«Live Forever, Oasis (MTV Most Wanted)»,
Jeg var en emosjonell hore, en syntetisk call girl, ikke særlig spesiell, ikke altfor smart, elska beundrende oppmerksomhet, selv om jeg hadde sterk sceneskrekk, fikk den store skjelven bare av å gå inn på t-banen, det var der alkoholen kom inn i bildet, den frigjorde meg fra alle bånd en fin liten stund, det var min store flukt, fra virkeligheten begrensninger, fra dagliglivets manglende reisninger.
Gikk nedover gata og sang, sovende mørke vinduer, en og annen taxi, avbrutt av fjerne sirener og måker som hyla ensomt, typisk dystopisk storby-natt på randen av morgengry, like før alarmene sparka liv i maurtua, nynna en eldgammel Oasis-sang jeg hadde fått dilla på; Live Forever, en ganske positiv låt, selv om konteksten jeg plasserte den i var vemodig og nedtrykt, likte min egen personlige brand av dualisme med glade sanger som soundtrack til triste følelser, det var også noe med den kompromissløse stemmen til en ung Liam Gallagher, den passa gatestøvet, en slumtilværelse som var mer neo-noir enn noe annet.
«Maybe I will never be
All the things I wanna be
Now´s not the time to cry
Now´s the time to find out why...»
Kræsja i nylon, blei avbrutt midt i sangen da en utslått paraply nesten spidda meg i øyet, hva faen, det var opphold ute, nærmest knusktørt med svevestøv som trengte inn i alle porer og åpne sprekker, sola allerede på vei.
«... I think you´re the same as me
We see things they´ll never see
You and I gonna live forever...»
En Lauren Bacall-stemme fortsatte videre fra der jeg slapp, gjorde meg forvirra, målløs, stirra på ei ung kvinne med en stor og svart paraply som dekka ansiktet hennes ned til haka.
Hender, hun hadde på svarte stramme hansker, vintage hvit bluse, svart skjørt over knærne, minna sterkt om Elizabeth fra Bioshock Infinite Burial at Sea, alt fløyt sammen i et virvar av tanker og inntrykk, tråkka rundt henne uten å si noe, runda hjørnet, angra selvfølgelig med en gang, snudde, tenkte å spørre hvem hun var, men paraplyjenta var ikke der, fullstendig borte, typisk, et øyeblikks nøling ødela alltid, fiska fram en Marlboro Red, rota rundt, fant ikke den jævla lighteren, gikk videre i mens jeg famla utapå lommene, siggen dirrende i munnen, kom til hjørnet, like før jeg pælma hele greia, stirra omsider inn i den svære paraplyen igjen, hun må ha gått rundt kvartalet, kjapt, holdt en hvit lighter i hansken, et stort rødt ettall; «tror du mista denne».
Vi prata, en ålreit og merkelig samtale uten store sammenheng, bare en serie bruddstykker av innfall som passa der og da, hvor enn vi var, blei kjent med hverandres frykt og avsky, hvorvidt himmelen snart ville falle ned, kanskje enkelte romantiske vrangforestillinger, bløte ting under skoa, en hemmelighet i lufta, store ord, minimale betydninger.
Sola stod høyere, hun trakk oss mot skyggesidene mellom kvartalene, fortalte meg fortrolig at hun hadde en sjelden hudtilstand som ikke tålte sollys, ville medføre store smerter hvor enn strålene traff, så, hun levde i en overskya verden som for alltid ville være under en natthimmel, med kritthvit hud, i eksil, ofte aleine, fordi folk syns hun var rar, fordi hun var annerledes, kanskje en vampyr.
Det skremte meg ikke, tvert i mot, var fascinert, sleskheten i meg hadde ingen fordommer, jeg var en ravn som alltid jakta på den neste shiny kuriositeten, blei fortapt i det usedvanlige, det var kanskje ensomheten i meg som prøvde å finne det rette, en hellig gral som kunne rette opp de krokete linjene i sjela, noe med nok emosjoner til å forstå, hva enn det betydde.
