waiting for the sun

Skrivesperre. Hun brer over meg med søte ord og onde løfter som aldri vil bli. Et sted der ute. Ei vill og vakker skapning som bestandig rygger unna når jeg kommer for nær, en høststorm som river ned alt i veien, pakker meg inn i emosjonell nostalgi. Vi danser rundt hverandre som kvikksølv på bordet.

Prøver å finne tilbake til formen. Frykter at det har gått altfor lang tid, at noe har forsvunnet, magien. Har vært i en surrealistisk dvale prega av mental fornedrelse og fysisk smerte. Inn til knoklene. Blitt et annet menneske. Eldre. Reddere. Kjipere. Mista litt av meg selv underveis. Uunngåelig. Problemet er at halvveien føles godt, men klarer liksom ikke å riste av meg følelsen av at glasset er halvtomt. Enten så blir man en whiny bastard, eller så gjør man noe.

Det var en tid jeg trodde at jeg aldri ville nå tjueåtte. Levde livet på lånt tid. Elver av alkohol, sordide affærer, kunst i alle former som falt meg inn. Kjemiske eskapader. En selvtillit som brista over alle grenser. Det begynte uskyldig. Var inspirert av Goethe og Wergeland. Svulmende romantisk og sukkersøtt morbid. En produktiv startfase. Helt til kreativiteten fikk et forsprang, b´ynte å leve sitt eget liv. Som å prøve å temme et vilt dyr. Farlig nær kanten.

En hardere retning, John Wilmot og Marquis de Sade. Leve livet rått. Pule fritt. Fylla hver kveld. Bli sett. Det var jævlig inspirerende. Helt til det ikke var det lenger. Jeg forsvant langt inn i en romersk villmark av dekadente utskeielser som er vanskelig å huske fordi det alltid var et preg av forførende substanser, som et fucked-up slør, på alt. Det handla om primitive instinkter, god musikk og tekster jeg hardnakka mente var poesi.

Ord kom så lett, det var nesten skremmende. De fulgte meg overalt. Jeg skapte imaginære karakterer basert på virkeligheten, og levde meg inn i dem. Lot det gå dager før jeg endelig satt meg ned for å skrive. Som en foss. Metode. Det spennende, og destruktive, var at jeg tok med meg litt av hver personlighet for hver nye jeg påbegynte. Det samla seg opp til en melodramatisk suppe av de mest drøye trekka noensinne. Feelgood stoner. Nihilistisk selvskader. Seksualisert barbie. Emosjonell tenker. Lista bare fortsatte.

En bryter. Full stopp. Man lever lenge nok til en begynner å hate seg selv. Speilbildet. Smakene i munnen. Klæra. Håret. Kjente ikke igjen ansiktet som stirra tilbake. Groteske grimaser. Pantomime skjelett i unaturlige posisjoner. En posør. Hva var virkelig? Det eneste jeg brydde meg om var det smale plastikkrøret i hånda og aluflaket med brun væske som bobla og putra da jeg strøyk lighteren under. Kvalmende søt feit røyk. Ga meg en reprieve. Gjorde øya mine knallsvarte. Trakk sinnet mitt inn under en hjelm som dekka alt. Diacetylmorfin. Hemmelige kraftige elskerinne. Låste låra sine rundt meg. Ga meg sakte død under et varmt teppe. Gjorde alt likegyldig. Ubetydelig. Inhalert. Snårta.

Jeg slutta å skrive. Pakka bort malesakene. Reiv ned alle plakater. Kjølige sterile nakne vegger. I leiligheten. I hodet. Hjertet. Bevega meg i et bisart univers der tida forsvant som sølevann i veikanten en varm sommermåned, bare tørka inn, blei et månelandskap med dype sprekker. Sakte. Unektelig. Marsjerte med myke sko og dype hetter, et spøkelse gjennom gatene, ingen blikkontakt. Var passiv aggressiv i perioder, men makta ikke å si eller gjøre noe. Domina pulte hodet mitt med apati og små øyeblikk av rus-meditasjon på en annen planet. Da jeg omsider innså at jeg var en elendig junkie, var det for seint, jeg hadde gått for langt uten noen vei tilbake. Hadde reist meg til uendelige høyder, så falt ned til jorda igjen med et brutalt klask, blitt mindre verdt enn et fnugg av støv. Var mentalt klar for Kharon. Styx.

Uten var jeg ingen. Motbydelige skam hang fast på ryggen min som en parasittisk sekk, full av håpløse klisjeer og smertefulle sannheter, mursteiner. Måtte gå tilbake til utgangspunktet, begynne på nytt, finne svar. Eller spørsmål. Lange diffuse dager. Korte år. Tida gikk sakte. Fort. En håndfull år i delirium. Så like mange for å komme tilbake.

Folk sier at tid leger alle sår. Hadde det bare vært så enkelt. Min verden ville vært et paradis. Men. Det ville vært gratis. Jeg hadde ikke lært noe. Bare forblitt. Valgte å klore meg ut til sollyset igjen. Det hadde en smertefull pris. Måtte gå tilbake til barndommen, oppveksten og face alle valga jeg tok som ung voksen.

Fant ut av familien hadde en ond forbannelse som gikk tilbake flere ledd, og at jeg var den første som faktisk definerte den. For å gjøre en lang historie kort så er arv og miljø faktisk, det er ikke bare noe vi leser om for the hell of it. For de lavere utdanna av oss så vil det kanskje aldri bli et tema, man bare lever og gjør som man har blitt lært, på både godt og vondt, overfører det til neste generasjon. Og sånn ruller det bare. Til hjulet en dag hopper av. Muligens.

Jeg var forbanna. Frustrert. Forvirra. Var ferdig med et maraton, men innså at jeg hadde en minst like lang strekning igjen. Greide å skille meg fra en ond mare, og måtte nå møte meg selv. Nemesis. Som en boss på siste brett. Gikk i sessions hos ei gammel psykolog som snart skulle pensjonere seg. Det viste seg å bli en velsignelse. Hun prata og tedde seg som en bestemor, bare med hjernen til en livslang psykolog. En merkelig opplevelse å ha åpenbaringer om sitt eget sinn og oppbygging. Kunstneren i meg hadde behov for å plukke fra hverandre elementene og definere dem tydelig. Søkte det gylne snitt, en balanse som var behagelig å se på. Måtte preppe kanvaset med en bred pensel. Bryte meg selv ned til atomer. Eie mine egne feil. Omprogrammeres. Definitivt.

Burde hata foreldra mine. Syns mer synd på dem. Får empati. De visste faktisk ikke bedre. De gjorde bare som foreldra deres før dem. Uten tanker. Bare gjorde. Tilgir dem. Velger å lære av feilene. Bryte forbannelsen. Det er så mye jeg ikke konfronterte dem med. For å beskytte dem i alderdommen. De virker så svake. Fragile. Har bygd meg opp sterkt, nådd max level, de har egentlig ingen annen rolle i livet mitt enn det jeg selv har valgt at de skal ha. Deres arvelinje er brutt. Jeg har trykka på reset og starta alt på nytt. Høres kanskje brutalt ut. Det er bedre for alle. Lover. De får være besteforeldre. Og jeg, kan se fremover.

Det gikk ti år før jeg igjen begynte å skrive med vulgære intensjoner. Det var cirka like lenge før jeg klarte å høre på musikk og virkelig føle noe langt inni. En bivirkning av alt. Behandling. Medisiner. Nummenhet. Var kreativt impotent. Hadde vel egentlig glemt alt en stund. Bare fokusert på de trivielle tinga i livet. En ordinær fyr, på vei til en ordinær jobb, i en ordinær SUV. Helt til jeg våkna en morgen og følte meg annerledes. Shit begynte å bli interessant. Jeg kunne igjen se for meg ord bli satt sammen som strøk med pensler, farger, følelser.

Rusten. Stiv i de litterære ledda. Språkløs. Redskapet jeg engang fikk en fandenivoldsk glede av å leke med, skremmer meg plutselig. Jeg dykker etter en svart perle på havbunnen. Tråler mot en horisont i vakuum. Ingen forventninger. Kanskje håp. Tro. På at ting ikke bare forsvinner. At hjernen min har tatt en ny form, en puppe, bryter ut. Begjærer å føle varme på kroppen igjen, som den første gangen jeg forelska meg i å skrive og kjente suget i magen. Emosjonelt hopp fra tiern. En rush sterkere enn alle kjemikalier, både syntetiske og romantiske. Jeg er et jævla samuraisverd.

World of Warcraft del 2

To fulle klover. På vei nedover Bogstadveien. Historien vår hadde ikke noe høydepunkt. Vi bare dreiv med strømmen. Som en hemmelig flaskepost uten retning eller hensikt. Oslo kunne bli litt sånn på varme sommernetter. I hvert fall for rotløse ufrivillige bohemer med sammensatte meninger om hva som var gøy og en svakhet for alkohol. Moderne nasjonalromantikk i en by uten sjel. Dyr shopping. Overprisa kaffe og øl. Ingen substans. Det var selvfølgelig skjønnhet her. Som når man finner en gul blomst i veikanten. Mellom sure sneiper og brukte donger. Måtte bare titte, hardt.

