On the road 2: Bygder

Prøvde å fange ildfluene, brydde meg ikke om det brant fingra, var verdt det bare for å høre leppene dine kilende berøre øra mine med nedslående ord om sensualitet. Så putt gunner´n inntil hodet mitt og trykk bløtt. 

 

Playlist:

Player of Games, Grimes

Midnight sun, Nilüfer Yanya

Nights On Broadway, Bee Gees 

 

Duskregnet grunna bilen med en fuktig hinne som støvet snart ville feste seg til. Strakk armen ut det åpne vinduet og kjente på lufta. Kjølig. Varm. Ambivalent. Klokka hadde passert midnatt og jeg var dønn våken, gira opp på Monster og druer. Bestemte meg for å holde det gående til morgengry, kanskje stoppe et sted, se sola våkne, for så å sove der jeg satt.

 

Kalde norske sommernetter fikk meg til å kneppe igjen denimjakka hele veien opp. Var kledd i tettsittende dongeri fra topp til bunn, med brune vintage-boots slitt i tuppene. Hvit t-skjorte bretta opp i arma.

 

Ingen cologne, kun lukta av ærlig hud og eksos i håret. Romantiserte muligens ideen om å leve livet på veien. Stoppa bare på veikroer med den rette særnorske estetikken. Glemte enklaver der tida hadde stoppa opp for både folk og fe. Det var egentlig ikke så vanskelig å finne dem, man måtte bare tilbakelegge nok mil og styre unna hovedveiene.

 

Likte ikke nødvendigvis holdningene til småstedsfolk, heller ikke dybden i samtalene, det var bare en je ne sais quoi i de ytre faktorene som appellerte. Veit ikke hvorfor. Lengta kanskje etter en mytisk fortid jeg bare hadde hørt om, en epoke der ting var enklere og folk gikk kledd som i matineene, Marlon Brando, Steve McQueen, James Dean.

 

Jeg hadde garantert blitt påvirka av altfor mye Kerouac, Cassady og Burroughs.

 

Det var i grunnen en jævlig ensom affære. Vanskelig å finne mennesker med de samme preferansene. Særlig hvis man trengte en smådyster prat eller sex med litt tyngde. De tilfeldige folka med ukebladhår og glassmanetøyne kunne ikke annet enn å tilfredsstille nedrige lyster der og da. Burde ideelt sett vært foruten, hvis det ikke hadde vært for at jeg måtte fylle det tomme hjertet mitt med noe, hva som helst; mil etter mil, lavkvalitets whisky og meningsløs puling.

 

Skrivinga blei paradoksalt bare bedre og bedre. Det var som om jeg bevega meg nærmere en mørk kjerne der alt rundt degenererte jo dypere jeg dykka inn i de innavla små tettstedene. Drikke, pule, spy og slåss. Sovne med en smørdrukna bakt potet i hånda bak et falleferdig hus som en gang hadde vært nærbutikk. Eller slakter.

 

Livsstilen passa meg perfekt. Kjørte en halv tanks lengde av gangen. Parkerte ved mørke tjern hvis jeg kunne, eller på skjulte plasser i skogkanter nær enorme felt av beige hvete. Kjøpte billig Scotch på det lokale polet og vandra mellom de lokale vannhullene imens jeg pimpa over en lav sko. Skreiv iherdig i den svarte skinninnbundne boka.