Wi-Fi

«What Else is There? Röyksopp»

Sommeren er forbi. Naturen rundt oss dør sakte i gult og rødt, etterlater svarte skjellet i taus krokete pantomime, slipper lyset inn der det tidligere var ugjennomtrengelig. Septembertårer kryper lange striper på usynlige skjold, vasker bort de gode luktene av sol-bleika hår, klam hud og ville flørtende smaker fra en hemmelig seinsommernatt, et sted.

Lys passerte i hundre og tjue. Farger blinka frenetisk. Lyder som ikke kunne defineres. Et brøl. Jeg satt shotgun med hodet ut av vinduet, øya igjen, bare følte. Hørte fingeren din trykke play, full guffe, This Must Be It. Vi var på vei til havet, men alt var svart med stjerner i det fjerne, så ikke en dritt, tok sjansen, valgte en retning. Et slags symbol. Vår egen posisjon i forvirrende tider med utydelige definisjoner. Liv som ikke var egne. Bare styra mot det mørkeste feltet. Håpa på det beste.

The Girl and the Robot. Hvem som var hva, var spørsmålet. To androgyne androider. Begge kledd i tettsittende svart fra topp til tå, som kvasi-futuristiske visjonærer med et dystert budskap i hånda. Pretensiøse intellektuelle med altfor mye å skjule. Seksuelt frigjorte på en så undertrykt og spesifikk måte at det var som å treffe et nåløye med en syltynn tråd. Jeg var nummen og kald, likte ikke nærhet. Det passa deg perfekt. Jeg var taus, orka ikke bruke mange ord. Det passa deg enda bedre. Produkter. Av samtida. Et drypp av tidene som skulle komme. Vi kommuniserte best med tekst. Korte fraser sendt gjennom fiberbånd. Akkurat nok avstand til å ikke være for nært. Kjølig moderne kjærlighet.

Det var øyeblikk. Stunder med pause fra en digitalisert hverdag. Dager vi knaska bokstaver og slapp løs. Innbilte oss at det var sånn mennesker tedde seg i sosiale settinger, selv om ingen ting var annerledes. Vi var fortsatt autonome poder, bare mingla asosialt under strobelys parallelt med andre likesinna skygger. Elektronikaen var høylydt og barmhjertig, skåna oss fra kommunikasjon, ansikt til ansikt, med andre, med hverandre. Alt handla om kjemisk fremstilt lykkefølelse og avbrekket fra virkelighetens predestinerte linjer.

På rømmen. Folketomme landeveier utafor byen. Midt på natta. Et dødt dyr i grøfta. Gårdstun delt av en sekstisone. Alt i dvale. Stoppa bilen ved vannkanten, lot lysa speide utover, la oss på panseret og stirra i stjernetaket over. Stor skarp måne. Hvorfor klarte jeg ikke si de rette tinga, tenkte dem, følte dem, stoppa før de nådde munnen. Jeg var emosjonelt avstumpa og prega av øyeblikkelig tilfredsstillelse fra en lysende skjerm, aldri en stille stund uten informasjon, tilgang til alle fantasier, pandemier, munnbind, katastrofeporno, reality som ikke var virkelig, alt, ingenting. Meltdown.

Svømte i svart vann der alt under oss var ukjent. Iskaldt. Panisk. Dønn sensuelt. Vi var aldri så nær hverandre som akkurat da, to nakne kropper, klamrende, på vei ned mot det fremmede dypet. Mekaniserte bevegelser fordi vi var så frosne og stive, blå lepper som dirra, numne kyss uten følelser, sparka fra mot der boblene var på vei. Kravlende opp fra gjørma, først på alle fire, så på to bein, svøpt inn i et pledd, sammen, inntil, harde brystvorter.

Smakte natur. Lukta av råtnende blader og vegetasjon i forfall. Dugg på gresset. Varm ull mot bleik hud. Der og da var vi ikke innlemma i teknologi, vi var en del av omgivelsene, med sansene fokusert, deg oppå meg. Klassisk skitten romantikk kasta lange skygger i lysstrålene. Ansiktet ditt og den opplyste kroppen som en uvirkelig kontrast mot det intense mørket bak, fikk meg til å virkelig se deg, hvor vakker du var, hvor lidenskapelig du kunne være, uten alle ledningene, uten alt tilbehøret.

Forvirrende følelser som var gode. Sammensatte emosjoner faretruende nært. Ting som lå i lufta. Uavklart, men jævlig tydelig. Like penetrerende som øya dine, like hardt som henda dine på skuldra mine. Fortapte i samtiden, ingen morgendag, ingen planer som måtte gjennomføres, bare nå, bare oss. Perfeksjonerte bevegelser i rytme med biologiske innfall, rusa på naturlig dopamin og alle de gode signalene, kobla oss sammen på et annet nivå, hele veien til vi nådde klimakset på toppen og falt sammen skjelvende, svettende, pustende.

Veien hjem var lang, ensom, ganske fin. Fuktig ustelt hår. Etterdønninger av en sordid affære. Friske minner, tydelige visjoner brent inn i hjernen, mentale pornografiske bilder, suvenirer kryptert i en hemmelig folder bare vi visste om, alt fanga opp på dashcam´en din så vi seinere kunne objektivisere handlingen når hverdagen blei altfor dyster og robotisert. Hørte stemmen din synge med musikken, det konsentrerte blikket på veien, måten du av og til snudde deg mot meg for å smile. Vemodig og forelska. Snart kobla til nettet igjen. Mer sakte rigid død. Til neste gang. Til neste nattlige utflukt. Til neste sommer.