Alt var greit. Så lenge jeg hadde deg nær. Mørket fra sidegatene kamuflerte oss. Vi var vel ganske fucked-up etter mye alkohol og lite mat. Sjangla. Følte mye rart. Det funka. Alt var bak oss. Hadde noen enkle mål. Mat. Mer å drikke. Ikke vanskelig i Oslo. Utfordringa var bare å komme seg dit helskinna, relativt. Beina mine b´ynte å bli svake. Blikket slura. Du holdt meg oppe. Vi lente oss inntil et dunkelt butikkvindu. Tett. Kjente nesa di mot min. Panna. Kyssa. Smila. Vi hadde det gøy, tross alt, og byen var vår. Bare for i natt. Vi var som sagt, svina. De vakre.

Med nytt mot. Deg i armkroken. Vi fortsatte langs nabolag med høye gjerder og trær. Klirr i glass og selvsikker latter, de innvidde hadde fester. Safari gjennom vestkanten. Lite folk i gatene, passa oss fint. Tok en pause på en benk nær Skillebekk. Rota og fikla. Musikken fortsatte mellom oss. The Asphalt World, Suede. Du satt på fanget mitt, greip tak i jakka, pressa meg hardt inntil. Vi var fortsatt unge, fortsatt helt borte. Jaga noe. Hva som helst. Kanskje nærhet. Eller sex. Uvisst. Hele døgnet hadde vært forspillet og vi hadde ikke dårlig tid. Muligens ville det aldri bli et klimaks, en resolusjon. Who knows.

Falafel. Brostein. Vi satt nær Deichmanske. Røyka mellom bitene. Midnatt, fortsatt ganske lyst. Delte en cola. Prata om hvor fint det var akkurat da. Jeg var inspirert, påseila. Du hadde den effekten på meg. Fullstendig målretta oppmerksomhet. Orda dine hadde tyngde. Dønn attraktiv. Sær. På en bra måte. Det bare var noe. Over the top, bedre. Plaga deg heller aldri at jeg kunne bli taus og tankefull. Gjorde bare din egen greie i mellomtiden. En likeverdig med-passasjer.

Passerte Rockefeller. Vi ignorerte pisslukta. Bare en del av bybildet. Kjøpte tjall av en storøyd junkie ved Youngstorget. Antok først at det var noe dritt, men den var myk som leire og stinka godt. Noe til seinere. Hvis vi kom så langt. De stille gatene blei til levende årer på kryss og tvers. Foretrakk egentlig bakgater, anonyme og grå. Fikk meg til å gå i ett. Her ute i det åpne var jeg en fyllepenn som sprang lekk på et pastellfarga ark. Du merka at jeg feida vekk, tok godt tak i hånda mi og leda oss gjennom strømmen av fulle mennesker. Mot mørkere steder. Tider.

Well I Wonder, The Smiths. Musikken fulgte oss. Vi fant Grønland, et perfekt sted å drikke. Billigere. Færre øyne. Flere dunkle skygger. Steder å ha fortrolige samtaler, kanskje mer. Pils og Fernet. Øya dine på meg. Tanker som blei ord. Lepper. Nærhet. Følte shit jeg ikke var fortrolig med. Det stakk. På en god måte. Vondt, men samtidig deilig. Perfekt harmoni. Mental masochisme som røska i hjerterota. En trip sterkere enn alle substanser. Kan hende jeg var påvirka av dagen. Valgte å tro, håpa. På kjærlighet. Noe. 

Du var en pistol. Mot panna mi. Kyssa dine sendte meg hodestups, bakover, til kroppen landa tungt der nede et sted. Nådeløs. Myk. En voldsom død med bittersøt eufori in limbo etter. En snuskete affære. Uunngåelig da sfærene våre kryssa. Undra. Følte du det sånn? Eller var vi solo og dette bare en ubetydelig tilfeldighet på veien. Orka ikke tenke mer. Drukna alt. Bygde opp en mur av likegyldighet og vittige replikker. Fikla med lighteren. Drakk tett. Vurderte om jeg skulle trekke meg, stikke. Sterk tvil er faen uansett hvem du er. Som sagt, mental masochisme. Selvfølgelig kom jeg til å bli. Smerte er alltid bedre enn å ikke føle en shit. Var god på det. Tror du merka at det var noe, la en hånd under haka mi og snudde blikket mot meg, smila, dytta leppene inntil mine, igjen, lenge. En halv evighet.

Lysa blinka. Spanderte siste runden. En unødvendig gest, vi hadde allerede nådd level maks. Jeg var helt nummen. Samme hvor mye jeg ønska å føle. Må innrømme at alkoholen ga en kjærkommen avlastning, en pause. Var bare å ri på bølgene. Se hvor det leda. Ned eller opp. Kanskje bortover. Eller alt. Det var ikke mitt valg lenger. Blindpassasjer.