To fulle klover. På vei nedover Bogstadveien. Historien vår hadde ikke noe høydepunkt. Vi bare dreiv med strømmen. Som en hemmelig flaskepost uten retning eller hensikt. Oslo kunne bli litt sånn på varme sommernetter. I hvert fall for rotløse ufrivillige bohemer med sammensatte meninger om hva som var gøy og en svakhet for alkohol. Moderne nasjonalromantikk i en by uten sjel. Dyr shopping. Overprisa kaffe og øl. Ingen substans. Det var selvfølgelig skjønnhet her. Som når man finner en gul blomst i veikanten. Mellom sure sneiper og brukte donger. Måtte bare titte, hardt.
Alt var greit. Så lenge jeg hadde deg nær. Mørket fra sidegatene kamuflerte oss. Vi var vel ganske fucked-up etter mye alkohol og lite mat. Sjangla. Følte mye rart. Det funka. Alt var bak oss. Hadde noen enkle mål. Mat. Mer å drikke. Ikke vanskelig i Oslo. Utfordringa var bare å komme seg dit helskinna, relativt. Beina mine b´ynte å bli svake. Blikket slura. Du holdt meg oppe. Vi lente oss inntil et dunkelt butikkvindu. Tett. Kjente nesa di mot min. Panna. Kyssa. Smila. Vi hadde det gøy, tross alt, og byen var vår. Bare for i natt. Vi var som sagt, svina. De vakre.
Med nytt mot. Deg i armkroken. Vi fortsatte langs nabolag med høye gjerder og trær. Klirr i glass og selvsikker latter, de innvidde hadde fester. Safari gjennom vestkanten. Lite folk i gatene, passa oss fint. Tok en pause på en benk nær Skillebekk. Rota og fikla. Musikken fortsatte mellom oss. The Asphalt World, Suede. Du satt på fanget mitt, greip tak i jakka, pressa meg hardt inntil. Vi var fortsatt unge, fortsatt helt borte. Jaga noe. Hva som helst. Kanskje nærhet. Eller sex. Uvisst. Hele døgnet hadde vært forspillet og vi hadde ikke dårlig tid. Muligens ville det aldri bli et klimaks, en resolusjon. Who knows.
Falafel. Brostein. Vi satt nær Deichmanske. Røyka mellom bitene. Midnatt, fortsatt ganske lyst. Delte en cola. Prata om hvor fint det var akkurat da. Jeg var inspirert, påseila. Du hadde den effekten på meg. Fullstendig målretta oppmerksomhet. Orda dine hadde tyngde. Dønn attraktiv. Sær. På en bra måte. Det bare var noe. Over the top, bedre. Plaga deg heller aldri at jeg kunne bli taus og tankefull. Gjorde bare din egen greie i mellomtiden. En likeverdig med-passasjer.
Passerte Rockefeller. Vi ignorerte pisslukta. Bare en del av bybildet. Kjøpte tjall av en storøyd junkie ved Youngstorget. Antok først at det var noe dritt, men den var myk som leire og stinka godt. Noe til seinere. Hvis vi kom så langt. De stille gatene blei til levende årer på kryss og tvers. Foretrakk egentlig bakgater, anonyme og grå. Fikk meg til å gå i ett. Her ute i det åpne var jeg en fyllepenn som sprang lekk på et pastellfarga ark. Du merka at jeg feida vekk, tok godt tak i hånda mi og leda oss gjennom strømmen av fulle mennesker. Mot mørkere steder. Tider.
Well I Wonder, The Smiths. Musikken fulgte oss. Vi fant Grønland, et perfekt sted å drikke. Billigere. Færre øyne. Flere dunkle skygger. Steder å ha fortrolige samtaler, kanskje mer. Pils og Fernet. Øya dine på meg. Tanker som blei ord. Lepper. Nærhet. Følte shit jeg ikke var fortrolig med. Det stakk. På en god måte. Vondt, men samtidig deilig. Perfekt harmoni. Mental masochisme som røska i hjerterota. En trip sterkere enn alle substanser. Kan hende jeg var påvirka av dagen. Valgte å tro, håpa. På kjærlighet. Noe.
Du var en pistol. Mot panna mi. Kyssa dine sendte meg hodestups, bakover, til kroppen landa tungt der nede et sted. Nådeløs. Myk. En voldsom død med bittersøt eufori in limbo etter. En snuskete affære. Uunngåelig da sfærene våre kryssa. Undra. Følte du det sånn? Eller var vi solo og dette bare en ubetydelig tilfeldighet på veien. Orka ikke tenke mer. Drukna alt. Bygde opp en mur av likegyldighet og vittige replikker. Fikla med lighteren. Drakk tett. Vurderte om jeg skulle trekke meg, stikke. Sterk tvil er faen uansett hvem du er. Som sagt, mental masochisme. Selvfølgelig kom jeg til å bli. Smerte er alltid bedre enn å ikke føle en shit. Var god på det. Tror du merka at det var noe, la en hånd under haka mi og snudde blikket mot meg, smila, dytta leppene inntil mine, igjen, lenge. En halv evighet.
Lysa blinka. Spanderte siste runden. En unødvendig gest, vi hadde allerede nådd level maks. Jeg var helt nummen. Samme hvor mye jeg ønska å føle. Må innrømme at alkoholen ga en kjærkommen avlastning, en pause. Var bare å ri på bølgene. Se hvor det leda. Ned eller opp. Kanskje bortover. Eller alt. Det var ikke mitt valg lenger. Blindpassasjer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar