Kaleidoscope på julekonsert

«The Heaviest of Storms, Pale Honey»

Sakte død på julekonsert. I en kirke omgitt av stillaser. Et symbolsk mausoleum fylt til randen med eldre, syke og forplikta pårørende som motvillig måtte tanke-vandre. Karaoken til en eller annen avdanka middelaldrende idoldeltaker. Det er bare folk på slutten av livet eller som mentalt ikke helt veit hvor de er som liker sånn shit, vi andre bare aksepterer det som en del av noe så vagt som tradisjon, noe vi gjør for å please mor, noe som må gjennomføres så vi ikke blir guilt trippa hele november og desember, skyt meg nå. Helst i hodet. Med noe grovkalibra.

Mista meg selv på vei til Engla land. Fant ikke sporet, bare gikk i sirkler, glemte tida, tankene var fraktaler med skiftende farger, sakte diskolys. Blei henta ut fra en behagelig tankerekke av en pitchy stemme som ikke helt hadde kontroll på de høye tonene. Måtte jo bli sånn når man som artist bare får spillejobber noen uker i jula. Som en stygg gammel hjemmelagd pynt ingen egentlig liker, som bare blir tatt frem én gang i året av sentimentale grunner.

Ikke min type scene. Likte tofarga indiepop for de seine nattetimene da alt var rødt og svart. Med bleike kvinnelige vokalister som virkelig mente det de sang, hjertesmerte, sex, undertrykk. Oktober hele året for halv-pessimister med skiftende forakt mot hverdagens trivialiteter. Litt avsky er nyttig, selv for de tinga man liker, det gjør at en legger merke til små usette detaljer, gjør deg til en en evig opponent, en semiautomatisk outsider, lada med prosjektiler av selvpåført sarkasme, kledd i nedarva dysfunksjonelle champagnefarga jakker, alltid den smarteste i rommet, alltid den mest tragiske.

Selvtillit er en sekvens-svingende pendel som hviler tungt i tilfeldig vektløshet før fritt fall, det gjelder å fange luftbølgen når den er på riktig vei, helst i en bra setting, magi kan skje, kanskje noe skjellsettende, muligens frakturer, forhåpentligvis et eller annet snuskete, tilsmussa, romantisk, noe som knekker deg med de god-vonde følelsene i en akkurat passe periode, ei femme fatale med lyse lokker og etsende øyne, et emosjonelt monster som nesten gjennomskuer svakhetene dine, som spiller på de cirka riktige strengene, trøbbel.

Nedover veien. Aleine. En skyggedal. I fantasien satt jeg med kaldt meksikansk øl i hånda, drukna gårsdagens sorger med morgendagens problemer. Døste av med AirPods i øra. Musikken var en myk sjablong oppå de skarpe omgivelsene, en Wunderbaum mot den tette lufta og eimen av levende døde. Jeg hadde holdt ting tilbake. Bare fordi jeg var fastkjørt i et dypt spor, fordi jeg var villig til å la altfor mye unyttig tid passere.

Trengte absolusjon, men det eneste som fikk meg gjennom var den pene jenta som spilte piano, jeg veit det er enkelt, men det var visuelt behagelig, nesten litt uventa. Et tidsfordriv, et punkt i det gylne snitt, et blikkfang. Kan ikke hjelpe meg selv. Satt der i en grå dress med kjeften full av posesnus, to oppe og to nede, leita etter psykologiske utveier til klokka hadde passert slutt. Studerte omrissa av ei nese som var akkurat litt for skarp, to store klare øyne med konsentrasjon i irisen, smale lepper i påvente av de neste tonene.

Sånn bølga tankene mine fram og tilbake. Fragmenter av bitene i en helhet jeg ikke kunne definere. Frekvenser som burde fulgt en spesifisert rytme. Ikke de ujevne hoppene på en puls rett før flatline. Smaken av fersken på sommeren, vinden røskende i håret, svarte Ray Ban Wayfarer´s, gatelykter, den rare gode lukta i lufta rett før varmt regn, tynne klær som klistrer seg til kroppen, Ocean Drive av Duke Dumont på spilleren, lange bein som hviler mot dashbordet, rød lebestift.

Det nærma seg slutten. Buketter blei delt ut. Folk klappa over en lav sko, lot det vare for lenge, helt til det døde ut med sporadiske klask her og der, awkward. Enkelte insisterte på å stå, selv om tre fjerdedeler her ikke kunne reise seg, det blei like spedt og krampaktig som applausen. Nekta å tro at alle her syns dette var såpass bra at bravo var på sin plass. Hele sluttsekvensen med disse gestene var en adrenalinsprøyte for å gi den bortstøva tida litt mening, en måte å overbevise seg selv om at det var verdt det.

Jeg fulgte de gamle til bilen, lova å ringe, vinka etter de røde lysa som gradvis forsvant. Blei stående med ansiktet vendt mot den mørke himmelen, kjente på det, duffelcoat, smugrøyk i hånda. Medisinen var uten tvil en fling med lange bilturer på høstveier, blodrøde løv klistra til frontruta, hånd på hånd på giret, blikket hennes mot meg. Foreløpig hadde jeg en date med en helflaske Ollitas Blanco. Og en lang spilleliste full av de mørkeste låtene som kunne oppdrives. Det ultimate manifestet for hjertesmerte og alle de gode ideene som ville følge. Kom garantert til å sovne foran MacBook´en med bordplata som pute.

Tequila-november

«We Appreciate Power, Grimes/HANA»

Fuck it. Er uinspirert. Tømt. Har en jævla vegg inni skallen, en mur, et hinder som blokkerer alt ute. Eller inne. Sitter fire-fem timer hver eneste kveld, skriver til jeg ikke orker mer, sovner ved tastene. Det er bare sånn det er når man må opp null seks hver morgen for å gjøre klar unga til barnehagen og dra videre til jobben. Når dagen endelig er ferdig, etter middag, aktiviteter, kvelds-bading og sengetid, så er det ikke mye igjen i hjernen.

Burde ikke klage, har nok penger, bor i et stort hus, kjører en middels bra bil, livet er akkurat passe behagelig, en middelklassete forstads-drøm. Kanskje det er problemet. Alt er akkurat passe. Tamt. Uniformt. Kan takke meg selv, streba etter dette i flere år, peila alle ambisjoner mot dette punktet. Omga meg folk som hadde de samme utsiktene, mennesker som jaga etter det ultimate domestiserte uttrykket med elbiler og fantasifulle matpakker. Faen, har ikke hatt en skikkelig bra samtale på mange år, alt handler om været, strømpriser og sykdom.

Når forholdet til partneren omsider havarer, når den emosjonelle investeringa ikke gir avkastninga man håpa på, da føles hver morgen som en kalddusj med skarpe isbiter, som hardt regn. Et bitende slag i magen, en blå ballong noen slapp for tidlig. Det får deg til å våkne opp fra en indifferent koma, får én til å innse at alt er midlertidig, med kaos rett rundt hjørnet, kanskje verre. Det gjør alt fyllet ubetydelig, turer i velpleide skoger, strikkagensere, kaffesladder hos nesten-naboen, den korrekte dietten. Et liv tettpakka med de «riktige» tinga i håp om at helheten skal gi en følelse av intensjon, retning, hvor som helst enn her.

Hvem leser boligannonser hver dag for moro skyld, hvem ser på realityprogram med avdanka norske kjendiser, hvem klikker seg inn på lenkene til neste års nye dyre elbiler, hvem følger et hjernedødt fotballag landegrenser unna, vel, mange, og når de prater til meg om det så får jeg lyst til å head-butte dem i kjeften. Smiler selvfølgelig og lirer av meg noen meningsløse fraser som høres bra ut. Lurer ofte på om du er som meg, bare spiller, eller er du virkelig så tom? Kan hende jeg har misantropiske svakheter, er muligens et snev selvsentrert, men det er vanskelig å unngå tanker prega av eksistensiell nihilisme når samfunnet rundt forfaller i blasert tacky dekadense samtidig som verden brenner.

Selvhat er ikke riktig ord, kanskje er misliker mer dekkende, liker ikke den jeg har blitt. Et tannhjul i maskineriet. En slave uten retningssans, bare driver, som et vissent blad, nedover strie strømmer, styrt av krefter jeg ikke helt forstår. Husker ikke drømmer lenger, klarer ikke engang å visualisere meg selv i bedre situasjoner. Det eneste konstante er den bunnløse følelsen av savn, etter noe, usikker på hva. Kanskje bare som et instinkt. Det jeg definitivt veit er at den smaksetter alt jeg gjør, uansett hvor, den forurenser paletten min med grå toner og The Royal Tenenbaums, gjør meg basisk dystopisk med sterke seksuelle undertoner, får meg til å flippe ut med Ollitas og Corona Extra, degenerer, til noe bedre, noe dypere.

Lukta av lime på fingra, den siste shoten, saltkorn på bordet, jeg er sløv, gynger hodet fra side til side, suger inn musikken. Det er høst og jeg trenger de gode novembertonene, men alt som eksisterer er de små øyeblikka som kunne betydd noe, mellomromma ingen bryr seg om, ytterkantene i puslespillet, det usette, usmakte, det som virkelig betyr noe, det som egentlig har forma livet mitt. Undrer, er det noen mening i å vinne krigen hvis alle slaga underveis blir tapt, hvordan vil en sånn fred se ut etterpå. Vage mennesker med nøytrale liv. Til alt er glemt. Ingen bouquet. Ingen ekko. Det skremmer meg. Like mye som alternativet.

The Hunger Games, uten en happy ending

«Asido, Purity Ring»

Du sklei inn som en nostalgisk DM, dobbeldippa i følelsene mine, i hemmelighetene, sa at jeg hadde en viss je ne sais quoi. Det var kanskje litt vulgært, men jeg trengte å høre det. Hadde behov for nærhet, noe som kunne fylle det tomme rommet, en blodoverføring rett inn i sjela. Et skinnende sverd som rippa opp brystet, kjølig metall mot fresende kjøtt.

Jeg var på vei dit «hjemme» alltid burde vært. Den hemmelige plassen mellom to hyller. Nær toppen der støvet samla seg. Et sted underdogen kunne seire. Under et varmt pledd en kald høstnatt, malende musikk i lufta. Fikk hjertet til å gjøre et hopp. Tomme bokser sukkerfri energidrikke, et hull i sokken, gamle urøykte sigaretter.

Huska at du hadde oppheng i The Hunger Games-filmene, fikk oss til å se dem alle fra begynnelse til ende, visste at du gleda deg mest til slutten, måten det konkluderte, musikken, bildene. Lengsel etter en mindre komplisert tid der to mennesker bygde opp liva sine i ruinene etter en brutal krig, seierherrene som tapte like mye som de vant, helt greit, så lenge det var fred, så lenge de kunne sitte i gresset med en gul himmel i horisonten. I eksil.

Problemet er at livet ikke var et eventyr, du var ikke Katniss og jeg var ikke Peeta, vi var vanlige mennesker, i en normal verden, med trivielle ting som regninger og busser å rekke. Åra passerte og de vakre naive visjonene falma, blei bare borte. De eneste ruinene som gjenstod var kadaveret av livet vårt sammen. Glass, betong, så langt øyet makta å se. Omgivelser det var umulig å komme seg vekk fra. Omsider blei håret dyrere og buksene rettere, små bitre detaljer uten substans, ting kjøpt med penger, om og om igjen. Den mentale slitasjen av et liv levd på både godt og vondt, perioder i ubalanse, en vektskål som alltid hella den ene eller andre veien, aldri midten. Trakk oss lenger unna det som en gang var, gjorde oss til fremmede.

Hadde drømmer, mareritt, skrekk som ikke kunne forløses med asmr på patreon, selv ikke lewd nsfw-shit som fikk håra i nakken til å reise seg, jeg var altfor langt inni hodet mitt, hadde få veier ut. Er dette alt? Er dette alt livet har å tilby? Hva var vitsen hvis den eneste gleden man hadde var O2 og H2O, kanskje litt søvn hvis man var heldig. Alkohol fikk en renessanse.

Ute på dypt vann. Hodet under. Bak i en drosje. Sein kveld. Sidelengs regn. Prøvde å være et menneske med moral, en fyr som hadde den riktige etikken i livet, fulgte regla, normene, en som sa de korrekte tinga, gjorde de riktige handlingene, feila. Innerst inne var jeg en slask, en jævla taper, levde aldri opp til forhåpningene, snubla rett før målstreken. Det, var det eneste konsistente i livet, samme faen, helt til jeg en dag innså at jeg hadde tenkt feil, innfallsvinkelen min var gal, den passa ikke karakteren min, jeg var ikke en helt, var for alltid bad guy´en som døde til slutt, var en jævla Harkonnen. En helt annen film. En totalt annerledes avslutning. Så, jeg omfavna sannheten, begynte å vinne, blei en erobrer, sveipa til høyre.

The Vampire from Viul,

«Live Forever, Oasis (MTV Most Wanted)»,

Det var ingen skulder å gråte på, kald i morgendisen, hangover, stille gater, ekvilibrium, musikk på øra, hodet langt inni noen poetiske tanker, prøvde å manifestere dem med ord, noe, kjente de første solstrålene trenge gjennom himmelmørket, lag på lag av gråblå sjablonger som blei lysere jo nærmere de kom høyden, dansende røde skyer feida gradvis vekk for hvert minutt som gikk, glød, varmt.

Jeg var en emosjonell hore, en syntetisk call girl, ikke særlig spesiell, ikke altfor smart, elska beundrende oppmerksomhet, selv om jeg hadde sterk sceneskrekk, fikk den store skjelven bare av å gå inn på t-banen, det var der alkoholen kom inn i bildet, den frigjorde meg fra alle bånd en fin liten stund, det var min store flukt, fra virkeligheten begrensninger, fra dagliglivets manglende reisninger.

Gikk nedover gata og sang, sovende mørke vinduer, en og annen taxi, avbrutt av fjerne sirener og måker som hyla ensomt, typisk dystopisk storby-natt på randen av morgengry, like før alarmene sparka liv i maurtua, nynna en eldgammel Oasis-sang jeg hadde fått dilla på; Live Forever, en ganske positiv låt, selv om konteksten jeg plasserte den i var vemodig og nedtrykt, likte min egen personlige brand av dualisme med glade sanger som soundtrack til triste følelser, det var også noe med den kompromissløse stemmen til en ung Liam Gallagher, den passa gatestøvet, en slumtilværelse som var mer neo-noir enn noe annet.

«Maybe I will never be

All the things I wanna be

Now´s not the time to cry

Now´s the time to find out why...»

Kræsja i nylon, blei avbrutt midt i sangen da en utslått paraply nesten spidda meg i øyet, hva faen, det var opphold ute, nærmest knusktørt med svevestøv som trengte inn i alle porer og åpne sprekker, sola allerede på vei.

«... I think you´re the same as me

We see things they´ll never see

You and I gonna live forever...»

En Lauren Bacall-stemme fortsatte videre fra der jeg slapp, gjorde meg forvirra, målløs, stirra på ei ung kvinne med en stor og svart paraply som dekka ansiktet hennes ned til haka.

Hender, hun hadde på svarte stramme hansker, vintage hvit bluse, svart skjørt over knærne, minna sterkt om Elizabeth fra Bioshock Infinite Burial at Sea, alt fløyt sammen i et virvar av tanker og inntrykk, tråkka rundt henne uten å si noe, runda hjørnet, angra selvfølgelig med en gang, snudde, tenkte å spørre hvem hun var, men paraplyjenta var ikke der, fullstendig borte, typisk, et øyeblikks nøling ødela alltid, fiska fram en Marlboro Red, rota rundt, fant ikke den jævla lighteren, gikk videre i mens jeg famla utapå lommene, siggen dirrende i munnen, kom til hjørnet, like før jeg pælma hele greia, stirra omsider inn i den svære paraplyen igjen, hun må ha gått rundt kvartalet, kjapt, holdt en hvit lighter i hansken, et stort rødt ettall; «tror du mista denne».

Vi prata, en ålreit og merkelig samtale uten store sammenheng, bare en serie bruddstykker av innfall som passa der og da, hvor enn vi var, blei kjent med hverandres frykt og avsky, hvorvidt himmelen snart ville falle ned, kanskje enkelte romantiske vrangforestillinger, bløte ting under skoa, en hemmelighet i lufta, store ord, minimale betydninger.

Sola stod høyere, hun trakk oss mot skyggesidene mellom kvartalene, fortalte meg fortrolig at hun hadde en sjelden hudtilstand som ikke tålte sollys, ville medføre store smerter hvor enn strålene traff, så, hun levde i en overskya verden som for alltid ville være under en natthimmel, med kritthvit hud, i eksil, ofte aleine, fordi folk syns hun var rar, fordi hun var annerledes, kanskje en vampyr.

Det skremte meg ikke, tvert i mot, var fascinert, sleskheten i meg hadde ingen fordommer, jeg var en ravn som alltid jakta på den neste shiny kuriositeten, blei fortapt i det usedvanlige, det var kanskje ensomheten i meg som prøvde å finne det rette, en hellig gral som kunne rette opp de krokete linjene i sjela, noe med nok emosjoner til å forstå, hva enn det betydde.

Enkelte mennesker var en sjelden blomst, og hun definitivt ei av dem, det var ingen vei utenom, det fikk meg til å erindre tilbake til den gangen jeg var forelska i ei ballerina som studerte på Kate Simmons, hun levde på vann og tomater, og meg, det var en merkelig tid, egentlig i steinalderen, men likevel ganske essensiell i tidslinja mi, uendelig usynlig, som luft, vikla i hjerterommet, sydd inn i minnene, britpop på sitt beste, og verste.

Skolen hun gikk på var et helvete som påpekte alle små feil helt inn i muskelmassen, ingen posisjon var bra nok, blod, svette, tårer, hun trygla meg om en vei ut, prøvde å få meg til å komme inni henne, vel vitende om at vi ikke brukte beskyttelse, heldigvis var jeg nykter, greide å holde igjen selv om orda var pågående og følelsene syke, det var et av de øyeblikka der man stod på bredden av Rubicon, om man kryssa så var det aldri noen vei tilbake, jeg valgte å stå stille, selv om det drepte forholdet vårt, kanskje like greit.

Jeg var ikke noe bedre, den største forskjellen var kanskje at min idé om å være selvdestruktiv ikke innebar å bringe et nytt liv inn i en fucked up verden som ikke hadde mer å tilby enn hjertesmerte og lange timer i et langsomt selvmord av en jobb, min vei var som sagt mer introvert, krydra med Stella Artois, taxfree-sigaretter og pompøse fraser i en verdensvant Moleskine-bok, og, hvis batteriene strakk til, lange timer med dyster gladmusikk til hodet eksploderte.

Møtte henne mange år seinere, på bussen i Oslo, et plutselig tilfeldig møte i farta, det var liksom ikke så mye si, jeg var på kjøret og underveis til en pusher i sentrum, hun skulle sikkert til en kjip leilighet på Rosenhoff med beige vegger og smakløse møbler fra Ikea, hvem veit, husker bare at hun var bleik, en skygge av sitt tidligere jeg, like fæl som meg, det gjorde meg trist, ønska ingen noe vondt, livet tæra på, for alle, samme faen, jeg sa hadet og hoppa av før vi kom lenger, snudde meg og så gjennom ruta at hun akkurat var i ferd med å si noe, usagt.

Elizabeth røyka sigaretter med et langt munnstykke, holdt det elegant som om hun var tatt ut av en gammel filmplakat, en kontrast til mine to gule sure fingre, hun hadde ordentlige støvletter, snøring og perfekte løkker, titta ned på mine egne bein, to slitte All Stars med spredte malingflekker overalt som om noen ga regnbuen et hodeskudd, spurte henne hva hun tenkte på, det var visst en hemmelighet, hadde ikke tenkt å fortelle det, stirra lengtende etter sola.

Engler sang myke sanger i vinden, blader rasla gode rytmer, dråper av regn på oss, overskya himmel og hun kunne strekke haka ute i det fri, kald vind fra havet, støv i oksygenet som stinka storby, perfekt, visste ikke hvor vi hadde hverandre, det var helt greit, var sliten, lei, ønska bare å ha noen å prate med, om hva, samme, lot henne bestemme, ambisjonene mine var teipa sammen av billig gaffateip som snart slapp taket, og hun satt der med de retrospektive klærne sine og mysa ut i en gråsone, passa stemninga som en prikk over i.

Vi gikk gjennom ting vi angra på, eller ville gjort annerledes i dag, situasjoner som var idiotiske, stunder uten logikk, handlinger med ringvirkninger og uforutsette konsekvenser, det var mange, enkelte små, noen store, ingen overgikk den andre, shit skjedde og den personlige kostnaden var relativ, til tider subjektiv, verden gikk ikke under, ingen døde, det bare var.

Brant bruer, det er hva jeg gjorde, det var min spesialitet, hvis noen kom for nær, hvis ting blei for heavy, havna bevisst i fucked up situasjoner som gjorde det dønn umulig å elske meg, kunne ikke skylde på noen andre, alt jeg tok i blei til aske, alt fikk en bitter bismak, er ikke whiny, har akseptert det, bare maler bakgrunnen med de rette fargene, så du skjønner hvem jeg er, veit hvem du har med å gjøre.

Fikk et brev i posten, en av disse pinlig opplagte tinga folk gjør mot en fyr de veit er singel og håpløst ute av stand til å samle dritten sin sammen, en invitasjon til bryllup, av plikt, av medynk, for å fylle seter, muligens med en dårlig tildekt agenda der du blei spleisa med ei kusine ingen orka å danse med, selv etter flere glass kartongvin og noen Jägermeister, et garantert ligg ingen ville vedkjenne seg, en granat sendt rundt i rommet, den varme poteten som alltid landa i fanget til den fulleste jævelen.

The plan, hadde en jævel i meg, en sadist som ønska å røske tak i de kvadratiske forstads-doserne, rive dem ut av drømmeland med litt snusk og avsky, uten å nødvendigvis ødelegge dagen for de fremtidige fangene som snart skulle si sitt teoretisk siste ja, bare være et hodebry for de mer sensitivt anlagte organisatorene, få dem til å angre på at de fortsatt gadd å inkludere meg, jeg var selvsentrert og bitter, klarte bare ikke føle glede rundt forestillingen, alt det den representerte.

Drosja rulla inn på plassen, stoppa med en passe avstand så folk kunne se oss komme, meg og mine pluss én, som egentlig var to, begge like vakre på hver sin måte, flere av disse merkelige blomstene med avvikende farger og farlige lukter, arm i arm, på hver sin side, burde følt et snev av flauhet over å flaunt´e trekantdramaet vårt så åpent, men blikka til familie og venner mora meg for mye, dette var garantert dråpa som fikk dassen til å renne over, måtte bare være nådeløs resten av kvelden, kjøre på.

Møtte dem etter en konsert i Oslo, natt og dag, det var i hvert fall sånn jeg så dem, ei med svarte klær fra topp til tå, langt mørkt hår som dekka halve ansiktet, ei i beige baggy kjoler med dype utringinger, hvitt hår til skuldra, lugg, begge fantastiske sangere på hver sin måte, gått på de samme skolene, kommet opp sammen, stod foran et veiskille, den ene hakket mer kommersiell enn den andre, før eller siden ville de bli konkurrenter, hvis de ikke hadde vært det hele veien, begjær avla begjær, ambisjoner inspirerte ambisjoner, nemesis.

Vi satt i en sofa på et nachspiel hos en eller annen bransje-tulling, en typisk greie der menn i femtiåra prøvde å skjule månen ved å skinne hodet, dressjakker fra H&M, dustete hornbriller , Tuborg i hånda, omgitt av halv-frikete bærumsjenter som revolusjonerte mot pappa ved å legge seg flat for den mest patetiske kulturpersonligheten de kunne finne, selv om halvparten her var homofile, det var komisk, og fantastisk, alkoholen var gratis og ingen ville kaste meg ut, de trodde jeg var noe viktig, en kunstner på vei et sted eller noe, sannheten er at jeg flørta med han som eide leiligheten, skrudde på den androgyne sjarmen, sendte bløte blikk, sa noen smarte ord, funka.

En yngre meg hadde så mye overmot, et hovmod som ga avkastning på flere måter, enten det var varme opplevelser, kalde erfaringer, nøytrale hvilepulser, praten gikk lettere, hadde ikke bagasje, skuldra var frie, aldri forutinntatt, alltid super-light, det var ikke et problem å sjarmere to jenter som var ærgjerrige i konkurranse, var vel egentlig litt for lett, omstendighetene var perfekt for et laid back spill mellom tre, vi lot øl, sigaretter og følelser gå på rundgang, om og om igjen, til vi var gode og fulle, prega, modne for det neste.

I tåka, obskure minner som kanskje ikke burde bli prata om, et av de bedre kapitlene i boka, noe med disse to sangerne, meg, en seng, rus, måten vi ga oss hen til fantasier og lek, vi var en triangel med sur klang, samme hvor ømfintelige slaga var, lyden var aldri i dur, det var ikke meninga, vi var noe tilfeldig over en kort periode, med høydepunkt på et begredelig bryllup i en forstad vest for Oslo, et siste hurra, slow dans som en trio, begge to i fanget mitt, mata hverandre med spekeskinke og flatbrød, delte flere glass rødvin, pulte bak huset, hele pakka, helt til vi alle forsvant i hver vår retning, aldri sett siden.

Traff bruden på byen et par år seinere, de hadde visst blitt skilt året før og nå var hun ute på jakt igjen, bare for moro, ikke mer, hun måtte innrømme at det hele starta den kvelden, på bryllupsfesten, da hun så hvor gøy vi hadde det, hvor på trynet vi egentlig var, uten å bry oss, måten vi stod og klina som en trio på dansegulvet, med corny danseband i bakgrunnen, hvordan det hadde fått henne til å tenke på hva hun gikk glipp av i livet, hvor gøy gøy ting hadde vært før, omsider hadde infeksjonen spredd seg til hjernen, blei for mye, hun pulte en kollega og det var det, hun gikk fra å være ei av disse damene som brukte bryllupsbildet sitt som profilbilde på Facebook til å bli nyskilt puma, alt takket være meg, oss, selvfølgelig endte vi opp på et Thon hotell, proppa fulle av kokain og Viagra, hele natta, halve dagen.

Elizabeth lo, det var en av de dummeste historiene hun hadde hørt, og hun elska det, den passa meg sa hun, en snublende helt som aldri fikk det helt til, som tok retninger som var vindskeive, i god tro, nesten på instinkt, gjøre først så tenke det ihjel etterpå, som en psycho, måtte smile, spot on, hadde vi vært ti år yngre, i et annet liv, ville vi vært et perfekt par, men akkurat nå var hun visst pan-seksuell og datet bare andre med flytende legning, helst av det samme kjønnet, vi lo mer, for en munnfull, det var starten på et vennskap, uten preferanser eller forventinger, senka skuldre, syrlig sarkasme om folk som passerte.

Jeg kom kanskje ikke til å leve for alltid, og noen dager føltes det som jeg aldri opplevde noe, bare vandra i ring, men sannheten var at akkurat som for folk flest så hadde jeg små øyeblikk og gigantiske epoker, fulle av vakre bilder og stygge totemer, ting som forma et liv levd, på godt, på vondt, hele den klisjéfylte greia, jeg var vel der jeg skulle være, relativt i forhold til valga mine, resultata, det var dager med ensomhet, selv om jeg hadde folk rundt meg, det var også dager med storhet, shit som gjorde livet verdt noe, dagen i dag var muligens en av dem, noe å stå opp for, noe å ikke legge seg for.

