«Don´t Forget About Me, CLOVES»
Drømte om en tid for lenge siden. Før opioid-avhengighet, før alt innhenta meg, den gangen jeg stod på bar bakke og hadde verden i min hule hånd. Det umulige var alltid mulig. Alt jeg kom nær blei til gull, en allemannseie uten preferanser, så lenge du spanderte, jeg pulte.
Jeg hadde et øyeblikk. En liten stund i mørket. En av disse tankerekkene som kom når man var dyster og natta altfor tung. Der vannet møtte sanden, på en fremmed bredd, satt jeg og venta, med bare føtter og åpne hender. Visne blomster spredd rundt. Stirra utover et urolig hav som dekka alt fra begynnelse til slutt, stakk kniver i hjertet. Musikken kom innover, fikk meg til å miste pusten. Luktene var ærlige, kunne smake alt, salt. Som tårer. Skyene kasta seg rundt som drypp av gouache på et vått ark. Intense lyder, øredøvende stillhet som bare rein natur makta. Hvite fugler drage-fløy mot vinden, iakttok meg med selvsikre blikk, som om jeg alltid hadde vært her, som om jeg aldri forlot. Det nærma seg. Tidevannet. Var utemmelig. Var hjertet.
Uunngåelig. Veien min hit. Helt siden jeg var et uforsonlig barn som vandra aleine i skogen på jakt etter tusser og småfolk i krattet. Burde egentlig vært på skolen, men tok alltid lange omveier. Små eventyr som skeia av de opptråkka stiene. Pløya meg gjennom høyt gress og viltvoksende småtrær, en oppdager, erobrer. Orka ikke sitte fremmedgjort i tomme rom fulle av mennesker jeg ikke makta å begripe. Lengta heller ut til den mystiske ensomheten under mørke løvtak og gamle stammer som knaka sanger i vinden. Spiste matpakka på gigantiske steiner i utkanten der gule marker fortsatte så langt øya kunne se. Det smakte av vemodighet og forvirring, jeg var allerede en avviker og visste det altfor godt. Skulle egentlig vært et annet sted, sammen med alle de andre, blitt som dem. Kallet var altfor sterkt, så meg aldri tilbake, bare fortsatte i villniset, uten tydelige retninger, både godt og vondt, storhet, undergang.
Hadde en visjon. Var under vann, dreiv sakte nedover en isblå elv som sildra behagelig, huden var snø, leppene skarpere enn en klar Januarhimmel. Bar overkropp. Svarte Nudie-bukser. Dekka av falmende tatoveringer og lyse arr som en gang betydde noe. På land, på motsatt side, i gresset, løp vakre mennesker i lette sommerklær, plukka ville blomster og sang med lyse forførende stemmer, majestetiske vesener langt bortenfor. En jævlig-søt kontrast til patetiske meg. Lyset glapp alltid på enden av fingertuppene, var aldri et alternativ for meg, var alltid forbeholdt de riktige menneskene, så jævlig uoppnåelig, lykken.
Jeg var en bad guy uten egentlig å være det, ting bare blei sånn, var selvdestruktiv, omga meg med folk som var likesinna, vi var svina, vi var de som ødela livet ditt, med kvasi-forelska sex, med fucked-up rus-sessions, med jævlig bra musikk på toppen, som krydder, som libido, som varsom omsorg. Så, ikke glem oss når du dør en langtekkelig død i alderdommen, ikke la opplevelsene våre forgå i intet, ta vare på erfaringene du dyppa tåa i, takk gudene for at du hadde en vei hjem, ikke våg å synge sangen din over vår. Kunstnere og poeter har en plass i puslespillet, selv om det aldri blir fullført, selv om noen har en kortere livslinje, et lys som skinner sterkere over en begrensa periode. Paradokset er at jo lenger en lever jo mer urelevant blir man. Til slutt så blir du en del av systemet du en gang revolusjonerte mot. Poetens dilemma. Kunstnerens kvad.
Bianca lå inntil hodet mitt og hviska behagelige fraser på dårlig fransk. Tenkte i mitt stille sinn at til tross alle pengene dine så er du faens ukultivert, men jeg tilgir deg fordi du er vakker. Det var noe kitchy med hele den skipsreder-streberske måten å være på, aldri helt innafor, aldri akseptert. Likte det. Fikk meg til å tenke på hvor patetisk borgerskapet egentlig var, måten de etterapa aristokratiet, måten de kjøpte alt, uten egentlig å få noe igjen, hvordan folk lo bak ryggen deres, med hån, av misunnelse. Det var ingen som var så god mot kunstnere som akkurat disse folka, det var de som finansierte all elendigheten, den såkalt finkulturelle eliten, smakløse, vulgære, forskrudde. Perfekt symbiose.
Jeg var sliten, muligens på randen av noe, men dønn lykkelig i samtiden. Bianca lå der naken bare beskytta av et hvitt utbretta silkeskjerf, dekka alt uten egentlig å skjule noe, mystiske omriss som overga seg til noe som var sterkere enn fantasien. Tunge bryst uten gravitasjon og perfekte linjer som aldri slutta, bare fortsatte, hofter, lår, knær, legger, føtter. Ville vært en løgner hvis jeg sa at jeg ikke var fascinert, på grensa til forelska, nesten. Vi sløste tid. Brukte opp timer av livslinja. Huska bare mindre og mindre, det var noe med middels bra tequila i små glass og top notch kokain på magen hennes, måten vi fikla i en klønete rus, kyssa hennes, smaken av lime og meksikansk sprit. Caput skilt fra torso.
Før eller siden ringte vi etter en taxi. Bestemte oss for å gå ut, oppleve noe, eller, oppleve hverandre ute i omgivelsene. At vi hadde gått tom for alkohol hadde ikke noe med saken å gjøre. En mindre detalj som ikke burde spilt en rolle. Bare vi ikke hadde vært så jævlig tørste, bare ting hadde vært litt enklere, bare vi hadde vært litt yngre. Beundra de mørke mønstra på strømpene hennes, ved låra, klarte liksom ikke helt å fokusere. Muligens var det huden under som lekte med sansene mine. Kanskje.
«Be Happy, CLMD»
Vi pressa oss inn på en bås i en hektisk unisex-do stappa med fulle og høylydte mennesker. Smugrøyken lå tett under taket. De fiolette neonlysene skapte en merkelig stemning som minna meg om noe fra en film fra åttitallet, kanskje American Psycho. Det passa humøret. Jeg var down og skulle snart høyt up. Noen stønna patetisk fra en bås bortenfor. Større nattklubbdasser hadde virkelig sitt eget økosystem, det var som en parallellverden til selve nattklubben, der alle måtte innom før eller siden, hvor enkelte blei fortapte over lenger tid.
Bianca tømte kokain fra en liten ziplock baggie på det blanke svarte dolokket og forma to feite linjer som gikk lenger enn nødvendig. Vi blei høytidelige et lite øyeblikk og stod skulder mot skulder i den trange båsen med hver vår rulla tohundrelapp. Betrakta pulveret med ærefrykt. Kanskje litt skrekk, på en fin og merkelig måte, spenninga rett før noe jævlig vilt skulle skje. Bianca tok føringa og sugde grådig inn. Hun strakk hodet bakover med øya igjen, sjekka nesa si med den ene hånden. Min tur. Jeg var ustø og måtte fokusere så jeg ikke fucka det opp. Skalv. Dytta rullen i nesa og trakk inn med stor kraft. Reaksjonen var umiddelbar og hele båsen lyste opp som om noen fyrte av et bluss. Øya mine blei tinntallerkener og sansene super-våkne på en cocky måte. Jeg brølte høyt, men blei overdøva av den eklektiske åttitalls-musikken. Nummen i trynet, kjente rundt. Hun tørka bort noe hvitt på nesetippen min, truta de røde leppene konsentrert. De, de der skal jeg kysse, tenkte jeg høyt.
Blei avbrutt av hamring på døra. En irritert og grøtete stemme messa. Er dere ferdige med å ruse dere eller? Latter. Vi fikk helt kula. Ja, straks ferdige. Mer latter. Vi tok oss tid til å tisse. Du trenger ikke snu deg, sa hun, så jeg blei stående. Det var ikke rart, det hørte liksom med, vi hadde allerede vært her i en halvtime. Jeg hadde aldri forbundet doer med noe erotisk, men akkurat i natt var det annerledes. Den ekstreme komboen av alkohol, opiater og sentralstimulerende midler, musikken, rommet. Hva skal vi gjøre nå? Ta en drink, se hva som skjer. Enig.
Hun spanderte.
Kyssa henne midt i setning. Lenge. Med mennesker i dans rundt oss. Vi stod i mørket og tørrpulte som om vi var aleine. Ingen la merke til oss. Tror jeg. Samme faen. Snobben og rockeren. Det blei litt heavy et lite øyeblikk og jeg fant meg selv med ansiktet begravd i den dype og tunge utringinga hennes. Kjente pusten hennes gjøre et hopp. Puls i hundre. Holdt et glass med Scotch on rocks mot halsen hennes. Fresa. Helte noen dråper. Det sterke sammen med det ømme, klamme. Vi hviska ting jeg ikke husker. Veit bare at det gjorde meg opphissa. Gjorde meg modig. Den utvalgte.
«Wicked Game, Daisy Gray»
Dempa lys. Stearin. Hvit snø på glassbordet. Linjer dratt opp. Lag på lag med skjørt. Hvite og røde blonder. Silke. Akryl. Hun åpna hånda mi og putta en liten diamant der. Jeg skylte den ned med whisky. Ga henne glasset og stirra på at hun tømte resten langsomt. Studerte den lange og smale halsen. Melkehvit. Søt lukt. «Sitt der og se», jeg adlydte. Hun dro løs tråder bak ryggen slik at den enorme barokke kjolen falt ned på gulvet. Den lyse huden. Rød BH. Rød hofteholder. Røde strømper. Bevegelser i takt med musikken.
Akkurat i det øyeblikket så jeg henne tydelig. I et behagelig lys, uten masse støy. Det var bare oss to og den dystre mystiske musikken. Hun hadde et uvanlig pent og vemodig ansikt med store oppgitte øyne. Sverger på at hun brukte linser, de var iskalde og skarpe, som en katt, eller ulv.
Hun bevega seg med en paradoksal selvsikkerhet som gjorde henne mer interessant, mer hemmelighetsfull. Hun var omhyggelig, lot først brystholderen falle sakte langs kroppen. Tida stod banalt nok stille og jeg pusta ikke. Sa ikke noe. Bare titta. Det var opphissende, men også vondt, for sårbarheten var tydelig. På innsiden av begge lårene var det korte tjukke hudfargede arr i mønster nedover like over knærne, akkurat i tide til å bli dekka av et kort skjørt.
Den som skjedde den natta var grensesprengende. Vi delte mørke og inderlige hemmeligheter, med kroppen, med sinnet. To skadde sjeler i tusen biter. Bianca lå på sofaen med det skinnende sølvblonde håret hvilende på de skarpe skuldra. Jeg fikk en åpenbaring om at akkurat nå, her, var det beste øyeblikket i mitt degenererte melankolske liv, at det kanskje ikke var så ille å dø likevel. Hvis dette var opplevelsen og følelsen jeg tok med meg. Morbide tanker om døden, om leken med den. Drifta vekk en liten stund i rus-meditasjonen som oppstår når man har passert siste stopp. «Hva tenker du på?», hun holdt en hånd inntil hodet mitt, stirra med de kalde klare. «Fabulerer om døden». Hun begravde ansiktet mitt med håret sitt, med leppene, hviska; «Du også?».
