Kaleidoscope på julekonsert

«The Heaviest of Storms, Pale Honey»

Sakte død på julekonsert. I en kirke omgitt av stillaser. Et symbolsk mausoleum fylt til randen med eldre, syke og forplikta pårørende som motvillig måtte tanke-vandre. Karaoken til en eller annen avdanka middelaldrende idoldeltaker. Det er bare folk på slutten av livet eller som mentalt ikke helt veit hvor de er som liker sånn shit, vi andre bare aksepterer det som en del av noe så vagt som tradisjon, noe vi gjør for å please mor, noe som må gjennomføres så vi ikke blir guilt trippa hele november og desember, skyt meg nå. Helst i hodet. Med noe grovkalibra.

Mista meg selv på vei til Engla land. Fant ikke sporet, bare gikk i sirkler, glemte tida, tankene var fraktaler med skiftende farger, sakte diskolys. Blei henta ut fra en behagelig tankerekke av en pitchy stemme som ikke helt hadde kontroll på de høye tonene. Måtte jo bli sånn når man som artist bare får spillejobber noen uker i jula. Som en stygg gammel hjemmelagd pynt ingen egentlig liker, som bare blir tatt frem én gang i året av sentimentale grunner.

Ikke min type scene. Likte tofarga indiepop for de seine nattetimene da alt var rødt og svart. Med bleike kvinnelige vokalister som virkelig mente det de sang, hjertesmerte, sex, undertrykk. Oktober hele året for halv-pessimister med skiftende forakt mot hverdagens trivialiteter. Litt avsky er nyttig, selv for de tinga man liker, det gjør at en legger merke til små usette detaljer, gjør deg til en en evig opponent, en semiautomatisk outsider, lada med prosjektiler av selvpåført sarkasme, kledd i nedarva dysfunksjonelle champagnefarga jakker, alltid den smarteste i rommet, alltid den mest tragiske.

Selvtillit er en sekvens-svingende pendel som hviler tungt i tilfeldig vektløshet før fritt fall, det gjelder å fange luftbølgen når den er på riktig vei, helst i en bra setting, magi kan skje, kanskje noe skjellsettende, muligens frakturer, forhåpentligvis et eller annet snuskete, tilsmussa, romantisk, noe som knekker deg med de god-vonde følelsene i en akkurat passe periode, ei femme fatale med lyse lokker og etsende øyne, et emosjonelt monster som nesten gjennomskuer svakhetene dine, som spiller på de cirka riktige strengene, trøbbel.

Nedover veien. Aleine. En skyggedal. I fantasien satt jeg med kaldt meksikansk øl i hånda, drukna gårsdagens sorger med morgendagens problemer. Døste av med AirPods i øra. Musikken var en myk sjablong oppå de skarpe omgivelsene, en Wunderbaum mot den tette lufta og eimen av levende døde. Jeg hadde holdt ting tilbake. Bare fordi jeg var fastkjørt i et dypt spor, fordi jeg var villig til å la altfor mye unyttig tid passere.

Trengte absolusjon, men det eneste som fikk meg gjennom var den pene jenta som spilte piano, jeg veit det er enkelt, men det var visuelt behagelig, nesten litt uventa. Et tidsfordriv, et punkt i det gylne snitt, et blikkfang. Kan ikke hjelpe meg selv. Satt der i en grå dress med kjeften full av posesnus, to oppe og to nede, leita etter psykologiske utveier til klokka hadde passert slutt. Studerte omrissa av ei nese som var akkurat litt for skarp, to store klare øyne med konsentrasjon i irisen, smale lepper i påvente av de neste tonene.

Sånn bølga tankene mine fram og tilbake. Fragmenter av bitene i en helhet jeg ikke kunne definere. Frekvenser som burde fulgt en spesifisert rytme. Ikke de ujevne hoppene på en puls rett før flatline. Smaken av fersken på sommeren, vinden røskende i håret, svarte Ray Ban Wayfarer´s, gatelykter, den rare gode lukta i lufta rett før varmt regn, tynne klær som klistrer seg til kroppen, Ocean Drive av Duke Dumont på spilleren, lange bein som hviler mot dashbordet, rød lebestift.

Det nærma seg slutten. Buketter blei delt ut. Folk klappa over en lav sko, lot det vare for lenge, helt til det døde ut med sporadiske klask her og der, awkward. Enkelte insisterte på å stå, selv om tre fjerdedeler her ikke kunne reise seg, det blei like spedt og krampaktig som applausen. Nekta å tro at alle her syns dette var såpass bra at bravo var på sin plass. Hele sluttsekvensen med disse gestene var en adrenalinsprøyte for å gi den bortstøva tida litt mening, en måte å overbevise seg selv om at det var verdt det.

Jeg fulgte de gamle til bilen, lova å ringe, vinka etter de røde lysa som gradvis forsvant. Blei stående med ansiktet vendt mot den mørke himmelen, kjente på det, duffelcoat, smugrøyk i hånda. Medisinen var uten tvil en fling med lange bilturer på høstveier, blodrøde løv klistra til frontruta, hånd på hånd på giret, blikket hennes mot meg. Foreløpig hadde jeg en date med en helflaske Ollitas Blanco. Og en lang spilleliste full av de mørkeste låtene som kunne oppdrives. Det ultimate manifestet for hjertesmerte og alle de gode ideene som ville følge. Kom garantert til å sovne foran MacBook´en med bordplata som pute.