On the road 5: Kroa

Rød tettsittende kjole, langt rett svart hår, glinsende lepper, pupper som var litt for høye. Måtte vært blind for å ikke se deg. Om du ikke var whisky-fulle meg med tunnelsyn og fartsblindhet fordi alkoholen hadde begynt å tære på persepsjonen.

 

 

Playlist:

So bad, Jesse Jo Stark

Tunnel of You, Cannons

5D, Lykke Li

 

Høyttalerne spilte «Ikke tru et ord» av Marius Müller og bekrefta situasjonen vi befant oss i; du, var den mest tiltrekkende dama i tre mils omkrets, og jeg, var den kjekkeste fyren innen fem. Vi var destined to be, det sa seg selv. Alt var opp til meg. Trodde jeg. Helt til du fant en barkrakk helt inntil og sa; «hei ...»

 

De første orda fra kjeften min var; «Jeg har ikke råd til deg ...» og det burde vært punktum, men du begynte å le, kalte meg en «Jævla kødd, jeg er ikke en hore ...»

 

Av alle de mest harry bulene i tjukkeste innerste grisgrendte ingenmannsland, så var dette desidert et lavmål av et sted. De rødrutete dukene bedekka tacky bord fra tidlig nittitallet og den dunkle belysninga kunne ikke skjule overdosen av lys laminering på alle mulige flater.

 

Det kunne vært for mye for sansene, men heldigvis var alkoholen billig, kro-maten god og betjeninga jovial nok til å la praten gå de nødvendige retningene. Dessuten kunne man være heldig og treffe andre likesinna som slo i hjel tida med cocktails og tilfeldige bekjentskaper. Som deg og meg. 

 

Vi begynte å prate utdypende om hvor bra soloen til Müller var, dønn legendarisk, og ikke minst slesk, men det var litt av tiltrekkinga. Det ga oss sein-millennium´ere noe å drømme om, selv om vi var litt for unge til å egentlig vite noe om hva vi preika om. Det var en ice breaker.

 

Bartender skråstrek disk jockey snurra «Bohemian Rhapsody» og sa noen «hey, hey» med svensk aksent i mikrofonen, selv om han egentlig kom fra indre Toten. Vi lo på en hånlig og hemmelig måte som bare betrodde flørtende makta. Tross at låta var god og Queen var konge.

 

En bra sang burde alltid ha en passende selvironisk anekdote. Særlig hvis man kurtiserte ei noenlunde informert jente som hadde gjennomført grunnskolen og litt til. Så, jeg fortalte om den gangen jeg, full som en alke, skulle imponere noen rocka armkuttere på trikken og sang en Rhapsody-serenade for hele vogna, non-stop fra Glassmagasinet til Majorstua. Fikk kyss, klapp, klem og et telefonnummer som ikke leda noen steder.

 

Historien var kanskje ikke særlig morsom for seg selv, men fortalt med den rette stemmen i den riktige settinga så var effekten god. Uansett så var den bare en katalysator til bedre samtaler og dypere meninger lada med mørke seksuelt lovende undertoner.

 

Du smakte søtt med ettersmaken av vodka, Battery og pæresider.

 

Vi kyssa sørgmodige kyss. De var akkurat passe fuktige og kom på et perfekt punkt mellom de tomme glassa og neste runde. En hånd oppå den andre, på låra. Forspillet var femti prosent. Det kunne nesten få en one night stand til å føles som kjærlighet, nesten.

 

Rød lakk. Svart lær. Lavtrykks-masochisme i bondedystopiske omgivelser på en torsdag kveld. Et sted midt i ingenting. Henslengte tanker manifestert ved klamme handlinger. Lukta av mange timer i bil på en mørk skinnjakke tightere enn tightest. Sigaretter. Blå Wunder-Baum. Tanker.

 

To fremmede fanga i en dysterromantisk dødsspiral, dønn triste, men ikke deprimerte, bare bevisste på tingene tilstand. Vi var ikke guds beste barn og samfunnet rundt oss var eoner unna ideelt, hvorfor ikke bare hengi seg til nihilismen og nyte turen. Bare spille spillet, kaste terninger uten å bry seg om prikkene.

 

Høy musikk. Gapende stemmer som prøvde å overgå med latter og brøl. God stemning, vel, så god som den kunne bli på en sjappe som dette. Det var fint, gjorde oss mer anonyme og ga rom for low key tafsing og anerkjennende blikk. Alkoholen spilte rollen sin perfekt, vi andre var statister, passasjerer.

 

Orda blei færre og statusen mer ustø. Det usagte i lagene mellom blanda seg ut i helheten, gjorde alt til en skurrende varm masse. Du tygde whiskydunka isbiter høylytt og bretta en serviett fram og tilbake, tørka av rødt tilsmurt rundt leppene mine, humra og sa at jeg ligna på Joker fra The Dark Knight. Et kompliment, men ikke det rette stedet for look´en, ikke ennå.

 

Snusa inn den gemene parfymen som gjorde sansene mine så øre. Dytta nesa og leppene hardt inntil halsen din og kjente pulsen din gjøre et hopp. Vi hadde kommet oss gjennom et par år med isolasjon og sosial distanse, så alt var fortsatt litt nytt, men vi lærte fort. Det var ikke vanskelig.

 

Lysene blinka og musikken slutta. Jeg spurte om vi skulle kjøpe en bakt potet og gå til rommet mitt, hadde en flaske whisky liggende under puta. Det burde vært en tarvelig ting å foreslå, men vi var i Rom, en villmark, det meste var ikke ute av bildet. Du var game.

On the road 4: Morrison hotel

Ingenting var så godt som kanadisk whisky med litt is. Innbilte meg at det var sånn forbudstiden i Amerika smakte, smugla snusk fra mørke kriker i nord, litt kald og skarp, men dønn nødvendig. Og når isen smelta så blei smaken mild med en sterk kontur, nesten som dyr fransk parfyme på klam hud en varm sommerkveld, påført hemmelige steder ingen visste om.

 

 

Playlist:

Cowgirl Bebop, HANA

American Cars, Annie

Seems Like Forever, Scarlet Rae

 

Tok inn på et veisidemotell med ismaskin i gangen og et basseng dekka av forrige høsts løvfall, et gammelt lekestativ der den ene kjettingen hadde røket på en huske. Dette var et mellomledd for trøtte bilister og tvilsomme individer med lugubre hensikter. Hva jeg var, var usikkert. Det ville vise seg. Eneste sikre var at jeg lengta etter en dusj med varmt vann, relativt reine håndklær, en hard madrass og store mengder brunt brennevin.

 

Spiste et smørbrød med hjemmelagd karbonade, bacon og speilegg. Smakte faktisk godt. Ordentlig løk og salat, med en ubestemmelig dressing de tydelig hadde lagd selv. Tror kokken var en avdanka ekspert som hadde havna her av grunner jeg ikke ønska å vite om. Var i hvert fall det jeg humra for meg selv da jeg strakk hånda etter øl nummer to. Kvelden var i gang og prisene var dønn overkommelige. Farlig.

 

Hadde allerede varma opp i dusjen med Lord Calvert strakt fra flaska. Veit det høres alkis ut, og du har rett, det var. Ingen klaga. Tvert imot. Trengte det hardt. Lo rått for meg selv da det varme vannet traff hodet, følelsen var ubeskrivelig, nesten som den spesielle sensasjonen når du møter en long lost venn, eller ei pen jente smiler til deg av ubestemmelige grunner på gata.

 

Påseila og lykkelig over enklere goder i livet etter flere uker på veien med kattevask på bensinstasjon-doer og helfabrikat mat i styrofoam. Hang over bardisken med en akkurat riktig mengde bedøvelse i systemet og rom for mer, bestilte generisk Scotch on the rocks med pils ved siden. Blindsoner.

On the road 3: Haikeren

Selv om følelsesregistret ditt var frosset fast i trist, tristere, tristest, og tårene dine satt løsere enn løsest, så var det mer interessant enn irriterende, det bare passa deg, som kniv i en slire.

 

 

Playlist:

A Temporary High – Acoustic, AURORA

Nightcall, Kavinsky

Rescue Mission, Lupus Nocte

 

Hun stod i natta med en naiv ermeløs hvit sommerkjole blafrende i støvlufta, langt lyst hår stramma hardt i en usynlig strikk, holdt opp et ark med navnet på en by som var litt for langt unna til at noen gadd å stoppe, venta.

 

Instinktet mitt ville bare passere, men dette var noe annerledes etter så mange kilometer med tristesse og forfall, og hvis jeg blei rana så var det uansett ikke mye å ta, annet enn den slitne bilen, eventuelt livet.

 

Gira sakte ned til stans og rygga tilbake med passasjervinduet åpent, angra med det samme, men nå var vi her, der. Sa; «Skal et stykke unna dit du skal og må stoppe om et par timer for å sove, men du kan sitte på så langt du vil», følte meg rar, det var en idiotisk situasjon å plassere seg selv i, venta nesten å få en pepperspray og kamera i trynet; hvorfor tilbyr du å plukke opp kvinner på mørke landeveier?

 

Var nesten i ferd med å trykke inn gassen, hånda klar på giret, i det hun røska tak i dørhåndtaket; «Det er greit, jeg sitter på». Det gikk så fort at jeg bare ytra; «Ok» og rasa videre, skrudde opp volumet. Nå kunne jeg krysse av det på lista, plukke opp en fremmed haiker.

 

Stemninga var anstrengt. Som det burde. Vi var to totalt fremmede og begge kunne være farlige. Undra hva som fikk et menneske til å ta steget, stå langs veien med tommelen i lufta, vel vitende om farene. Klarte ikke dy meg; «Pleier du å gjøre dette ofte, haike mener jeg, om natta?»

 

Vel, hun fortalte om en vrien situasjon med en tidligere partner, om hvor få busser det gikk den veien, og at hun hadde stått der i flere timer. 99,99 hadde passert. Helt til jeg stoppa. Håpa sterkt på at hun skulle komme seg tilbake til familien, langt vekk fra det stedet vi hadde fjernt i bakspeilet. Jeg b´ynte å slappe av, følte at jeg gjorde noe bra underveis til avgrunnen, en slags god gjerning.

 

Kjørte et par timer ekstra enn planlagt. Vi prata egentlig ganske mye, om musikk, filmer og krigen i Ukraina. Jeg ga vivide beskrivelser av de tvilsomme stedene jeg hadde overnatta, lagde maleriske utdypinger om merkelige folk på merkeligere plasser. Jenta lo, huska egentlig ikke navnet hennes, men ville ikke virke dust, så jeg spurte ikke om det, igjen. Forklarte hvorfor jeg var på denne reisen, denne motsatte dannelsferden, denne udannelsesferd. Moleskinen lå på dashbordet som en bauta, pekte visst mye mot den.

 

Stoppa ved en rasteplass som også hadde flere bussholdeplasser. Vi googla for å se hvilke retninger de gikk. Jubla da vi innså at dette var riktig sted å vente. Blei enige om å bare sove til de første begynte å gå. Prata litt løst om planene hennes, studier, reising, mindre haiking og de farlige typene som streifa. Sovna.

 

Våkna brått av rusinga til store kjøretøyer. Blunka forvirra. Var aleine i bilen. Det lå en lapp under den ene vindusviskeren. Leste; «Ville ikke vekke deg. Tar bussen. Tusen takk for skyssen. Håper du finner det du leiter etter.» Signert Vigdis, e-postadressen under. Stod og titta på pendlertrafikken, strakk arma i været og gjespa overdrevent, tente en tidligrøyk med et host eller to. Følte meg vel. Dette blei en bra dag.

On the road 2: Bygder

Prøvde å fange ildfluene, brydde meg ikke om det brant fingra, var verdt det bare for å høre leppene dine kilende berøre øra mine med nedslående ord om sensualitet. Så putt gunner´n inntil hodet mitt og trykk bløtt. 

 

Playlist:

Player of Games, Grimes

Midnight sun, Nilüfer Yanya

Nights On Broadway, Bee Gees 

 

Duskregnet grunna bilen med en fuktig hinne som støvet snart ville feste seg til. Strakk armen ut det åpne vinduet og kjente på lufta. Kjølig. Varm. Ambivalent. Klokka hadde passert midnatt og jeg var dønn våken, gira opp på Monster og druer. Bestemte meg for å holde det gående til morgengry, kanskje stoppe et sted, se sola våkne, for så å sove der jeg satt.

 

Kalde norske sommernetter fikk meg til å kneppe igjen denimjakka hele veien opp. Var kledd i tettsittende dongeri fra topp til bunn, med brune vintage-boots slitt i tuppene. Hvit t-skjorte bretta opp i arma.

 

Ingen cologne, kun lukta av ærlig hud og eksos i håret. Romantiserte muligens ideen om å leve livet på veien. Stoppa bare på veikroer med den rette særnorske estetikken. Glemte enklaver der tida hadde stoppa opp for både folk og fe. Det var egentlig ikke så vanskelig å finne dem, man måtte bare tilbakelegge nok mil og styre unna hovedveiene.

 

Likte ikke nødvendigvis holdningene til småstedsfolk, heller ikke dybden i samtalene, det var bare en je ne sais quoi i de ytre faktorene som appellerte. Veit ikke hvorfor. Lengta kanskje etter en mytisk fortid jeg bare hadde hørt om, en epoke der ting var enklere og folk gikk kledd som i matineene, Marlon Brando, Steve McQueen, James Dean.

 

Jeg hadde garantert blitt påvirka av altfor mye Kerouac, Cassady og Burroughs.

 

Det var i grunnen en jævlig ensom affære. Vanskelig å finne mennesker med de samme preferansene. Særlig hvis man trengte en smådyster prat eller sex med litt tyngde. De tilfeldige folka med ukebladhår og glassmanetøyne kunne ikke annet enn å tilfredsstille nedrige lyster der og da. Burde ideelt sett vært foruten, hvis det ikke hadde vært for at jeg måtte fylle det tomme hjertet mitt med noe, hva som helst; mil etter mil, lavkvalitets whisky og meningsløs puling.

 

Skrivinga blei paradoksalt bare bedre og bedre. Det var som om jeg bevega meg nærmere en mørk kjerne der alt rundt degenererte jo dypere jeg dykka inn i de innavla små tettstedene. Drikke, pule, spy og slåss. Sovne med en smørdrukna bakt potet i hånda bak et falleferdig hus som en gang hadde vært nærbutikk. Eller slakter.

 

Livsstilen passa meg perfekt. Kjørte en halv tanks lengde av gangen. Parkerte ved mørke tjern hvis jeg kunne, eller på skjulte plasser i skogkanter nær enorme felt av beige hvete. Kjøpte billig Scotch på det lokale polet og vandra mellom de lokale vannhullene imens jeg pimpa over en lav sko. Skreiv iherdig i den svarte skinninnbundne boka.

On the road 1: En start

Galskap, galskap på veien, galskap i heisen, galskap ved døra.

 

Vår korrespondanse gnistra høyt oppi atmosfæren et sted, uviss, melankolsk, lada, uten en premade template. Rød i fargen og søt i lukta. Kald å ta på. Vi var en mess og det var akkurat der vi skulle være.

  

Playlist:

Night Call, Lia Lia

Outsiders, Franz Ferdinand

Post Isolation, Tuvaband

  

Hadde en diffus anelse om at livslinja mi snart nærma seg slutten, fikk litt panikk, samtidig som det understreka viktigheten av å faktisk oppleve shit. Måtte få maks utbytte av tida mi her. Bestemte meg for å lage en bucket list med alt jeg håpa de ville ta med i nekrologen min, så det virka som jeg hadde levd et innholdsrikt liv.

 

Ta den jævla tattooen, dra på tekno-festival, bli med i en obskur kult, bruk vanskelige ord. Start en revolusjon på soverommet. Gi litt faen.

 

Jeg feila. La en tanke under puta. Knytta nevene. Stirra i taket.

 

Det var faen ikke lett å finne mål med substans, reisene jeg bega meg ut på var dypt innover i sjela, på avveier som leda vekk til en diffus ingentinghet av halvpoetiske fabuleringer på grensa til totalt sammenbrudd. Vibrerende helt ytterst, men aldri over kanten.

 

Måtte b´yne et sted. Slang undertøy og toalettsaker i en gammel tursekk. Stroppa fast sovepose og liggeunderlag. La alt i bagasjerommet på bilen. Var omsider på vei et sted, selv om jeg ikke ante hvor. Hadde laptop´en i baksetet og Molkeskine´en foran. Klar til å fange øyeblikk. Var aldri god på å ta bilder, pleide å skrive ned orda som beskreiv inntrykka i ettertid. Være til stede i stunden og all den shiten, du veit.

 

Stoppa ved første og beste kveldsåpne Rema 1000 for å bunkre opp med nøtter, druer og Monster uten sukker. Tømte to bokser energidrikk på rappen, tente opp en halvrøyka Lucky og fortsatte videre. Forbi kommunegrensa. Forbi kjente skilt. Forbi furutræra.

Night Lines

Voksesmerter. I hodet. I sjela. I hjertet. Føltes som innsiden skulle springe gjennom de fordums fryktfulle vakre arra i huden. Hadde ikke noe imot det.

Playlist:

Rejuvenate, Tuvaband

Growing Pains, Tuvaband

Burning Bridges – Up Close Acoustic, Sigrid

 

Det må ha vært kjærlighet i livet mitt en gang, men jeg hadde glemt alt. Det må ha smakt godt, så godt, men alt var grått som norske skyer. Det eneste jeg hørte var Tuvaband og et lydbilde langt inni den nesten-tomme flaska Hamilton fra kvelden før.

 

Det skjedde stille, veldig stille. Det sakte drapet. Av sinnet mitt. Ord er vanskelige å finne, la oss si at du klarer å nesten-føle det, tilstanden jeg prater om; whisky, mye av det, i et bredt glass med altfor mange isbiter, mellomdyrt øl å skylle det ned med, og dyster selvmedlidenhet, mer inderlig enn du kan forestille deg. Rock´n´roll. Hele veien til St. Koma.

 

Problemet var at jeg likte det for godt, undergangen. Det var noe personlig og forlokkende, det ga meg en sårt trengt barmhjertighet oppi det hele.