Blockparty på Hausmania

Elsker å dra på byen aleine. Ukjente steder, fremmede folk, nye lukter. Det fremtvinger en ekspresjonistisk prosess som får meg i prat med interessante personer jeg normalt aldri ville møtt.

 

Soundtrack:

In My Mind, C Drops/Annie

modern love, Jesse Jo Stark

L´hotel Serein, All Them Witches

 

Vi ser hverandre for første gang uten drepende ideer om predestinerte preferanser. Det kan kanskje bli litt overfladisk til å begynne med, men jeg syns det er greit, liker de visuelle elementene, ølen skjuler de ørsmå detaljene som er uvesentlige.

 

Samler på historier i et audiovisuelt kartotek langt inni sjela. De er inspirasjonen som former linjene av ord danna når jeg hører på musikk og føler shit både godt og vondt. Dere er alle mine muser. Og jeg er takknemlig.

 

Det er definitivt en tristhet til stede i alle fargene jeg ser, men det er overkommelig, det er et krydder dryssa på toppen, en bittersøt og sterk bismak i munnen etter første slurken VAT 69, det er oppdagelsen av noe hjertehoppende vakkert i en bakgård midt i Oslo lørdag natt.

 

Traska gatelangs i den brennende varmen. Pisslukt fra hushjørner blanda med svevestøv og eksos. Alt jeg lengta etter var en kald pils og en skygge å smelte bort i. Hørte en lavt dunkende bass som signaliserte at her var det et fortrolig party de gemene stort sett bare passerte lengselsfullt, med avsky i blikka, fordi de aldri våga å åpne døra.

 

Utafor Hausmania. Et skilt på sidewalk´et lokka med godt selskap og Backyard Block Party (Pride). Cover, men penga brant i lomma, så hvorfor ikke, det var tross alt lørdag ettermiddag og verden lå for mine føtter.

 

Oslo var en jævla trykkoker, hete, tusenvis av turister, festivaldeltagere, Pride-feiring. Masseskyting. Stemninga var merkelig, fucked up, samtidig som livet fortsatte videre på sin postmodernistiske måte. Vi var desorienterte og avstumpa. Det beste vi kunne gjøre var å feste oss gjennom faenskap og pule hverandre under et teppe av sorg og impending doom.

 

Var nesten tom for strøm på telefonen. Fikk låne laderen hos hun snille dama som tok imot penger ved porten. Ga henne en overraskende og god klem.

 

Å gå rett fra gata og inn i en eksplosjon av kreativitet og øyne som stirrer analytisk, det er sånn det føltes da jeg entra plassen. Det var en fordel at jeg ikke hata det. Er en forfengelig fyr som gjerne går over plassen en ekstra gang så du får tatt en god titt.

 

Ei jente sa engang at jeg er like mye overfladisk som jeg er grublende, hva enn det betydde er litt diffust. Det som er uten tvil, er at jeg er herointynn og kan ha på tighte klær som komplementerer den sukkerfri og intermitterende fastende kroppen min.

 

Tror denne overdrevne selvsikkerheten begynte da jeg måtte kompensere for en latent introvert tendens kreative folk ofte sliter med. Jeg blei en karikatur, og tida viska ut barrierene, til slutt blei jeg denne sleske typen med bart og håret dratt glatt bakover.

 

Ga jentene i baren en økende mengde tips for hver pils jeg kjøpte. Syns de var søte og jeg likte stilen. Hun tynne med Royal Tennenbaums-looken hadde et smykke som skulle forestille en blomst eller et frø eller noe, påpekte at det heller ligna på en død høne hengt fra nakken. Bare litt banter for å holde praten frisk.

 

Øl er katalysator som kan få magi til å skje. Denne varme kvelden var ikke noe unntak. Folk så bra ut, smila, dansa, dreiv omkring. Skumkanoner skøyt ut høy latter, voksne menn dansende rundt som om de var naive infantile. Det var vakkert. Perfekte spraytans, veltrente kropper, fakter. Hvite glis.

 

Hang meg opp i en gjeng med «fitnessfolk», eller, det var det de var i mitt hode, for alt jeg visste kunne de være dansere eller skuespillere av den mer eksotiske sorten. Estetikken var slående vulgær på en fantastisk måte, tenk romerske statuer og Oslo Plaza på tidlig nittitallet. Fascinerende. Delte noen blikk med hun blonde berta som hadde håret i en stram hestehale. Bare et sånt; jeg legger merke til at du legger merke til meg, og følelsen er gjensidig.

 

Sola forsvant ubønnhørlig, og festen fortsatte videre oppe. Klientellet forandra seg delvis til generelle mennesker som likte å klubbe, blanda med low key skeive menn og jenter som var influensere eller what ever.

 

Post-Covid, alle lengta etter nærhet, en klubb var det perfekte åstedet. Varme, dampe kropper i tettsittende klær, inntil, tilfeldig, intimt og anonymt på en gang. En stor masse med én puls styrt av DJ´en og de dunkle lysa. Ingen tanker, bare være.

 

Tenkte på Nietzsche, nihilisme, Aristippos og hedonisme, vi var liksom et sted midt imellom, verden var fucked up, og skumle ting lå fremtidsfjernt som en sky bak en annen sky, så hvorfor dvele, bare nyt livet. Digital sensualitet styrt av tilgangen på wifi og mulighetene for lading sånn at man kan fortsette å føle noe, på sosiale medier, i meldingsboksene, gjennom de lugubre bildene.

 

Vi var tette sammen fysisk, men uendelig langt unna hverandre emosjonelt. Det lå en sommervemodighet i lufta som kunne føles gjennom lungene og porene i den klamme huden. Vi levde på lånt tid, så fort klokka passerte null tre og lysa flikra ville den fine bekymringsløse stunden være forbi. Tilbake til rasende drosjer og aggressiv roping i gatene, tilbake til lukta av metall og betong, tilbake til livet og ansiktene ned i telefonen.

 

Tok en pause i bakgården. Nattelufta som eneste lyskilde. Bord med stoler rundt og slitne mennesker i flørt. Sigaretter. Kvinnelatter. Prøvde å veksle noen ord, men jeg orka nesten ikke prate. Ville heller sitte der og observere, snuse inn stemninga og få i meg en øl før kranene blei stengt.

 

Funderte på at denne natta ikke var så verst likevel, at å følge impulsene og la musikken lede meg hit var en jævlig god idé. Bestemte meg for å lage en ode til den norske sommeren, on the spot, inni sinnet, på fransk, så oversatt til norsk. Den lyder slik; 

 

En ode til den norske sommeren

 

Vinden i håret, sola i øyet, vårens bittersøte piker, vin og sang i bakspeilet, hemmelige og vemodige sommerminner forut. 

 

Klam hud dusja med middels dyr fransk parfyme, jordbær duppende i sjampanjeglass av plast, hjerteskjærende gisp etter luft fordi sensasjonen er like mye ekstatisk som den er vond.

 

Seine dager på kortsiktige landeveier med suggererende beats av CLMD på spilleren, vinduene åpne, arma strekt ut i den varme fuktige lufta.

 

Bare kjøre rundt på måfå, føle stemninga, være fri, kaste stjålne blikk til siden, blafrende tøy, blanke røde lepper, langt hår som fester seg.

 

På helvegen mellom stormfulle fjell og mosedekka vidder, den norske folkesjela som ei elskerinne, kledd i en håndsydd bunad altfor trang om livet, barmen veltende ut.

 

Sommeren er kort, men den er best, den er sympati før en sjelsettende høst og mannevond vinter, den er en halv armlengdes avstand og ikke fullt så undertrykte emosjoner.

 

Ikke vær for hard mot henne, omfavn opplevelsene, nyt de saftige røde bæra, drikk deg full på Akevitt, knask ferske reker på svaberg, bad nakne i bortgjemte viker.

 

Lukk øya og drøm deg bort til Costa del Sol om du må, men glem aldri hvem som var din første, den du alltid lengter tilbake til når renta er altfor høy, når lysten tørker inn, når september-tårene stryker forbi. 

Den bloddryppende sola myrdes bak en åskam eller to, mil atter mil atter mil til verdens ende og det subtile bortenfor, skyer av støv og melankoli i hjertet, den norske sommeren for alltid, XOXO.