TikTok

«All My Friends, CLMD»

Et taust hav av bunnløs sorg så langt øyet kan se. Tida kunne stått stille hvis det ikke hadde vært for horisonten, slyngende linjer av rødt og angst som et ekspresjonistisk maleri. Dette var tinga jeg så da jeg lukka øya, lot musikken strømme inn, visjoner av mørket og mystikken, monotone rytmer med lang etterhengende klang, tårer som aldri brøyt kontakten, bare fortsatte og fortsatte, striper. Bittersøt tristesse. Vakkert.

Ensomheten var min skjødesløse wingman. Inspirerte meg til å pushe gjennom de imaginære barrierene for å fylle tomromma i livet. En superfin balanse mellom kreativ genialitet og suicidal galskap. Selve essensen var å alltid ligge midt i, et fucked up ingenmannsland som ikke leda til prematur død, bare i fornøyelige etapper. Sakte dypdykk ned i undergrunnen, prega av provinsiell alkohol og frigjorte utsvevende kvinner i brunst. En gullalder. Nå.