The Hunger Games, uten en happy ending

«Asido, Purity Ring»

Du sklei inn som en nostalgisk DM, dobbeldippa i følelsene mine, i hemmelighetene, sa at jeg hadde en viss je ne sais quoi. Det var kanskje litt vulgært, men jeg trengte å høre det. Hadde behov for nærhet, noe som kunne fylle det tomme rommet, en blodoverføring rett inn i sjela. Et skinnende sverd som rippa opp brystet, kjølig metall mot fresende kjøtt.

Jeg var på vei dit «hjemme» alltid burde vært. Den hemmelige plassen mellom to hyller. Nær toppen der støvet samla seg. Et sted underdogen kunne seire. Under et varmt pledd en kald høstnatt, malende musikk i lufta. Fikk hjertet til å gjøre et hopp. Tomme bokser sukkerfri energidrikke, et hull i sokken, gamle urøykte sigaretter.

Huska at du hadde oppheng i The Hunger Games-filmene, fikk oss til å se dem alle fra begynnelse til ende, visste at du gleda deg mest til slutten, måten det konkluderte, musikken, bildene. Lengsel etter en mindre komplisert tid der to mennesker bygde opp liva sine i ruinene etter en brutal krig, seierherrene som tapte like mye som de vant, helt greit, så lenge det var fred, så lenge de kunne sitte i gresset med en gul himmel i horisonten. I eksil.

Problemet er at livet ikke var et eventyr, du var ikke Katniss og jeg var ikke Peeta, vi var vanlige mennesker, i en normal verden, med trivielle ting som regninger og busser å rekke. Åra passerte og de vakre naive visjonene falma, blei bare borte. De eneste ruinene som gjenstod var kadaveret av livet vårt sammen. Glass, betong, så langt øyet makta å se. Omgivelser det var umulig å komme seg vekk fra. Omsider blei håret dyrere og buksene rettere, små bitre detaljer uten substans, ting kjøpt med penger, om og om igjen. Den mentale slitasjen av et liv levd på både godt og vondt, perioder i ubalanse, en vektskål som alltid hella den ene eller andre veien, aldri midten. Trakk oss lenger unna det som en gang var, gjorde oss til fremmede.

Hadde drømmer, mareritt, skrekk som ikke kunne forløses med asmr på patreon, selv ikke lewd nsfw-shit som fikk håra i nakken til å reise seg, jeg var altfor langt inni hodet mitt, hadde få veier ut. Er dette alt? Er dette alt livet har å tilby? Hva var vitsen hvis den eneste gleden man hadde var O2 og H2O, kanskje litt søvn hvis man var heldig. Alkohol fikk en renessanse.

Ute på dypt vann. Hodet under. Bak i en drosje. Sein kveld. Sidelengs regn. Prøvde å være et menneske med moral, en fyr som hadde den riktige etikken i livet, fulgte regla, normene, en som sa de korrekte tinga, gjorde de riktige handlingene, feila. Innerst inne var jeg en slask, en jævla taper, levde aldri opp til forhåpningene, snubla rett før målstreken. Det, var det eneste konsistente i livet, samme faen, helt til jeg en dag innså at jeg hadde tenkt feil, innfallsvinkelen min var gal, den passa ikke karakteren min, jeg var ikke en helt, var for alltid bad guy´en som døde til slutt, var en jævla Harkonnen. En helt annen film. En totalt annerledes avslutning. Så, jeg omfavna sannheten, begynte å vinne, blei en erobrer, sveipa til høyre.