Sommervemodigheten hadde ekvilibrium mellom vondt og godt. Det spesielle patentet som fikk pusten til å hoppe noen hakk fordi lufta hadde vanskeligheter med å nå helt ned. Hjertebank i hele brystkassa. En skarp kniv rett inn i huden, blod overalt.
Playlist:
Tunnel of You, Cannons
Comfortably Numb, Pink Floyd
Video Games, Holly Henry
Var kanskje mer sår i sjela enn jeg trodde, mulig det handla om å være sliten, men jeg hadde et stort behov for å bare ligge ansiktsnært inntil to myke bryster, bølge opp og ned med pusten.
Senga var oasen midt i en ørken av intetsigende franchise-farger og nøytrale møbelformer. Et falmende interiørarkitektonisk ødeland, solbleika, kokt på 90 grader, godt brukt, blanda med gaudy replika av Gude og Tidemand på veggene, gullforgylte rammer og hele greia. Uåpna bibel i skuffen. Norwegiana på sitt beste.
Kjente gåsehud reise seg da skarpe negler rota rundt i det halvfeite håret, rufsa opp den nøye planlagte bakoversleiken som definerte meg. Var knapt halvparten av den mannen jeg ønska å være, men akkurat da følte jeg glødende helhet og perfekt syntaks.
Den forsterka lukta av H&M-parfyme på et vakkert klamt kvinne-legeme, blanda med søt eim fra dråpene til magiske frukter, gjorde meg svimmel i hjernen og primitiv i gnosisen. Pompøs nasjonalromantikk på veggene og kitschy seksuelle tendenser i hjertet, en halvfull flaske Glenwood i fotenden, rykende sigaretter tilsmussa av rød lebestift i askebegeret.
Magnetisme, sammensmelting, vi var like inneslutta som en dråpe kvikksølv på en glassflate. Tross de opplagte overfladiske kontrastene mellom oss.
Du var lyset og jeg mørket. Du satt helt foran på søndagsgudstjenesten, forguda som en engel, imens jeg var henslengt på bakerste rad, uverdig, en synder.
Det ingen visste var at bak lukkede dører, med sjela bretta ut og klærne dratt ned, så var vi like stygge, like tragiske, like.
Passerende ukjente biler. Gresshoppeskrik i tomromma. Lang lat natt midt i juni. Den nesten-tomme flaska som eneste bekymring. Det ville vært en løgn å si at vi ikke var fulle.
Vi stod på senga og balanserte på ustødig grunn, lente en arm mot sengegavlen, prøvde å holde leppene i vater. Lo hysterisk da en av oss kræsja mot veggen. Avbrøyt latteren da vi endelig fant nullpunktet, først stående, så på knær, deretter sittende, til slutt mot putene.