Sommeren var på hell, men varmen hang fortsatt igjen i lufta, ørsmå nyanser fryst i tid, som en god låt ingen ville gi slipp på, som den rå og sårbare stemmen til en arbeiderklassesanger i et rockeband, en udødelig låt, fanga i illusjoner, et magisk lite øyeblikk med durende ringvirkninger, urelevant, likevel dønn viktig, akkurat likt de beste øyeblikka, en jævlig god stund, til tross sarte sjeler og nedbrutte psyker, Live Forever ga gjenklang i den tomme torsoen min, rytmiske fabuleringer som passa sommeren best, langsomme gitarer, malende i bakgrunnen, snuskete mjauinger akkompagnert av røffe tanker og komiske handlinger, vi røyka sigaretter, hosta fordi helsa ga slipp, brydde oss pent lite, sola var fienden, særlig for vampyren fra Viul.

World of Warcraft 11

«Don´t Forget About Me, CLOVES»

Blå luft. På skyggesiden av livet. Tunge øyelokk, nummenhet i panna, bevegelser i slow motion. Jeg søkte etter en spesiell estetikk som bare var min, noe man kunne si at; dette er Katzenkoenig, uten tvil, etter bare et avsnitt, en linje, noen ord. En mørk tekstur man kunne ta på, føle.

Drømte om en tid for lenge siden. Før opioid-avhengighet, før alt innhenta meg, den gangen jeg stod på bar bakke og hadde verden i min hule hånd. Det umulige var alltid mulig. Alt jeg kom nær blei til gull, en allemannseie uten preferanser, så lenge du spanderte, jeg pulte.

Jeg hadde et øyeblikk. En liten stund i mørket. En av disse tankerekkene som kom når man var dyster og natta altfor tung. Der vannet møtte sanden, på en fremmed bredd, satt jeg og venta, med bare føtter og åpne hender. Visne blomster spredd rundt. Stirra utover et urolig hav som dekka alt fra begynnelse til slutt, stakk kniver i hjertet. Musikken kom innover, fikk meg til å miste pusten. Luktene var ærlige, kunne smake alt, salt. Som tårer. Skyene kasta seg rundt som drypp av gouache på et vått ark. Intense lyder, øredøvende stillhet som bare rein natur makta. Hvite fugler drage-fløy mot vinden, iakttok meg med selvsikre blikk, som om jeg alltid hadde vært her, som om jeg aldri forlot. Det nærma seg. Tidevannet. Var utemmelig. Var hjertet. 

Uunngåelig. Veien min hit. Helt siden jeg var et uforsonlig barn som vandra aleine i skogen på jakt etter tusser og småfolk i krattet. Burde egentlig vært på skolen, men tok alltid lange omveier. Små eventyr som skeia av de opptråkka stiene. Pløya meg gjennom høyt gress og viltvoksende småtrær, en oppdager, erobrer. Orka ikke sitte fremmedgjort i tomme rom fulle av mennesker jeg ikke makta å begripe. Lengta heller ut til den mystiske ensomheten under mørke løvtak og gamle stammer som knaka sanger i vinden. Spiste matpakka på gigantiske steiner i utkanten der gule marker fortsatte så langt øya kunne se. Det smakte av vemodighet og forvirring, jeg var allerede en avviker og visste det altfor godt. Skulle egentlig vært et annet sted, sammen med alle de andre, blitt som dem. Kallet var altfor sterkt, så meg aldri tilbake, bare fortsatte i villniset, uten tydelige retninger, både godt og vondt, storhet, undergang.

Hadde en visjon. Var under vann, dreiv sakte nedover en isblå elv som sildra behagelig, huden var snø, leppene skarpere enn en klar Januarhimmel. Bar overkropp. Svarte Nudie-bukser. Dekka av falmende tatoveringer og lyse arr som en gang betydde noe. På land, på motsatt side, i gresset, løp vakre mennesker i lette sommerklær, plukka ville blomster og sang med lyse forførende stemmer, majestetiske vesener langt bortenfor. En jævlig-søt kontrast til patetiske meg. Lyset glapp alltid på enden av fingertuppene, var aldri et alternativ for meg, var alltid forbeholdt de riktige menneskene, så jævlig uoppnåelig, lykken.

Jeg var en bad guy uten egentlig å være det, ting bare blei sånn, var selvdestruktiv, omga meg med folk som var likesinna, vi var svina, vi var de som ødela livet ditt, med kvasi-forelska sex, med fucked-up rus-sessions, med jævlig bra musikk på toppen, som krydder, som libido, som varsom omsorg. Så, ikke glem oss når du dør en langtekkelig død i alderdommen, ikke la opplevelsene våre forgå i intet, ta vare på erfaringene du dyppa tåa i, takk gudene for at du hadde en vei hjem, ikke våg å synge sangen din over vår. Kunstnere og poeter har en plass i puslespillet, selv om det aldri blir fullført, selv om noen har en kortere livslinje, et lys som skinner sterkere over en begrensa periode. Paradokset er at jo lenger en lever jo mer urelevant blir man. Til slutt så blir du en del av systemet du en gang revolusjonerte mot. Poetens dilemma. Kunstnerens kvad.

Bianca lå inntil hodet mitt og hviska behagelige fraser på dårlig fransk. Tenkte i mitt stille sinn at til tross alle pengene dine så er du faens ukultivert, men jeg tilgir deg fordi du er vakker. Det var noe kitchy med hele den skipsreder-streberske måten å være på, aldri helt innafor, aldri akseptert. Likte det. Fikk meg til å tenke på hvor patetisk borgerskapet egentlig var, måten de etterapa aristokratiet, måten de kjøpte alt, uten egentlig å få noe igjen, hvordan folk lo bak ryggen deres, med hån, av misunnelse. Det var ingen som var så god mot kunstnere som akkurat disse folka, det var de som finansierte all elendigheten, den såkalt finkulturelle eliten, smakløse, vulgære, forskrudde. Perfekt symbiose.

Jeg var sliten, muligens på randen av noe, men dønn lykkelig i samtiden. Bianca lå der naken bare beskytta av et hvitt utbretta silkeskjerf, dekka alt uten egentlig å skjule noe, mystiske omriss som overga seg til noe som var sterkere enn fantasien. Tunge bryst uten gravitasjon og perfekte linjer som aldri slutta, bare fortsatte, hofter, lår, knær, legger, føtter. Ville vært en løgner hvis jeg sa at jeg ikke var fascinert, på grensa til forelska, nesten. Vi sløste tid. Brukte opp timer av livslinja. Huska bare mindre og mindre, det var noe med middels bra tequila i små glass og top notch kokain på magen hennes, måten vi fikla i en klønete rus, kyssa hennes, smaken av lime og meksikansk sprit. Caput skilt fra torso.

Før eller siden ringte vi etter en taxi. Bestemte oss for å gå ut, oppleve noe, eller, oppleve hverandre ute i omgivelsene. At vi hadde gått tom for alkohol hadde ikke noe med saken å gjøre. En mindre detalj som ikke burde spilt en rolle. Bare vi ikke hadde vært så jævlig tørste, bare ting hadde vært litt enklere, bare vi hadde vært litt yngre. Beundra de mørke mønstra på strømpene hennes, ved låra, klarte liksom ikke helt å fokusere. Muligens var det huden under som lekte med sansene mine. Kanskje.

«Be Happy, CLMD»

Vi pressa oss inn på en bås i en hektisk unisex-do stappa med fulle og høylydte mennesker. Smugrøyken lå tett under taket. De fiolette neonlysene skapte en merkelig stemning som minna meg om noe fra en film fra åttitallet, kanskje American Psycho. Det passa humøret. Jeg var down og skulle snart høyt up. Noen stønna patetisk fra en bås bortenfor. Større nattklubbdasser hadde virkelig sitt eget økosystem, det var som en parallellverden til selve nattklubben, der alle måtte innom før eller siden, hvor enkelte blei fortapte over lenger tid.

Bianca tømte kokain fra en liten ziplock baggie på det blanke svarte dolokket og forma to feite linjer som gikk lenger enn nødvendig. Vi blei høytidelige et lite øyeblikk og stod skulder mot skulder i den trange båsen med hver vår rulla tohundrelapp. Betrakta pulveret med ærefrykt. Kanskje litt skrekk, på en fin og merkelig måte, spenninga rett før noe jævlig vilt skulle skje. Bianca tok føringa og sugde grådig inn. Hun strakk hodet bakover med øya igjen, sjekka nesa si med den ene hånden. Min tur. Jeg var ustø og måtte fokusere så jeg ikke fucka det opp. Skalv. Dytta rullen i nesa og trakk inn med stor kraft. Reaksjonen var umiddelbar og hele båsen lyste opp som om noen fyrte av et bluss. Øya mine blei tinntallerkener og sansene super-våkne på en cocky måte. Jeg brølte høyt, men blei overdøva av den eklektiske åttitalls-musikken. Nummen i trynet, kjente rundt. Hun tørka bort noe hvitt på nesetippen min, truta de røde leppene konsentrert. De, de der skal jeg kysse, tenkte jeg høyt.

