianca dytta forsiktig borti skulderen min, «du bare forsvant en liten stund». Jeg tok en god slurk av hånd-temperert rødvin, fyra opp en ny røyk, sukka det inn, ut, dro hånda gjennom det havsalte feite håret. B´ynte å fortelle. Hele greia. Detaljer. Regna egentlig med at det ville frastøte noen med så klare skillelinjer. Det var tydelig at akkurat da var jeg den forutinntatte, hun blei bare mer interessert, flytta seg nærmere. Som om hun måtte høre tydeligere. Eller føle noe fysisk. Tilnærma.
Kjærlighet er en villnis som slynger seg rundt ting den begjærer, ukontrollert, nådeløst. Et ugress ingen kan stagge, samme hvor mye man graver, sprøyter. Når den omsider slår ut i full blomstring og avslører sitt skamløse og voldsomme vesen blir alt nær til bly, tungt, giftig. Jeg lente meg mot karmen med begge henda, titta ned i den mørke avgrunnen, gatelykter i en jevn rytme bortover. Bianca stod ved siden, gjorde det samme. Fingertuppene inntil mine. En ørliten kobling. En enorm verden av følelser i sving. Kjente frekvensene hennes. Fransk parfyme som ei sirene, lokka sansene mine, vekka shit jeg ikke kunne noe for. Hun stakk en lapp ned i lomma mi; «skreiv nummeret mitt på den, bare sånn i tilfelle du har lyst på en kaffe, eller noe». Eller noe.
Sval vind pakka meg inn i en avkjølende sommerfølelse full av kontraster, gode lukter, røyk, slitsom punk, feil tidspunkt på natta. Nerver i spenn. Feilsteg som var riktige. Poetiske ambisjoner i en utilgjengelig epoke, fullstendig oppnåelig. Jeg betrakta henne i sidesynet, omrissene av profilen, de skarpe kantene, nesa, leppene, de isblå øya, blafrende hår i bølger. En selvsikkerhet så lekende lett, imponerende, skummel. Gjorde henne garantert til ei ensom jente. Et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall. Eneste veien inn var hvis hun åpna vingene sine. Og i natt var hun relentless. Ei kamikaze.
Fabulerte. Fikk visjoner av oss i en champagnebrun bil med alle vinduene åpne, omgitt av beige åkre på begge sider. En lang vei foran, bare fortsatte inn i horisonten. Sola i ryggen. Svarte Ray Ban Clubmasters. Bianca i fanget mitt med begge henda på rattet, jeg som tråkka inn gassen, lot henne styre oss vekk fra byen. Kvasi-americana på en norsk landevei, retning et sted bare vi visste om. Måltider på bortgjemte veikroer med tyttebær og hjemmelagd dessert, omgitt av stamkunder i flanell og bukseseler, svettende campingturister, så kitchy at vi blei romantiske. Da jeg omsider måtte fylle bensin, lå hun med bare føtter stikkende ut av vinduet, studerte et falmende kart, venta.
Grålysning. Stemmer. Fulle mennesker. Glass mot gulvet. Latter. Hjertehopp, stopp. En stein. Hvem er du som gjør disse tinga? Skaper vakre vesener. Plasserer de i stien. Fristelser som vanskelig lar seg riste. Vakre, røde kinn av forlegenhet, varme tanker som ikke burde ytres høyt. Veivalg uten retningssans. Vi har pre-programmerte ideer om at man bare velger et menneske i livet, og det er ditt lodd i livet, som en dødsdom, som noe du må bære med deg inn i glemselen. Ting er ikke så enkelt. Hva hvis hvis jeg elsker to mennesker like mye, den ene fysisk fordi det gjør deg dypere mentalt, og den andre psykologisk fordi det forhøyer den kroppslige nytelsen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar