Snapshot fra bakgården på Hausmania

 «Jeg selger sjela mi på OnlyFans.»

«Hvordan er det´a?»

«Altfor lett.»

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Feeling Like I Do, Snail Mail

Dunkelt lys. Hvitt tøy med blonder. Altfor dyp utringing, synlige deler. Latter og hår slått til siden, nervøs og fraværende fikling med endene. Vi satt nede i det lune mørket, rundt et intimt bord der fremmede mennesker blei kjent med hverandre, tok en pause fra støyen der oppe.

Kjemisk romanse. Digitalt samkvem. Dundrende hodepine. Hektisk musikk med gatelykter som passerende striper av skinnende kokain. Våkne drømmer. Fanga i en spiral. En klump i magen fordi noe var galt, men likevel dønn riktig. Forvirrende netter i Oslo med kjølige ord fra en kald person. Det var liksom litt fint, rart.

Indifferent og sviende vakker. Jeg falt ned i et svart hull som var deg. Burde angra, men jeg var fortapt. Det var ikke noen vei utenom. Du hadde en brennende livløshet i øya som utsondra et ambivalent liv levd innafor hypersosiale normer totalt uforståelige.

Du lata som du frøys, selv om alle andre svetta. Utfordra meg til å holde om deg. Hånda hvilende mot hofta på motsatt side. Kjente bein stikke ut under hud, muskler og kjøtt. Post isolasjon og alt var plutselig så nytt igjen. Måtte føle oss fram. Være bokstavelige. Nesten litt blunte. Det hadde vært en altfor lang vinter.

Klokka tikka, berusa stemmer passerte. Lukka øya og følte smaken. Øl og sigaretter, med en ettersmak av mint. Leppene dine var myke og harde på en gang, det var sårt og skummelt, men også godt, det var en avløsning fra verden, det bare var.

Holdt en hånd bak nakken din, hodet slightly tilta. Pressa kroppene inntil, pusta den samme lufta, svetta den samme varmen. Sjangla rundt som seilere på landlov, holdt hverandre oppe.

Null stress, vi hadde god tid. Dette var årstida for å være sløv og fri. Mer øl, mer, av alt, bring it on.

Overhørte folk i bedagelig fylleprat;

«Har du sett den nye filmen til Karpe?»

«Nei, er ikke de litt sånn Erik og Kriss?»

«Joa, bestemora mi tror hun er finkulturell fordi hun hører på musikken deres.»

Hånlig latter.

Afterparty på Hausmania

Jeg er kanskje ikke særlig smart, jeg er muligens lite vis, men det er heldigvis poesi i hjertet mitt, og observasjonene jeg gjør er stort sett spot on. 

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Water Boy, C Drops

116, C Drops 

 

Så deg på dansegulvet. Du poserte med en inderlig likegyldighet i blikket. Totalt uinteressert i de bølgende omgivelsene, det blinkende billige lyset, de pene menneskene med grådige øyne. Der borte, langs veggen.

 

I mitt hode virka du som verdens tristeste jente, ei som så nyansene i de blå laga mellom det sagte og usagte, ei som forstod forskjellen på kanadisk whisky og kalifornisk rødvin, at begge hadde hver sin tid å skinne, at det kom an på om rommet var riktig, om det var sjel der, om stearinen blafra eller ei.

 

Hjertesmerte har varierende tempoer. Enkelte ganger kommer knivene kjapt og hardt, andre kan være slow burns inn under ribbeina, vridende og bendende oppover. Det er derfor den er så digg, den er gispende godt og gripende vondt på en gang, den fucker deg opp. Klarer nesten ikke vente til neste gang.

 

Observerte deg. Måten du lot henda dine stryke langs hoftene. De estetisk behagelige små bevegelsene som signaliserte at du likte musikken. Hele auraen din virka som en dystersensuell hvilepuls klar til å hoppe når som helst, en flat line ekg med behov for et elektrosjokk i form av noe, hva som helst, bare ikke her.

 

Jeg drakk kald pils fra et voblende plastglass. Kjente den avkjølende eliksiren fylle brystkassa med flytende mot og gode intensjoner. Hadde lyst til å smyge meg bort og si hei, se om du følte det samme. Hvem visste, hva som helst kunne skje, kanskje døden, i form av deg, eller et nei.

 

Bestemte meg for å legge ut følere i form av de typiske opp og ned blikka som bare genuint interesserte mennesker makta, et lurt smil og smuldrende sakte øyekast. En slesk gest som du kunne velge selv hva du ville gjøre med. Ignorere eller innse.

 

Fool´s gold, jeg var en gråstein inni, dekka med billig skinnende materiale som ikke klarte å se u-fake ut, trashy og skrikende med teatralske fakter, en liten dose selvhøytidelighet på de rette stedene for å utvanne den selvdestruktive selvforakten, et produkt av tida vi levde i, selvbedragersk stor selvtillit bygd opp på alkohol, teknologi og en god nihilistisk anlagt musikksmak.

 

Var egentlig aldri et problem. Trengte ikke terapi engang. Jeg hadde omfavna min lott i livet. Det var ikke noen vei utenom. Synke eller svømme. Valgte å aldri ramle uti. Seila min egen sjø. Med enorme vinger. En punch i trynet på samfunnet foran meg. En finger i rumpa på resten.

 

Noe av det lange håret ditt hadde falt ned og klistra seg til de blanke leppene. En ørliten hverdagslig detalj som kunne skape en hel verden mellom innpust og ut. Du dro det på plass med en smal hånd og møtte blikket mitt, lot det henge, lenge.

 

Det du så, var ikke alt. Jeg var mer enn dette. De skrikende hawaiiskjortene, barten, det feite håret dratt bakover. Alt var en illusjon. En feu d´enfer for å avlede deg fra de dypere og mørkere sidene.

 

De filmatiske gestene bak svarte Ray Bans, det store selvsikre gliset, hvite tenner, alt, en sleight of hand som skulle lure deg i en felle, trodde jeg. Var så opptatt av å fange at jeg ikke ensa at jeg var den fangede.

 

Betrakta de små retningene du valgte å danse. Du kom nærmere. Litt og litt. Styrt av pulsen og den monotone club-beaten. Gynga hodet med øya igjen, delte ut gode lukter fra blafrende mørkt hår. Sendte impulser som hadde en magnetisk effekt. Stadig nærmere.

 

Inntil meg.

 

Kjente duften av blomster og søt hvitvin. Rødt lys blei blått, så grønt og alt var akkurat perfekt, i det øyeblikket, kunne vart evig. Blei svimmel i hjernen av knæra dine som berørte mine.

 

Hender. På livet. Varm hud gjennom tynt stoff. Klamme ambisjoner i takt med svaiinga og den bra effekten av øl og smugrøyka sigaretter i den svale bakgården. Du var pen, og jeg et monster, du var parfyme, og jeg stinka gate. 

 

Vi spilte the waiting game. Hvor var du? Virka så fjern i dine egne tanker. Jeg var fascinert låst fast i din sfære av innflytelse, fortapt i et univers parallelt med deg, to mannekengdukker oppslukt av seg selv og speilbildet på veggen. Dorian Gray.

 

Lot det vare. Klokka var bare null ett og tida stod stille. Vi hadde god tid. Sommer og bra stemning, fortsatt unge i sinnet, fortsatt naive i begjæret. Harde rytmer ment å drive en liten masse i de samme svette retningene. Hender som tafsa, alkohol sølt på gulvet, ingen brydde seg. Vi var der av en grunn. En hemmelig verden som krevde innledende mot for å penetrere, men når du først var innafor så var alt mulig.

Blockparty på Hausmania

Elsker å dra på byen aleine. Ukjente steder, fremmede folk, nye lukter. Det fremtvinger en ekspresjonistisk prosess som får meg i prat med interessante personer jeg normalt aldri ville møtt.

 

Soundtrack:

In My Mind, C Drops/Annie

modern love, Jesse Jo Stark

L´hotel Serein, All Them Witches

 

Vi ser hverandre for første gang uten drepende ideer om predestinerte preferanser. Det kan kanskje bli litt overfladisk til å begynne med, men jeg syns det er greit, liker de visuelle elementene, ølen skjuler de ørsmå detaljene som er uvesentlige.

 

Samler på historier i et audiovisuelt kartotek langt inni sjela. De er inspirasjonen som former linjene av ord danna når jeg hører på musikk og føler shit både godt og vondt. Dere er alle mine muser. Og jeg er takknemlig.

 

Det er definitivt en tristhet til stede i alle fargene jeg ser, men det er overkommelig, det er et krydder dryssa på toppen, en bittersøt og sterk bismak i munnen etter første slurken VAT 69, det er oppdagelsen av noe hjertehoppende vakkert i en bakgård midt i Oslo lørdag natt.

 

Traska gatelangs i den brennende varmen. Pisslukt fra hushjørner blanda med svevestøv og eksos. Alt jeg lengta etter var en kald pils og en skygge å smelte bort i. Hørte en lavt dunkende bass som signaliserte at her var det et fortrolig party de gemene stort sett bare passerte lengselsfullt, med avsky i blikka, fordi de aldri våga å åpne døra.

 

Utafor Hausmania. Et skilt på sidewalk´et lokka med godt selskap og Backyard Block Party (Pride). Cover, men penga brant i lomma, så hvorfor ikke, det var tross alt lørdag ettermiddag og verden lå for mine føtter.

 

Oslo var en jævla trykkoker, hete, tusenvis av turister, festivaldeltagere, Pride-feiring. Masseskyting. Stemninga var merkelig, fucked up, samtidig som livet fortsatte videre på sin postmodernistiske måte. Vi var desorienterte og avstumpa. Det beste vi kunne gjøre var å feste oss gjennom faenskap og pule hverandre under et teppe av sorg og impending doom.

 

Var nesten tom for strøm på telefonen. Fikk låne laderen hos hun snille dama som tok imot penger ved porten. Ga henne en overraskende og god klem.

 

Å gå rett fra gata og inn i en eksplosjon av kreativitet og øyne som stirrer analytisk, det er sånn det føltes da jeg entra plassen. Det var en fordel at jeg ikke hata det. Er en forfengelig fyr som gjerne går over plassen en ekstra gang så du får tatt en god titt.

 

Ei jente sa engang at jeg er like mye overfladisk som jeg er grublende, hva enn det betydde er litt diffust. Det som er uten tvil, er at jeg er herointynn og kan ha på tighte klær som komplementerer den sukkerfri og intermitterende fastende kroppen min.

 

Tror denne overdrevne selvsikkerheten begynte da jeg måtte kompensere for en latent introvert tendens kreative folk ofte sliter med. Jeg blei en karikatur, og tida viska ut barrierene, til slutt blei jeg denne sleske typen med bart og håret dratt glatt bakover.

 

Ga jentene i baren en økende mengde tips for hver pils jeg kjøpte. Syns de var søte og jeg likte stilen. Hun tynne med Royal Tennenbaums-looken hadde et smykke som skulle forestille en blomst eller et frø eller noe, påpekte at det heller ligna på en død høne hengt fra nakken. Bare litt banter for å holde praten frisk.

 

Øl er katalysator som kan få magi til å skje. Denne varme kvelden var ikke noe unntak. Folk så bra ut, smila, dansa, dreiv omkring. Skumkanoner skøyt ut høy latter, voksne menn dansende rundt som om de var naive infantile. Det var vakkert. Perfekte spraytans, veltrente kropper, fakter. Hvite glis.

 

Hang meg opp i en gjeng med «fitnessfolk», eller, det var det de var i mitt hode, for alt jeg visste kunne de være dansere eller skuespillere av den mer eksotiske sorten. Estetikken var slående vulgær på en fantastisk måte, tenk romerske statuer og Oslo Plaza på tidlig nittitallet. Fascinerende. Delte noen blikk med hun blonde berta som hadde håret i en stram hestehale. Bare et sånt; jeg legger merke til at du legger merke til meg, og følelsen er gjensidig.

 

Sola forsvant ubønnhørlig, og festen fortsatte videre oppe. Klientellet forandra seg delvis til generelle mennesker som likte å klubbe, blanda med low key skeive menn og jenter som var influensere eller what ever.

 

Post-Covid, alle lengta etter nærhet, en klubb var det perfekte åstedet. Varme, dampe kropper i tettsittende klær, inntil, tilfeldig, intimt og anonymt på en gang. En stor masse med én puls styrt av DJ´en og de dunkle lysa. Ingen tanker, bare være.

 

Tenkte på Nietzsche, nihilisme, Aristippos og hedonisme, vi var liksom et sted midt imellom, verden var fucked up, og skumle ting lå fremtidsfjernt som en sky bak en annen sky, så hvorfor dvele, bare nyt livet. Digital sensualitet styrt av tilgangen på wifi og mulighetene for lading sånn at man kan fortsette å føle noe, på sosiale medier, i meldingsboksene, gjennom de lugubre bildene.

 

Vi var tette sammen fysisk, men uendelig langt unna hverandre emosjonelt. Det lå en sommervemodighet i lufta som kunne føles gjennom lungene og porene i den klamme huden. Vi levde på lånt tid, så fort klokka passerte null tre og lysa flikra ville den fine bekymringsløse stunden være forbi. Tilbake til rasende drosjer og aggressiv roping i gatene, tilbake til lukta av metall og betong, tilbake til livet og ansiktene ned i telefonen.

 

Tok en pause i bakgården. Nattelufta som eneste lyskilde. Bord med stoler rundt og slitne mennesker i flørt. Sigaretter. Kvinnelatter. Prøvde å veksle noen ord, men jeg orka nesten ikke prate. Ville heller sitte der og observere, snuse inn stemninga og få i meg en øl før kranene blei stengt.

 

Funderte på at denne natta ikke var så verst likevel, at å følge impulsene og la musikken lede meg hit var en jævlig god idé. Bestemte meg for å lage en ode til den norske sommeren, on the spot, inni sinnet, på fransk, så oversatt til norsk. Den lyder slik; 

 

En ode til den norske sommeren

 

Vinden i håret, sola i øyet, vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet, hemmelige og vemodige sommerminner forut. 

 

Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast, hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.

 

Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren, vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.

 

Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri, kaste stjålne blikk til siden, blafrende tøy, blanke røde lepper, langt hår som fester seg.

 

På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder, den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet, barmen veltende ut.

 

Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter, den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.

 

Ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene, nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg, bad nakne i bortgjemte viker.

 

Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi. 

Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to, mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor, skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.