Blei avbrutt av hamring på døra. En irritert og grøtete stemme messa. Er dere ferdige med å ruse dere eller? Latter. Vi fikk helt kula. Ja, straks ferdige. Mer latter. Vi tok oss tid til å tisse. Du trenger ikke snu deg, sa hun, så jeg blei stående. Det var ikke rart, det hørte liksom med, vi hadde allerede vært her i en halvtime. Jeg hadde aldri forbundet doer med noe erotisk, men akkurat i natt var det annerledes. Den ekstreme komboen av alkohol, opiater og sentralstimulerende midler, musikken, rommet. Hva skal vi gjøre nå? Ta en drink, se hva som skjer. Enig. 

Hun spanderte.

Kyssa henne midt i setning. Lenge. Med mennesker i dans rundt oss. Vi stod i mørket og tørrpulte som om vi var aleine. Ingen la merke til oss. Tror jeg. Samme faen. Snobben og rockeren. Det blei litt heavy et lite øyeblikk og jeg fant meg selv med ansiktet begravd i den dype og tunge utringinga hennes. Kjente pusten hennes gjøre et hopp. Puls i hundre. Holdt et glass med Scotch on rocks mot halsen hennes. Fresa. Helte noen dråper. Det sterke sammen med det ømme, klamme. Vi hviska ting jeg ikke husker. Veit bare at det gjorde meg opphissa. Gjorde meg modig. Den utvalgte.

«Wicked Game, Daisy Gray»

Dempa lys. Stearin. Hvit snø på glassbordet. Linjer dratt opp. Lag på lag med skjørt. Hvite og røde blonder. Silke. Akryl. Hun åpna hånda mi og putta en liten diamant der. Jeg skylte den ned med whisky. Ga henne glasset og stirra på at hun tømte resten langsomt. Studerte den lange og smale halsen. Melkehvit. Søt lukt. «Sitt der og se», jeg adlydte. Hun dro løs tråder bak ryggen slik at den enorme barokke kjolen falt ned på gulvet. Den lyse huden. Rød BH. Rød hofteholder. Røde strømper. Bevegelser i takt med musikken.

Akkurat i det øyeblikket så jeg henne tydelig. I et behagelig lys, uten masse støy. Det var bare oss to og den dystre mystiske musikken. Hun hadde et uvanlig pent og vemodig ansikt med store oppgitte øyne. Sverger på at hun brukte linser, de var iskalde og skarpe, som en katt, eller ulv.

Hun bevega seg med en paradoksal selvsikkerhet som gjorde henne mer interessant, mer hemmelighetsfull. Hun var omhyggelig, lot først brystholderen falle sakte langs kroppen. Tida stod banalt nok stille og jeg pusta ikke. Sa ikke noe. Bare titta. Det var opphissende, men også vondt, for sårbarheten var tydelig. På innsiden av begge lårene var det korte tjukke hudfargede arr i mønster nedover like over knærne, akkurat i tide til å bli dekka av et kort skjørt.

Den som skjedde den natta var grensesprengende. Vi delte mørke og inderlige hemmeligheter, med kroppen, med sinnet. To skadde sjeler i tusen biter. Bianca lå på sofaen med det skinnende sølvblonde håret hvilende på de skarpe skuldra. Jeg fikk en åpenbaring om at akkurat nå, her, var det beste øyeblikket i mitt degenererte melankolske liv, at det kanskje ikke var så ille å dø likevel. Hvis dette var opplevelsen og følelsen jeg tok med meg. Morbide tanker om døden, om leken med den. Drifta vekk en liten stund i rus-meditasjonen som oppstår når man har passert siste stopp. «Hva tenker du på?», hun holdt en hånd inntil hodet mitt, stirra med de kalde klare. «Fabulerer om døden». Hun begravde ansiktet mitt med håret sitt, med leppene, hviska; «Du også?».

Asphyxiation. Bianca kunne ikke fikse meg, hun kunne ikke gjøre meg bedre, hun prøvde ikke. Alt hun ville var å tilfredsstille mitt ønske om balansere på kanten av stupet. Når man har følt så mye så sterkt, så trenger man noe mer. Dypere og hardere. Mørkere. Hun holdt hardt i en silkestrømpe, dro den rundt halsen min og stramma hardt med skjelvende hender. All makten i sin besittelse. Gudinnen av død eller liv. Sakte. Løsna litt innimellom. Lot panikken komme som nådeløse bølger. Det blei mørkere rundt meg. Jeg fløt sakte nedover den ensomme elva igjen, livløs, bleik og blodig. Det var min bane. Om og om igjen. Da jeg nærma meg total ekstase kjente jeg de myke lårene med arra mot den kalde huden min. «Du er vakker. Du er...», kjente varme tårer da hun kyssa meg. Alt var perfekt.

Min tur til å være morderen, min tur til å leke gud.

Timer passerte. Hjernen var grøt. Det var så mye jeg ikke forstod. Ønska, klarte bare ikke begripe. Hvorfor bli født med så mange ønsker om regelbrudd i sjela? Jeg så verden gjennom et filter, alt malt med grå-ish maling og hjerteskjærende pensler som aldri etterlot seg jevne strøk. Trodde lenge det var noe galt med meg, fikk aldri ting til å stemme, prøvde så jævlig hardt. Gang etter gang, til jeg blei fullstendig nedbrutt, passa bare ikke inn i de gjeldene normene, reglene. Følte meg dønn ensom. Som om jeg var en nedblåst liten øy i et uendelig hav av glede og trivielle levemåter. Poesi blei veien min ut av labyrinten, på en måte, når man åpner en dør, så lukkes gjerne en annen. Prisen er høy. Alltid. Men. Ville ikke ha det på noen annen måte. Elska å føle. Selv om det var jævlig vondt. Ville heller være en spurv i motvind enn en hauk i medvind.

«De Elysianske Mysterier, Fribytterdrømme»

Vi kræsja. Lå og hørte på Vortex Surfer av Motorpsycho. Klamra oss fast i hverandre. Akkurat passe ensomt. Stirra nesetipp mot nesetipp, mine mørke øyne, hennes blå, demonen og det skinnende vesenet med gylne vinger. Substansene var i ferd med å avta. Lå og svetta under et pledd. På gulvet. Oppå et mykt gulvteppe. Midt i rommet. Tomme flasker, et sminkespeil med hvite rester og et fullt askebeger i ring rundt oss. Slagmarken. Åstedet.

Ikke ferdige. Alt hadde bare gått over i en ny fase, en ny scene i den imaginære snuske-filmen, vi var på vei ned til et skitnere sted som oppstod etter flere timer med dyster-vakker sex der hjernen gjorde 80% av arbeidet. Mentalt oppbrukt til vi bare hadde det fysiske igjen. På tide å pule ut frustrasjonen, på tide å pule ut de luskende abstinensene. Om og om igjen, hardere, hardere. Helt til vi kollapsa av utmattelse, helt til klokka bare slutta å tikke, psykoaktiv, psykoterapi, psykedelia.

Varmt hår. Silkemyk hud. Venta til hun sovna. Titta på det vakre vraket. Alle detaljene som gjorde henne til ei gudinne, alle de små øyeblikka som gjorde henne bedre enn oss andre. Selv om hun trodde noe annet, selv om alle handlingene hennes gjorde opprør. Mot oss. Mot meg. Gjennomskua dem. Enkelt. Kledde på meg og gikk ut i ettermiddagssola. Uviss.

Otherness

«Nightcall, Kavinsky»

Slave. Svart denim. Hull på knær. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus. Foran speilet, i det eneste opplyste rommet. Sterke Hannah Baker-vibber. En pendelsvingende depresjon som aldri slapp taket. Alle reseptmedisinene med alkohol blanda på toppen hjalp ikke, gjorde det bare verre. Fremmedgjøring var en bitch. Låst inn i et slott. Nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd på stolen. Eyeliner, blanke lepper, maskara, sminke som et skjold mot andre mennesker, et forsøk på å skjule gråtkvalt hud og rødsprengte øyer. Lurte ingen. Bare seg selv. Nesten. Bitre tårer, en passiv aggressiv sannhet i speilet med kjeder av sigaretter i hånda, samme stillinga, blikkontakt.

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høsttoner med skjegg og mørkt hår. Malte omgivelsene i nyanser av blått, dekorerte omrissa med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg oktober og hjernen trengte en love story. Varme kopper kaffe på innsida av glassvegger, kanskje hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader, hemmelige kyss bak værbitte trær.

Cola Zero. Sukrin. Havremelk. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. Ingen nytelse. Inn i intet. Det store tomrommet som slukte alt. En pistol mot hodet. Alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Hun trippa rundt barføtt på mentale eggeskall, klønete, litt nærmere kanten for hvert sekund som passerte, et dryss unna verdens dypeste hull, ukjent, skremmende.

Triste filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier fra Sør-Korea. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes egne. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant nudler og smakløse kopper grønn te. En fysisk trygg verden som var jævlig destruktiv fordi hun fylte hodet med psykologiske placebo´s uten effekt, måtte bare ha mer og mer, til hun mista seg selv totalt og blei apatisk, kaotisk.

Fortsatt ung. Gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer. Ansiktet mot puta brølende med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse. Fade away.

En flaske rødvin i vinduskarmen. Ikke mye å se, alt svart. Lyder, vind, greiner som piska mot husveggen. Ganske brisen, ikke oppstemt, men trist, vinteren var nær og sommeren hadde passert uten de bombastiske opplevelsene som hørte til årstida. Bestemte seg for å bruke mobilen fordi hun hørte på Dua Lipa og begynte å bli varm på innsiden da hun erindra de mørke og ulovlige tinga de pleide å gjøre. Pretty Please. Hennes ord.

Hun stod foran det store speilet med forfengelighetens dumdristige selvtillit, beundra seg selv, stirra lenge nok til å innse at hun var meg, og jeg henne, det hadde vært min refleksjon hele tida.

Det som en gang hadde vært et vakkert gjenskinn av Narkissos blei plutselig et abstrakt klovnebilde av en tragisk skikkelse med sammensatte intensjoner og en seksualitet som ikke tålte dagslys. En fyr i tettsittende svarte klær og pen sminke hver gang han blei for full på rødvin og tom mage.

Et sted sør for Gliese 581, fjernt unna allfarvei, bortenfor kikkhullene, vekk fra øyer som kunne se, mørkt, alltid kaldt. Det er godt mulig jeg pusha ting for langt, var liksom ikke noen vei utenom, alle opplevelsene, alle menneskene, de var viktige, de var inspirasjonen. Selv om det var en sakte død, selv om enden alltid var innen rekkevidde. Shit gjorde meg til en bedre skribent, i hvert fall i mitt eget hode, who knows?

En bil rulla inn oppkjørselen med frontlysa skrudd av.

Wi-Fi

«What Else is There? Röyksopp»

Sommeren er forbi. Naturen rundt oss dør sakte i gult og rødt, etterlater svarte skjellet i taus krokete pantomime, slipper lyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig. Septembertårer kryper lange striper på usynlige skjold, vasker bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommernatt, et sted.

Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Et brøl. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen, bare følte. Hørte fingeren din trykke play, full guffe, This Must Be It. Vi var på vei til havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne, så ikke en dritt, tok sjansen, valgte en retning. Et slags symbol. Vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner. Liv som ikke var egne. Bare styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.

The Girl and the Robot. Hvem som var hva, var spørsmålet. To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå, som kvasi-futuristiske visjonærer med et dystert budskap i hånda. Pretensiøse intellektuelle med altfor mye å skjule. Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt. Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre. Produkter. Av samtida. Et drypp av tidene som skulle komme. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for nært. Kjølig moderne kjærlighet.

Det var øyeblikk. Stunder med pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska bokstaver og slapp løs. Innbilte oss at det var sånn mennesker tedde seg i sosiale settinger, selv om ingen ting var annerledes. Vi var fortsatt autonome poder, bare mingla asosialt under strobelys parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylydt og barmhjertig, skåna oss fra kommunikasjon, ansikt til ansikt, med andre, med hverandre. Alt handla om kjemisk fremstilt lykkefølelse og avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer.

På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale. Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover, la oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga, tenkte dem, følte dem, stoppa før de nådde munnen. Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra en lysende skjerm, aldri en stille stund uten informasjon, tilgang til alle fantasier, pandemier, munnbind, katastrofeporno, reality som ikke var virkelig, alt, ingenting. Meltdown.

Svømte i svart vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet. Mekaniserte bevegelser fordi vi var så frosne og stive, blå lepper som dirra, numne kyss uten følelser, sparka fra mot der boblene var på vei. Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein, svøpt inn i et pledd, sammen, inntil, harde brystvorter.

Smakte natur. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Dugg på gresset. Varm ull mot bleik hud. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert, deg oppå meg. Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene. Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.

Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som lå i lufta. Uavklart, men jævlig tydelig. Like penetrerende som øya dine, like hardt som henda dine på skuldra mine. Fortapte i samtiden, ingen morgendag, ingen planer som måtte gjennomføres, bare nå, bare oss. Perfeksjonerte bevegelser i rytme med biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de gode signalene, kobla oss sammen på et annet nivå, hele veien til vi nådde klimakset på toppen og falt sammen skjelvende, svettende, pustende.

Veien hjem var lang, ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder, suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om, alt fanga opp på dashcam´en din så vi seinere kunne objektivisere handlingen når hverdagen blei altfor dyster og robotisert. Hørte stemmen din synge med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile. Vemodig og forelska. Snart kobla til nettet igjen. Mer sakte rigid død. Til neste gang. Til neste nattlige utflukt. Til neste sommer.

World of Warcraft 10

«Only This Moment, Röyksopp»

Ingen er perfekte to på natta. Særlig etter altfor mye alkohol og sigaretter. Vi gjorde kanskje noen linjer kola da øya blei tunge og stemninga død. En liten boost for potensielle elskere som ikke ville at kurtiseringa skulle ta slutt. Det begynte med et dønn uskyldig kyss som veide like mye som et skjebnens tonn. Var i hvert fall sånn det føltes akkurat da, i kokainrusens aggressive og selvhøytidelige lykketilstand. En opptur. På alle måter.

Stemmen hennes mot øret. Lys og merkelig tilgjort som enkelte gjør, sleske ord ment å forføre helt til man kapitulerer, gir seg hen. Må ha feida vekk en liten stund. Bianca pusta løst. En forsiktig vind mot huden. Ba meg komme tilbake. Jeg var en gjest, fanga på en myk øy midt i et enormt tomt hav. Hun var ei perfekt vertinne, satt overskrevs i fanget mitt, delte slurker fra et dypt glass, Scotch, med is. Var rettferdig, og nådeløs, fanga meg i en sone det var umulig å bryte ut av. Hvis man ønska. Hvis.

Hun begynte å kle av seg genseren. Strakk arma mot taket da jeg hjalp henne. Sølvblondt hår blafra da hodet var fri. Alltid et ålreit syn. Frihet. Oksygen. Hud. Lys som melk. Plettfri. Rart å se et helt blank kanvas uten tatoveringer og farger, piercinger, uvant, det hadde vært så mange alternative jenter så lenge nå. Kunne se potensialet. Likte også den ordinære uskyldigheten og det undertrykte raseriet i å holde seg sånn. I hvert fall etter å ha gjennomskua alle skyggene i bagasjen. Bianca hadde et kommersielt estetisk behagelig ytre, men jeg visste at hun var en gryende alkoholiker med svakhet for poetisk anlagte svartkledde slasker med ustelt hår og slitte All Stars. Det var opplagt issues. Interessant nok.

Rødt. Silke. En brystholder som sleit. Velta ut mot meg. Lukta parfyme, whisky, søt hud, en dødelig trio når man var så svak som meg, skamløs, full, høy. Gikk velvillig inn i fella hennes, venus flytrap med de vakre løftene om gode stunder og en sein natt nær kanten av morgengry. Vi var begge outsidere på hver vår kant, hun passa egentlig ikke inn i min mørke ruskete verden, og jeg, passa definitivt ikke inn i hennes minimalistisk riktige tilværelse. Det var kanskje hele poenget. To degenererte individer fra hver sin ende av skalaen, med en tørst appetitt etter ødeleggende moro som nullpunkt, en nøytral grunn der vi begge møttes for å rive hverandre ned med emosjonell sex og forsterkende substanser.

Bianca var ei type jente som pulte til Do I Wanna Know? de få gangene hun orka å dra med seg en glatt vestkantgutt hjem, hata dem egentlig, men de var der, alltid så jævlig tilgjengelige. Løsninga blei å drikke for å gjøre folk interessante. Det bare blir sånn når omgangskretsen din er kjip og uten essens, når alle ser ut som kloner og puler like kjedelig som et lydløst tre faller i skogen. Helgefyll blir til hverdags-fyll og før du veit ordet av det så blir alkohol en nødvendighet i alle settinger. Du er i trøbbel når du er så desensitized at eneste måten å føle noe ekstase er ved å blande alkohol med piller, kokain eller MDMA. Dør litt hver dag, av kjedsomhet og en udefinerbar sårbarhet som ulmer under overflata, som et skrik inn i speilet, små drypp av undergang, konstant, bare venter på noe bedre, noe annerledes, noe med sjel.

Jeg var ikke redninga. Jeg var ikke der for å gjøre ting bedre. Jeg var der for å gjøre det verre, på en god måte. Akkurat som hun for meg. Vi var to skip som passerte hverandre i rom sjø. Et taust møte midt i stormen. Et avbrekk fra våre predestinerte linjer mot ukjente horisonter med lidelse og selvskading. Bianca dryssa hvitt pulver på de forsterka brystene, lot meg snuse det hardt inn, lo hjertelig av den vulgære klassiske handlinga. Øyeblikket, hvit i halve ansiktet, kyssa hennes, hånd mot hånd, harde tupper inntil meg, messed up, en fin følelse, helt nummen. Vi hørte på Röyksopp og rei på en god elektronisk bølge mot lysglimt som blinka forlokkende med positive emosjoner. Avkledde på en gigantisk sofa, hun oppå, ansikt mot ansikt, rytme. Only This Moment.

Heroin 2

«I Know It´s Over, The Smiths»

Suicidegirls

Så et ansikt på plakattavla. Svarthvitt. Mørke felt fulle av skjulte følelser. En kropp dekka av to hender, gjennomsiktig silke, øya igjen. Trodde det var deg. Innså at jeg var i morfin-delirium, at hva som helst var mulig, men aller mest usannsynlig.

Seine hverdagskvelder på T-banen i en krampaktig by uten tydelig identitet, hetta dratt godt over hodet, øreplugger. Spøkelse. En usynlig skygge som leste obskure manga fra bruktbutikker og skreiv svake ord i en dyr naska notatbok innbundet i lær. Dønn alvorlig. Oppriktig overbevist om at jeg var aleine på en øde øy.

