«Numbness, The Verve»
Bærer en maske. Pleide å lyve. For andre. Meg selv. Ting man ikke kunne ta tilbake. Bare for å skjule det groteske ansiktet under. Ensomheten. Alle rollene. Skyggespillet. Det er en selvdestruktiv syklus som noen ganger ender bra. Helt til alt går på trynet. Det er som å balansere på eggen av en sløv kniv som plutselig blir sylskarp. Jeg prøvde å slutte, bare være nøytral, drukna monsteret. Ingen kontroversielle meninger, ingen utfordrende intensjoner. Holdt det gående til jeg var et skall, apatisk og poetisk impotent. Status quo, fullstendig zombie. Faens ulykkelig. Ni til fire, hjem, middag, Netflix, sove. Stod og skreik inn i speilet. Inni meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar