Otherness

«Nightcall, Kavinsky»

Slave. Svart denim. Hull på knær. Hva enn gjorde henne lykkelig en lørdag kveld i et tomt mørkt hus. Foran speilet, i det eneste opplyste rommet. Sterke Hannah Baker-vibber. En pendelsvingende depresjon som aldri slapp taket. Alle reseptmedisinene med alkohol blanda på toppen hjalp ikke, gjorde det bare verre. Fremmedgjøring var en bitch. Låst inn i et slott. Nøkkelen rota bort i en skuff full av bortglemte instruksjoner og skruer i feil dimensjoner.

Sammenbrudd på senga. Sammenbrudd på gulvet. Sammenbrudd på stolen. Eyeliner, blanke lepper, maskara, sminke som et skjold mot andre mennesker, et forsøk på å skjule gråtkvalt hud og rødsprengte øyer. Lurte ingen. Bare seg selv. Nesten. Bitre tårer, en passiv aggressiv sannhet i speilet med kjeder av sigaretter i hånda, samme stillinga, blikkontakt.

Gamle Thomas Dybdahl-låter på spilleren. En svakhet for kvasi-intellektuelle høsttoner med skjegg og mørkt hår. Malte omgivelsene i nyanser av blått, dekorerte omrissa med fuzzy linjer som passa perfekt når været nærma seg oktober og hjernen trengte en love story. Varme kopper kaffe på innsida av glassvegger, kanskje hånd i hånd på vei til høstutstillinga, lukta av fuktige jakker, dalende gule blader, hemmelige kyss bak værbitte trær.

Cola Zero. Sukrin. Havremelk. Kjipe erstatninger som holdt kroppen tynn. Ingen nytelse. Inn i intet. Det store tomrommet som slukte alt. En pistol mot hodet. Alltid der med en kule i kammeret, et sakte avtrekk med en ustabil hammer som kunne falle når som helst. Hun trippa rundt barføtt på mentale eggeskall, klønete, litt nærmere kanten for hvert sekund som passerte, et dryss unna verdens dypeste hull, ukjent, skremmende.

Triste filmer på Netflix. Uoppnåelige rom-com´s. Bisarre og fine kjærlighetshistorier fra Sør-Korea. Bedagelig lavbudsjetts tristesse fra New York med kjente skuespillere pre berømmelse. Dager fylt med historier som aldri var hennes egne. Noe å få tida til å svinne hen med, sittende i lotusstilling på gulvet med instant nudler og smakløse kopper grønn te. En fysisk trygg verden som var jævlig destruktiv fordi hun fylte hodet med psykologiske placebo´s uten effekt, måtte bare ha mer og mer, til hun mista seg selv totalt og blei apatisk, kaotisk.

Fortsatt ung. Gammel i sjela. En idiotisk klisjé, oppbrukt, dønn sant. Hvordan makte å være original når alt er en blasert kopi av noe som allerede har skjedd en million ganger, kanskje mer. Ansiktet mot puta brølende med avtrykk i både svart og rødt. Seine fridager i senga stirrende i taket, altfor redd til å starte dagen, altfor svak til å ta en sjanse. Fade away.

En flaske rødvin i vinduskarmen. Ikke mye å se, alt svart. Lyder, vind, greiner som piska mot husveggen. Ganske brisen, ikke oppstemt, men trist, vinteren var nær og sommeren hadde passert uten de bombastiske opplevelsene som hørte til årstida. Bestemte seg for å bruke mobilen fordi hun hørte på Dua Lipa og begynte å bli varm på innsiden da hun erindra de mørke og ulovlige tinga de pleide å gjøre. Pretty Please. Hennes ord.

Hun stod foran det store speilet med forfengelighetens dumdristige selvtillit, beundra seg selv, stirra lenge nok til å innse at hun var meg, og jeg henne, det hadde vært min refleksjon hele tida.

Det som en gang hadde vært et vakkert gjenskinn av Narkissos blei plutselig et abstrakt klovnebilde av en tragisk skikkelse med sammensatte intensjoner og en seksualitet som ikke tålte dagslys. En fyr i tettsittende svarte klær og pen sminke hver gang han blei for full på rødvin og tom mage.

Et sted sør for Gliese 581, fjernt unna allfarvei, bortenfor kikkhullene, vekk fra øyer som kunne se, mørkt, alltid kaldt. Det er godt mulig jeg pusha ting for langt, var liksom ikke noen vei utenom, alle opplevelsene, alle menneskene, de var viktige, de var inspirasjonen. Selv om det var en sakte død, selv om enden alltid var innen rekkevidde. Shit gjorde meg til en bedre skribent, i hvert fall i mitt eget hode, who knows?

En bil rulla inn oppkjørselen med frontlysa skrudd av.