Huska ikke drømmer lenger, alt var en dyp søvn, et øde mentalt landskap som strakk seg langt forbi horisonten til et punkt som var skremmende ukjent. Ingen veier tilbake. Hadde skjøvet alle venner vekk til et negativt tall, trengte dem ikke, all eksistens var inni hodet mitt, sammen med den eneste som betydde noe, min hemmelige elskerinne, heroin.

Ingen elsker deg som jeg gjør, ingen elsker deg som jeg, ingen... Orda hennes brant seg inn i den vemodige sjela mi hver gang jeg var klar for emosjonell degradering, mer kjemisk kjærlighet og ekstatisk eufori, i skyggelandet, kalde hender, neseblod, følelsen av å være nær døden i et lite øyeblikk, omgitt av varmt vann, på en berg og dalbane, hodet skilt fra kroppen, et hugg. Orgasme.

Det var tida mellom som var drepen. De bortkasta øyeblikka bare i påvente, shiten jeg måtte gjøre da pengene begynte å ta slutt, bøffe, snylte, pule, stjele, dødssynder, en middelklasseidiot fanga i slumdansen, bare for å oppleve den bitre elskoven som var så jævlig søt at det var verdt alt, som en slave, et monster, en freak, dødsdømt, fortapt.

Skar dype snitt i armen med en sløv kniv bare for å føle at jeg var levende. En sviende bekreftelse på at det fortsatt var noe menneskelig igjen inni der. Realiteten var at jeg hadde gått for langt inn i det ukjente, jakta etter en eksistensiell sannhet i billedkunst og poesi, blitt forelska i de dystre og forførende tankene til John Wilmot jarlen av Rochester og Marki de Sade, en ultimat vei mot livsnytelse i god libertiner-ånd, masochistisk, nedverdigende, selvdestruktivt, en sikkert død i enden av ferden, men faen for en reise, superlativ.

Jeg ga henne alt, absolutt alt. Tilbød henne meg selv, ofra alle illusjoner om noe bedre, la meg langflat, en patetisk beta, en idiot, en ingenting, et null. Hele verden var i flammer, den natta, jeg visste at det var min egen feil, fløy altfor nærme sola og lot vingene ta fyr, visste ikke bedre, en møll mot noe skinnende. Faen, ingen elska meg som du gjorde, ingen elska meg som du, ingen... Med hendene bundet. Bak ryggen. Ingen.

TikTok

«All My Friends, CLMD»

Et taust hav av bunnløs sorg så langt øyet kan se. Tida kunne stått stille hvis det ikke hadde vært for horisonten, slyngende linjer av rødt og angst som et ekspresjonistisk maleri. Dette var tinga jeg så da jeg lukka øya, lot musikken strømme inn, visjoner av mørket og mystikken, monotone rytmer med lang etterhengende klang, tårer som aldri brøyt kontakten, bare fortsatte og fortsatte, striper. Bittersøt tristesse. Vakkert.

Ensomheten var min skjødesløse wingman. Inspirerte meg til å pushe gjennom de imaginære barrierene for å fylle tomromma i livet. En superfin balanse mellom kreativ genialitet og suicidal galskap. Selve essensen var å alltid ligge midt i, et fucked up ingenmannsland som ikke leda til prematur død, bare i fornøyelige etapper. Sakte dypdykk ned i undergrunnen, prega av provinsiell alkohol og frigjorte utsvevende kvinner i brunst. En gullalder. Nå.

World of Warcraft 9

«Asido, Purity Ring»

Ingen her var en engel. Vi var mer falne enn noe annet. Likte det, kunne ikke gjøre annet. Visste ikke bedre. Heldigvis. Satt på hver vår side av et gammelt lakkert bord, med stive kaffekopper, i en mer bortgjemt del av vestkanten, på en eller annen kafé. Var først litt forlegne. Som om det var noe hemmelig. Ulovlig. Noe. Uvisst hva det var, kjente noe i lufta, kanskje en gnist. Undra om Bianca følte det også. Virka muligens sånn, dreiv stadig og retta på hanken av koppen, titta utålmodig etter servitøren med formiddags-drinkene. Så ned hver gang blikka våre møttes.

Drinker på bordet. Varme hender. Svart negllakk. Smal klokke i gull. En langsom slurk, lot det vare, pusta letta ut. Tørka seg rundt munnen med en hvit serviett selv om det ikke var noe der. Skuldra senka ned til et mer håndterlig nivå, fortsatt rett i ryggen med en god holdning, garantert nøye innøvd over flere år. En uptight mine som burde vært avskrekkende, burde, jeg var interessert, kanskje nervøs, men definitivt ikke redd. Hun lente den smale spisse haka mot håndflaten, albuen i bordet; «Så, hvor var vi?»

Kaffen blei kald, forglemt, bortgjemt, nøytral bordpynt uten ord, bare var der fordi kutymen krevde det. Vi var allerede brisne på runde nummer to. Det var effekten av alkohol i tomme mager i radmagre kropper som var utsulta på de nødvendige næringsstoffene. Fikk praten til å gå lettere. Hele pointet. Latteren satt løst, var visst en komiker den formiddagen, og Bianca likte tinga jeg hadde å si. Noen ganger klaffer det, man er på nett, det bare funker, og i dag var en av disse dagene. Kongen på haugen på en obskur kafé, i et obskurt møte, med en obskur date, selv om det ikke var noe å skjule. Vi var som sagt, brisne.

«Hva ser du på?», Bianca dytta borti hånda mi, smila lattermildt med de overdrevent fyldige leppene, forventa svar. «Ser på deg», det var kanskje klisjé og flørtete, men det funka, for is-øya hennes fikk et ekstra lag med lyst blått og blei tydeligere med noe skinnende både foran og bak. Hun hviska; «du kan titte så mye du vil». Så, det var det jeg gjorde, og hun gjorde det samme tilbake. Orda blei færre. Det var et rytmebytte, en overgang fra formiddag til ettermiddag med en lavere sol, dekorerte fargene rundt oss med et par ekstra valører. Lydnivået økte, mer taffelmusikk, flere stemmer, glass med klang. Alt hella mot venstre, så høyre, så venstre, du skjønner tegninga. Jeg var full, og foran meg satt det kaldeste mennesket jeg hadde møtt. Det var i hver fall sånn jeg så det akkurat da. Digga det.

Sølvblondt hår med skinnende effekt som var borderline unaturlig, tjukkere enn det som kunne forventes. Perfekt, selv etter et par timer med konsentrert fyll. Det var som med alle aspektene ved Bianca var forsterka, det gjorde henne usedvanlig vakker. Fuck alle forutinntatte normer, de var forbeholdt folk som aldri fikk se ting på nært hold. Det var på lik linje med å ha tatoveringer over hele kroppen og piercinger på de utsatte stedene, jeg blei like tiltrukket om det var forstørra bryster og hovne lepper som var farga knallrødt, glinsende i ettermiddagssola. Kroppmodifikasjoner hadde flere former og jeg var ikke akkurat den som kunne dømme, dekka av eldre og nyere arr, noe blekk her og der. Et slags monster.

Vi snakka om ting. Hvem veit. Husker at det var interessant nok til at vi blei sittende. Munnen hennes bevega seg med fortrolige nyanser av turkis, delte de kjølige nærmest avstumpa tankene som var forbeholdt et altfor priviligert liv. Når man ikke trenger å gjøre noe og motivasjonen til å pushe gjennom er borte, når familien håner deg fordi du er nummen, selv om det er de som har oppdratt deg sånn, skapt deg i sitt bilde. Det er noe bortenfor «perfekt», men det er umulig å begripe hvis livet har vært skjerma i en ørliten enklave i vest. Vulgært dyre klær, fransk sminke, hår-budsjett som ingen skal vite om, piller i alle former, alkohol fra den øverste hylla. Meninga med livet, kjøpt, konsumert, glemt.

Jeg er ikke en moralist. Bare gjengir det jeg ser, opplever. Gir egentlig faen i hvem du er, hvor fra, er bare interessert i opplevelsen der og da, den vi deler, det vi gjør. I morgen kan alt være forbi, så hvorfor dvele. La oss ha det gøy, så tar vi regninga når den kommer. Løser det underveis. Det er kanskje en selvdestruktiv atferd, men hvem bryr seg, vi lever i endetiden og samfunnet rundt oss bryter sammen i dekadanse. Polene smelter, lufta råtner, havet stiger og arter utryddes, hvorfor ikke bare feste seg gjennom undergangen som om det var Berlin i 45. Partybussen er styrt av en gal mann proppa full av det tyngste dopet tilgjengelig, og vi er i full fart rett mot en betongvegg, ingen gjør noe, bare ruser seg sterkere. Så, jeg sier fuck it, la meg være den sprøeste fyren her, la meg få det beste du har.

En deilig vind kom innover byen, dytta den varme tunge lufta vekk fra huden, ansiktet, lungene, signaliserte nok et sceneskifte til mørkere omgivelser som kasta svake skygger. La merke til underbevisste detaljer som hadde unngått meg hittil, nesten. Bianca hadde sørgmodige trekk avbrutt av glam og glitter. Øya var egentlig jævlig triste når man våga å virkelig se. En vemodig ensomhet godt skjult av et frostskjold, en ugjennomtrengelig barriere som blei brutt ned etter fire-fem drinker og de rette orda hvis man var den riktige personen. Som meg.

«Er du sulten?», Bianca fikla med en krøllete serviett, slang håret til side på en overdrevet måte, som om hun ville at jeg skulle se hvor perfeksjonert hun var. Jeg beundra den alkoholpåvirka selvtilliten hennes, og blikkfanga, de opplagte fellene ment å deflektere vekk fra en dypere forståelse med et økt dopamin-nivå.

Jeg; «Har du noen forslag?»

Hun; «Vel, alt her er skuffende, vi kan gå hjem til meg så lager jeg noe der. Veien er kort»

Hadde tatt til takke med noe junk rett i hånda på gata, eller en frossen pizza slengt i ovnen, men fikk følelsen av at det var noe annet i vente, noe bedre, sunnere, som en balanse til alle karbohydratene i cocktailene.

«La meg gjette, du tar en Scotch med is?», Bianca tok jakka mi og leda oss inn mot stua til en ensom enorm sofa midt i rommet, to små sidebord på hver sin side. Ingen TV eller planter, kun et par moderne malerier på veggene. Leiligheten var beyond minimalistisk, hvitt, blankt, sterilt, avbrutt av reflekterende sølv, blei nesten litt imponert. Det klirra i glass, skuffer blei lukka, den velkjente gnissinga av metallkork.

Jeg; «Har du akkurat flytta inn?»
Hun; «Ikke vær slem»

Vi satt på hver vår side av sofaen og nøyt små slurker av den brennende væsken, røyka sigaretter. Smaken av god whisky, stram røyk i lungene, den fine følelsen da alt begynte sentrifugere inni hodet. «Skulle hatt noe musikk», jeg hvilte nakken henslengt og stirra fraværende i taket, tok et trekk. «Vent litt», hun trykka på en kontroll og lot lyden vandre mellom de tomme veggene. Jeff Buckley.

World of Warcraft 8

«Shadow, Chromatics»

Alt som gjenstod var de tause orda mellom to. Hedensk lyrikk. Et hemmelig språk, blikk, glimt i øyet. Rykninger i ørsmå muskler. Jeg kravla til deg, som en skygge mellom trær. Kriker, kroker. En sliten sjel med sprekker. Klovn med falmende sminke, uverdig. Du, den trygge havna som lokka med tydelige lys, blinkende emosjonelle stunder rundt midnatt. Levende lys og hjerteskjærende musikk, perfekt volum. Du var kavaleriet som rei inn fra venstre flanke, med skinnende sabler og elegante taktikker, rett før jeg vakla. Like før alt bare slutta, blei mørkt. Redda natta. Et jævla skarpt sverd.

Vi var tilbake i hybelen din. Røyka en supertynn joint med lite tobakk og mye av det andre. Hadde gått hånd i hånd de få kvartalene fra Pilestredet. Vært helt stille. Hørt pusten. Lydene. Bare kjent på øyeblikket. Jeg visste du var redd, rasende, tent. Et annet menneske hadde lagt inn aksjer, og jeg hadde bare latt det skje, som et svin. En slask med alternativer. Det var plutselig noe å tape, og jeg var så jævlig arrogant med en selvbevissthet som understreka hvor lett det var. Selv om alt egentlig var kort stabla oppå hverandre, trengte bare et vindpust. Du visste ikke det. Så bare de nonchalante minene. Jeg var en illusjonist med de rette armbevegelsene. Nok til å trollbinde. Der og da. Tenkte å fortelle deg det, men før jeg kom så langt kyssa du meg. Lenge. Aggressivt.

Nærmere. Ingen hindringer. Jeg satt på gulvet med ryggen inntil veggen. Trakk kule trekk av en sigarett, flikka tommelen borti filteret over et stort askebeger av fake krystall. Vi hadde blikkontakt som ikke kunne slippe taket. Natta føltes ensom, heldigvis delte vi den. En tomhet som blei fylt av en annen, sammen dobbelt så hul og øde. Jævlig sensuelt hvis man hadde de riktige anleggene. Som oss. Du stod på den andre enden av rommet. Kledde av deg sommerkjolen, sakte. Bretta den pent. Fortsatte. Ryggen til med alle de tatoverte motivene tydelige i blafrende flammer, venta, til jeg kom over for å forgude deg, til jeg overøsa deg med kyss på skuldra. Nakken.

Musikk non stop. Vi hadde en playlist på repeat. Beksvarte melodier som skapte den rette stemninga, ingen pause, konstant. Vårt eget lille vakuum, ugjennomtrengelig, konsentrert. Seksuell frustrasjon og nedgravde triggere som ikke burde blitt vekka før november. Du var et stilleben i svarthvitt på den rotete senga, satt på knæra med beina samla under, rumpa ut og brystet frem i en perfekt s. Hudfarga undertøy med et preg av noe burlesk, hofteholder, strømper hele veien opp låra, loddrette striper. Et fotografi. En bauta. Majestetisk.

Problemet vårt var alltid at den neste gangen måtte bli mer ekstrem enn den forrige. Seksuelle psykopater med degenererte avvik som matcha altfor for godt. Det nærma seg et farlig nullpunkt, et ultimat klimaks mot den usikra kanten, Ingen seler. Ingen lyspunkt. Perfekt. Sånn som det burde vært. Alltid. Det var uten tvil at vi elska, hverandre, oss selv, selve ideen, imaget som blei produsert. Da du dytta meg ned og satt deg overskrevs, stramma den stripete sensuelle strømpa rundt halsen min så blei jeg ikke overraska. Mer letta. For jeg visste at du visste. Vi var på nett. Autoerotisk kvelning var det nest siste steget i en sakte nedadgående spiral for to sykdommer som hadde følt med meste, blitt ferdige i en tidlig alder, og nå utvikla seg til åpne emosjonelle sår. Du fikk meg til å penetrere deg samtidig som arma dine røska hard i nylonet mellom fingra. Stoppa lufttilførselen. Lot meg dø sakte, pulte meg i rolig tempo.

Det er ikke noen vits i å klage. Ingen ting forblir, alt bare fortsetter, tar en ny form, etterlater de gode tidene for noe ambivalent som aldri helt ville leve opp til de søte minnene. Det eneste rasjonelle er å leve i samtiden, nyte alle de små detaljene, slippe seg løs på tilfeldighetene som en rasende storm. Vi hadde definitivt kommet langt på tre dager. Tenkte på videospill, Azeroth, blodalver, ansiktet ditt, geishaen på ryggen, ting svarta. Oksygenmangelen og panikken fikk alle musklene i kroppen min til å stramme seg, sendte ringvirkninger som hadde en merkbar effekt på deg. Kunne se galskapen i øya dine blande seg med en rå lyst, vanskelig å finne ord som passer. Følte meg jævlig levende, der på tampen, på kanten.

Du hadde kontrollen. Helt til du mista den. For lenge i hjertet av mørket. Tæra på kreftene dine, samtidig som mine vokste, forsterka av den iskalde masochismen. Var litt vemodig av dommedags-følelser, en æra hadde passert og etter i natt ville ting aldri bli de samme igjen, vi hadde kommet til klimakset. Omstendighetene har spilt seg ut. Jeg tok tak i det silkemyke hvite håret ditt og tvang deg bakover til en mer sårbar posisjon, hviska drøye ting i øra dine, fikk deg til å puste tungt og klagende. Du lot meg bruke deg, kroppen, sjela. Vi gjenskapte scener, uten farger, fra gamle filmer med unødvendig sjåvinisme bare fordi det var gøy, og fucked up. Absolutt ikke noe for de mest pripne der ute. De kom heller aldri til å rollespille. Kom aldri til å oppleve de messed-up ute av kroppen øyeblikkene. Kom aldri til å komme. Som oss. Gang etter gang.

Vi lå og hørte på bilene som passerte utafor, nede på gata, lyskrysset som peip monotont. Delte en Lucky. Deg i armkroken, som så ofte i løpet av helgen, med hodet mot brystet mitt. Lytta på hjertet og lungene som jobba. En ålreit stund etter stormen. I egne tanker. Veldig få ord ytra. Trengte dem ikke. Musikken hadde slutta, ingen flere playlists, kun en sakte-durende stillhet for to elskere som ikke helt visste hvor de neste skritta skulle gå. Verden var stor og livet kort, hva som helst kunne skje. Dette var verken slutten eller starten. Det bare var. Tror vi sovna.

Shadowplay 2

«Numbness, The Verve»

Bærer en maske. Pleide å lyve. For andre. Meg selv. Ting man ikke kunne ta tilbake. Bare for å skjule det groteske ansiktet under. Ensomheten. Alle rollene. Skyggespillet. Det er en selvdestruktiv syklus som noen ganger ender bra. Helt til alt går på trynet. Det er som å balansere på eggen av en sløv kniv som plutselig blir sylskarp. Jeg prøvde å slutte, bare være nøytral, drukna monsteret. Ingen kontroversielle meninger, ingen utfordrende intensjoner. Holdt det gående til jeg var et skall, apatisk og poetisk impotent. Status quo, fullstendig zombie. Faens ulykkelig. Ni til fire, hjem, middag, Netflix, sove. Stod og skreik inn i speilet. Inni meg.