On the road 3: Haikeren

Selv om følelsesregistret ditt var frosset fast i trist, tristere, tristest, og tårene dine satt løsere enn løsest, så var det mer interessant enn irriterende, det bare passa deg, som kniv i en slire.

 

 

Playlist:

A Temporary High – Acoustic, AURORA

Nightcall, Kavinsky

Rescue Mission, Lupus Nocte

 

Hun stod i natta med en naiv ermeløs hvit sommerkjole blafrende i støvlufta, langt lyst hår stramma hardt i en usynlig strikk, holdt opp et ark med navnet på en by som var litt for langt unna til at noen gadd å stoppe, venta.

 

Instinktet mitt ville bare passere, men dette var noe annerledes etter så mange kilometer med tristesse og forfall, og hvis jeg blei rana så var det uansett ikke mye å ta, annet enn den slitne bilen, eventuelt livet.

 

Gira sakte ned til stans og rygga tilbake med passasjervinduet åpent, angra med det samme, men nå var vi her, der. Sa; «Skal et stykke unna dit du skal og må stoppe om et par timer for å sove, men du kan sitte på så langt du vil», følte meg rar, det var en idiotisk situasjon å plassere seg selv i, venta nesten å få en pepperspray og kamera i trynet; hvorfor tilbyr du å plukke opp kvinner på mørke landeveier?

 

Var nesten i ferd med å trykke inn gassen, hånda klar på giret, i det hun røska tak i dørhåndtaket; «Det er greit, jeg sitter på». Det gikk så fort at jeg bare ytra; «Ok» og rasa videre, skrudde opp volumet. Nå kunne jeg krysse av det på lista, plukke opp en fremmed haiker.

 

Stemninga var anstrengt. Som det burde. Vi var to totalt fremmede og begge kunne være farlige. Undra hva som fikk et menneske til å ta steget, stå langs veien med tommelen i lufta, vel vitende om farene. Klarte ikke dy meg; «Pleier du å gjøre dette ofte, haike mener jeg, om natta?»

 

Vel, hun fortalte om en vrien situasjon med en tidligere partner, om hvor få busser det gikk den veien, og at hun hadde stått der i flere timer. 99,99 hadde passert. Helt til jeg stoppa. Håpa sterkt på at hun skulle komme seg tilbake til familien, langt vekk fra det stedet vi hadde fjernt i bakspeilet. Jeg b´ynte å slappe av, følte at jeg gjorde noe bra underveis til avgrunnen, en slags god gjerning.

 

Kjørte et par timer ekstra enn planlagt. Vi prata egentlig ganske mye, om musikk, filmer og krigen i Ukraina. Jeg ga vivide beskrivelser av de tvilsomme stedene jeg hadde overnatta, lagde maleriske utdypinger om merkelige folk på merkeligere plasser. Jenta lo, huska egentlig ikke navnet hennes, men ville ikke virke dust, så jeg spurte ikke om det, igjen. Forklarte hvorfor jeg var på denne reisen, denne motsatte dannelsferden, denne udannelsesferd. Moleskinen lå på dashbordet som en bauta, pekte visst mye mot den.

 

Stoppa ved en rasteplass som også hadde flere bussholdeplasser. Vi googla for å se hvilke retninger de gikk. Jubla da vi innså at dette var riktig sted å vente. Blei enige om å bare sove til de første begynte å gå. Prata litt løst om planene hennes, studier, reising, mindre haiking og de farlige typene som streifa. Sovna.

 

Våkna brått av rusinga til store kjøretøyer. Blunka forvirra. Var aleine i bilen. Det lå en lapp under den ene vindusviskeren. Leste; «Ville ikke vekke deg. Tar bussen. Tusen takk for skyssen. Håper du finner det du leiter etter.» Signert Vigdis, e-postadressen under. Stod og titta på pendlertrafikken, strakk arma i været og gjespa overdrevent, tente en tidligrøyk med et host eller to. Følte meg vel. Dette blei en bra dag.