Asphyxiation. Bianca kunne ikke fikse meg, hun kunne ikke gjøre meg bedre, hun prøvde ikke. Alt hun ville var å tilfredsstille mitt ønske om balansere på kanten av stupet. Når man har følt så mye så sterkt, så trenger man noe mer. Dypere og hardere. Mørkere. Hun holdt hardt i en silkestrømpe, dro den rundt halsen min og stramma hardt med skjelvende hender. All makten i sin besittelse. Gudinnen av død eller liv. Sakte. Løsna litt innimellom. Lot panikken komme som nådeløse bølger. Det blei mørkere rundt meg. Jeg fløt sakte nedover den ensomme elva igjen, livløs, bleik og blodig. Det var min bane. Om og om igjen. Da jeg nærma meg total ekstase kjente jeg de myke lårene med arra mot den kalde huden min. «Du er vakker. Du er...», kjente varme tårer da hun kyssa meg. Alt var perfekt.
Min tur til å være morderen, min tur til å leke gud.
Timer passerte. Hjernen var grøt. Det var så mye jeg ikke forstod. Ønska, klarte bare ikke begripe. Hvorfor bli født med så mange ønsker om regelbrudd i sjela? Jeg så verden gjennom et filter, alt malt med grå-ish maling og hjerteskjærende pensler som aldri etterlot seg jevne strøk. Trodde lenge det var noe galt med meg, fikk aldri ting til å stemme, prøvde så jævlig hardt. Gang etter gang, til jeg blei fullstendig nedbrutt, passa bare ikke inn i de gjeldene normene, reglene. Følte meg dønn ensom. Som om jeg var en nedblåst liten øy i et uendelig hav av glede og trivielle levemåter. Poesi blei veien min ut av labyrinten, på en måte, når man åpner en dør, så lukkes gjerne en annen. Prisen er høy. Alltid. Men. Ville ikke ha det på noen annen måte. Elska å føle. Selv om det var jævlig vondt. Ville heller være en spurv i motvind enn en hauk i medvind.
«De Elysianske Mysterier, Fribytterdrømme»
Vi kræsja. Lå og hørte på Vortex Surfer av Motorpsycho. Klamra oss fast i hverandre. Akkurat passe ensomt. Stirra nesetipp mot nesetipp, mine mørke øyne, hennes blå, demonen og det skinnende vesenet med gylne vinger. Substansene var i ferd med å avta. Lå og svetta under et pledd. På gulvet. Oppå et mykt gulvteppe. Midt i rommet. Tomme flasker, et sminkespeil med hvite rester og et fullt askebeger i ring rundt oss. Slagmarken. Åstedet.
Ikke ferdige. Alt hadde bare gått over i en ny fase, en ny scene i den imaginære snuske-filmen, vi var på vei ned til et skitnere sted som oppstod etter flere timer med dyster-vakker sex der hjernen gjorde 80% av arbeidet. Mentalt oppbrukt til vi bare hadde det fysiske igjen. På tide å pule ut frustrasjonen, på tide å pule ut de luskende abstinensene. Om og om igjen, hardere, hardere. Helt til vi kollapsa av utmattelse, helt til klokka bare slutta å tikke, psykoaktiv, psykoterapi, psykedelia.
Varmt hår. Silkemyk hud. Venta til hun sovna. Titta på det vakre vraket. Alle detaljene som gjorde henne til ei gudinne, alle de små øyeblikka som gjorde henne bedre enn oss andre. Selv om hun trodde noe annet, selv om alle handlingene hennes gjorde opprør. Mot oss. Mot meg. Gjennomskua dem. Enkelt. Kledde på meg og gikk ut i ettermiddagssola. Uviss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar