Afterparty på Hausmania

Jeg er kanskje ikke særlig smart, jeg er muligens lite vis, men det er heldigvis poesi i hjertet mitt, og observasjonene jeg gjør er stort sett spot on. 

Playlist:

In My Mind, C Drops/Annie

Water Boy, C Drops

116, C Drops 

 

Så deg på dansegulvet. Du poserte med en inderlig likegyldighet i blikket. Totalt uinteressert i de bølgende omgivelsene, det blinkende billige lyset, de pene menneskene med grådige øyne. Der borte, langs veggen.

 

I mitt hode virka du som verdens tristeste jente, ei som så nyansene i de blå laga mellom det sagte og usagte, ei som forstod forskjellen på kanadisk whisky og kalifornisk rødvin, at begge hadde hver sin tid å skinne, at det kom an på om rommet var riktig, om det var sjel der, om stearinen blafra eller ei.

 

Hjertesmerte har varierende tempoer. Enkelte ganger kommer knivene kjapt og hardt, andre kan være slow burns inn under ribbeina, vridende og bendende oppover. Det er derfor den er så digg, den er gispende godt og gripende vondt på en gang, den fucker deg opp. Klarer nesten ikke vente til neste gang.

 

Observerte deg. Måten du lot henda dine stryke langs hoftene. De estetisk behagelige små bevegelsene som signaliserte at du likte musikken. Hele auraen din virka som en dystersensuell hvilepuls klar til å hoppe når som helst, en flat line ekg med behov for et elektrosjokk i form av noe, hva som helst, bare ikke her.

 

Jeg drakk kald pils fra et voblende plastglass. Kjente den avkjølende eliksiren fylle brystkassa med flytende mot og gode intensjoner. Hadde lyst til å smyge meg bort og si hei, se om du følte det samme. Hvem visste, hva som helst kunne skje, kanskje døden, i form av deg, eller et nei.

 

Bestemte meg for å legge ut følere i form av de typiske opp og ned blikka som bare genuint interesserte mennesker makta, et lurt smil og smuldrende sakte øyekast. En slesk gest som du kunne velge selv hva du ville gjøre med. Ignorere eller innse.

 

Fool´s gold, jeg var en gråstein inni, dekka med billig skinnende materiale som ikke klarte å se u-fake ut, trashy og skrikende med teatralske fakter, en liten dose selvhøytidelighet på de rette stedene for å utvanne den selvdestruktive selvforakten, et produkt av tida vi levde i, selvbedragersk stor selvtillit bygd opp på alkohol, teknologi og en god nihilistisk anlagt musikksmak.

 

Var egentlig aldri et problem. Trengte ikke terapi engang. Jeg hadde omfavna min lott i livet. Det var ikke noen vei utenom. Synke eller svømme. Valgte å aldri ramle uti. Seila min egen sjø. Med enorme vinger. En punch i trynet på samfunnet foran meg. En finger i rumpa på resten.

 

Noe av det lange håret ditt hadde falt ned og klistra seg til de blanke leppene. En ørliten hverdagslig detalj som kunne skape en hel verden mellom innpust og ut. Du dro det på plass med en smal hånd og møtte blikket mitt, lot det henge, lenge.

 

Det du så, var ikke alt. Jeg var mer enn dette. De skrikende hawaiiskjortene, barten, det feite håret dratt bakover. Alt var en illusjon. En feu d´enfer for å avlede deg fra de dypere og mørkere sidene.

 

De filmatiske gestene bak svarte Ray Bans, det store selvsikre gliset, hvite tenner, alt, en sleight of hand som skulle lure deg i en felle, trodde jeg. Var så opptatt av å fange at jeg ikke ensa at jeg var den fangede.

 

Betrakta de små retningene du valgte å danse. Du kom nærmere. Litt og litt. Styrt av pulsen og den monotone club-beaten. Gynga hodet med øya igjen, delte ut gode lukter fra blafrende mørkt hår. Sendte impulser som hadde en magnetisk effekt. Stadig nærmere.

 

Inntil meg.

 

Kjente duften av blomster og søt hvitvin. Rødt lys blei blått, så grønt og alt var akkurat perfekt, i det øyeblikket, kunne vart evig. Blei svimmel i hjernen av knæra dine som berørte mine.

 

Hender. På livet. Varm hud gjennom tynt stoff. Klamme ambisjoner i takt med svaiinga og den bra effekten av øl og smugrøyka sigaretter i den svale bakgården. Du var pen, og jeg et monster, du var parfyme, og jeg stinka gate. 

 

Vi spilte the waiting game. Hvor var du? Virka så fjern i dine egne tanker. Jeg var fascinert låst fast i din sfære av innflytelse, fortapt i et univers parallelt med deg, to mannekengdukker oppslukt av seg selv og speilbildet på veggen. Dorian Gray.

 

Lot det vare. Klokka var bare null ett og tida stod stille. Vi hadde god tid. Sommer og bra stemning, fortsatt unge i sinnet, fortsatt naive i begjæret. Harde rytmer ment å drive en liten masse i de samme svette retningene. Hender som tafsa, alkohol sølt på gulvet, ingen brydde seg. Vi var der av en grunn. En hemmelig verden som krevde innledende mot for å penetrere, men når du først var innafor så var alt mulig.