Enkelte mennesker var en sjelden blomst, og hun definitivt ei av dem, det var ingen vei utenom, det fikk meg til å erindre tilbake til den gangen jeg var forelska i ei ballerina som studerte på Kate Simmons, hun levde på vann og tomater, og meg, det var en merkelig tid, egentlig i steinalderen, men likevel ganske essensiell i tidslinja mi, uendelig usynlig, som luft, vikla i hjerterommet, sydd inn i minnene, britpop på sitt beste, og verste.
Skolen hun gikk på var et helvete som påpekte alle små feil helt inn i muskelmassen, ingen posisjon var bra nok, blod, svette, tårer, hun trygla meg om en vei ut, prøvde å få meg til å komme inni henne, vel vitende om at vi ikke brukte beskyttelse, heldigvis var jeg nykter, greide å holde igjen selv om orda var pågående og følelsene syke, det var et av de øyeblikka der man stod på bredden av Rubicon, om man kryssa så var det aldri noen vei tilbake, jeg valgte å stå stille, selv om det drepte forholdet vårt, kanskje like greit.
Jeg var ikke noe bedre, den største forskjellen var kanskje at min idé om å være selvdestruktiv ikke innebar å bringe et nytt liv inn i en fucked up verden som ikke hadde mer å tilby enn hjertesmerte og lange timer i et langsomt selvmord av en jobb, min vei var som sagt mer introvert, krydra med Stella Artois, taxfree-sigaretter og pompøse fraser i en verdensvant Moleskine-bok, og, hvis batteriene strakk til, lange timer med dyster gladmusikk til hodet eksploderte.
Møtte henne mange år seinere, på bussen i Oslo, et plutselig tilfeldig møte i farta, det var liksom ikke så mye si, jeg var på kjøret og underveis til en pusher i sentrum, hun skulle sikkert til en kjip leilighet på Rosenhoff med beige vegger og smakløse møbler fra Ikea, hvem veit, husker bare at hun var bleik, en skygge av sitt tidligere jeg, like fæl som meg, det gjorde meg trist, ønska ingen noe vondt, livet tæra på, for alle, samme faen, jeg sa hadet og hoppa av før vi kom lenger, snudde meg og så gjennom ruta at hun akkurat var i ferd med å si noe, usagt.
Elizabeth røyka sigaretter med et langt munnstykke, holdt det elegant som om hun var tatt ut av en gammel filmplakat, en kontrast til mine to gule sure fingre, hun hadde ordentlige støvletter, snøring og perfekte løkker, titta ned på mine egne bein, to slitte All Stars med spredte malingflekker overalt som om noen ga regnbuen et hodeskudd, spurte henne hva hun tenkte på, det var visst en hemmelighet, hadde ikke tenkt å fortelle det, stirra lengtende etter sola.
Engler sang myke sanger i vinden, blader rasla gode rytmer, dråper av regn på oss, overskya himmel og hun kunne strekke haka ute i det fri, kald vind fra havet, støv i oksygenet som stinka storby, perfekt, visste ikke hvor vi hadde hverandre, det var helt greit, var sliten, lei, ønska bare å ha noen å prate med, om hva, samme, lot henne bestemme, ambisjonene mine var teipa sammen av billig gaffateip som snart slapp taket, og hun satt der med de retrospektive klærne sine og mysa ut i en gråsone, passa stemninga som en prikk over i.
Vi gikk gjennom ting vi angra på, eller ville gjort annerledes i dag, situasjoner som var idiotiske, stunder uten logikk, handlinger med ringvirkninger og uforutsette konsekvenser, det var mange, enkelte små, noen store, ingen overgikk den andre, shit skjedde og den personlige kostnaden var relativ, til tider subjektiv, verden gikk ikke under, ingen døde, det bare var.
Brant bruer, det er hva jeg gjorde, det var min spesialitet, hvis noen kom for nær, hvis ting blei for heavy, havna bevisst i fucked up situasjoner som gjorde det dønn umulig å elske meg, kunne ikke skylde på noen andre, alt jeg tok i blei til aske, alt fikk en bitter bismak, er ikke whiny, har akseptert det, bare maler bakgrunnen med de rette fargene, så du skjønner hvem jeg er, veit hvem du har med å gjøre.
Fikk et brev i posten, en av disse pinlig opplagte tinga folk gjør mot en fyr de veit er singel og håpløst ute av stand til å samle dritten sin sammen, en invitasjon til bryllup, av plikt, av medynk, for å fylle seter, muligens med en dårlig tildekt agenda der du blei spleisa med ei kusine ingen orka å danse med, selv etter flere glass kartongvin og noen Jägermeister, et garantert ligg ingen ville vedkjenne seg, en granat sendt rundt i rommet, den varme poteten som alltid landa i fanget til den fulleste jævelen.
The plan, hadde en jævel i meg, en sadist som ønska å røske tak i de kvadratiske forstads-doserne, rive dem ut av drømmeland med litt snusk og avsky, uten å nødvendigvis ødelegge dagen for de fremtidige fangene som snart skulle si sitt teoretisk siste ja, bare være et hodebry for de mer sensitivt anlagte organisatorene, få dem til å angre på at de fortsatt gadd å inkludere meg, jeg var selvsentrert og bitter, klarte bare ikke føle glede rundt forestillingen, alt det den representerte.
Drosja rulla inn på plassen, stoppa med en passe avstand så folk kunne se oss komme, meg og mine pluss én, som egentlig var to, begge like vakre på hver sin måte, flere av disse merkelige blomstene med avvikende farger og farlige lukter, arm i arm, på hver sin side, burde følt et snev av flauhet over å flaunt´e trekantdramaet vårt så åpent, men blikka til familie og venner mora meg for mye, dette var garantert dråpa som fikk dassen til å renne over, måtte bare være nådeløs resten av kvelden, kjøre på.
Møtte dem etter en konsert i Oslo, natt og dag, det var i hvert fall sånn jeg så dem, ei med svarte klær fra topp til tå, langt mørkt hår som dekka halve ansiktet, ei i beige baggy kjoler med dype utringinger, hvitt hår til skuldra, lugg, begge fantastiske sangere på hver sin måte, gått på de samme skolene, kommet opp sammen, stod foran et veiskille, den ene hakket mer kommersiell enn den andre, før eller siden ville de bli konkurrenter, hvis de ikke hadde vært det hele veien, begjær avla begjær, ambisjoner inspirerte ambisjoner, nemesis.
Vi satt i en sofa på et nachspiel hos en eller annen bransje-tulling, en typisk greie der menn i femtiåra prøvde å skjule månen ved å skinne hodet, dressjakker fra H&M, dustete hornbriller , Tuborg i hånda, omgitt av halv-frikete bærumsjenter som revolusjonerte mot pappa ved å legge seg flat for den mest patetiske kulturpersonligheten de kunne finne, selv om halvparten her var homofile, det var komisk, og fantastisk, alkoholen var gratis og ingen ville kaste meg ut, de trodde jeg var noe viktig, en kunstner på vei et sted eller noe, sannheten er at jeg flørta med han som eide leiligheten, skrudde på den androgyne sjarmen, sendte bløte blikk, sa noen smarte ord, funka.
En yngre meg hadde så mye overmot, et hovmod som ga avkastning på flere måter, enten det var varme opplevelser, kalde erfaringer, nøytrale hvilepulser, praten gikk lettere, hadde ikke bagasje, skuldra var frie, aldri forutinntatt, alltid super-light, det var ikke et problem å sjarmere to jenter som var ærgjerrige i konkurranse, var vel egentlig litt for lett, omstendighetene var perfekt for et laid back spill mellom tre, vi lot øl, sigaretter og følelser gå på rundgang, om og om igjen, til vi var gode og fulle, prega, modne for det neste.
I tåka, obskure minner som kanskje ikke burde bli prata om, et av de bedre kapitlene i boka, noe med disse to sangerne, meg, en seng, rus, måten vi ga oss hen til fantasier og lek, vi var en triangel med sur klang, samme hvor ømfintelige slaga var, lyden var aldri i dur, det var ikke meninga, vi var noe tilfeldig over en kort periode, med høydepunkt på et begredelig bryllup i en forstad vest for Oslo, et siste hurra, slow dans som en trio, begge to i fanget mitt, mata hverandre med spekeskinke og flatbrød, delte flere glass rødvin, pulte bak huset, hele pakka, helt til vi alle forsvant i hver vår retning, aldri sett siden.
Traff bruden på byen et par år seinere, de hadde visst blitt skilt året før og nå var hun ute på jakt igjen, bare for moro, ikke mer, hun måtte innrømme at det hele starta den kvelden, på bryllupsfesten, da hun så hvor gøy vi hadde det, hvor på trynet vi egentlig var, uten å bry oss, måten vi stod og klina som en trio på dansegulvet, med corny danseband i bakgrunnen, hvordan det hadde fått henne til å tenke på hva hun gikk glipp av i livet, hvor gøy gøy ting hadde vært før, omsider hadde infeksjonen spredd seg til hjernen, blei for mye, hun pulte en kollega og det var det, hun gikk fra å være ei av disse damene som brukte bryllupsbildet sitt som profilbilde på Facebook til å bli nyskilt puma, alt takket være meg, oss, selvfølgelig endte vi opp på et Thon hotell, proppa fulle av kokain og Viagra, hele natta, halve dagen.
Elizabeth lo, det var en av de dummeste historiene hun hadde hørt, og hun elska det, den passa meg sa hun, en snublende helt som aldri fikk det helt til, som tok retninger som var vindskeive, i god tro, nesten på instinkt, gjøre først så tenke det ihjel etterpå, som en psycho, måtte smile, spot on, hadde vi vært ti år yngre, i et annet liv, ville vi vært et perfekt par, men akkurat nå var hun visst pan-seksuell og datet bare andre med flytende legning, helst av det samme kjønnet, vi lo mer, for en munnfull, det var starten på et vennskap, uten preferanser eller forventinger, senka skuldre, syrlig sarkasme om folk som passerte.
Jeg kom kanskje ikke til å leve for alltid, og noen dager føltes det som jeg aldri opplevde noe, bare vandra i ring, men sannheten var at akkurat som for folk flest så hadde jeg små øyeblikk og gigantiske epoker, fulle av vakre bilder og stygge totemer, ting som forma et liv levd, på godt, på vondt, hele den klisjéfylte greia, jeg var vel der jeg skulle være, relativt i forhold til valga mine, resultata, det var dager med ensomhet, selv om jeg hadde folk rundt meg, det var også dager med storhet, shit som gjorde livet verdt noe, dagen i dag var muligens en av dem, noe å stå opp for, noe å ikke legge seg for.
Sommeren var på hell, men varmen hang fortsatt igjen i lufta, ørsmå nyanser fryst i tid, som en god låt ingen ville gi slipp på, som den rå og sårbare stemmen til en arbeiderklassesanger i et rockeband, en udødelig låt, fanga i illusjoner, et magisk lite øyeblikk med durende ringvirkninger, urelevant, likevel dønn viktig, akkurat likt de beste øyeblikka, en jævlig god stund, til tross sarte sjeler og nedbrutte psyker, Live Forever ga gjenklang i den tomme torsoen min, rytmiske fabuleringer som passa sommeren best, langsomme gitarer, malende i bakgrunnen, snuskete mjauinger akkompagnert av røffe tanker og komiske handlinger, vi røyka sigaretter, hosta fordi helsa ga slipp, brydde oss pent lite, sola var fienden, særlig for vampyren fra Viul.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar