Tequila-november

«We Appreciate Power, Grimes/HANA»

Fuck it. Er uinspirert. Tømt. Har en jævla vegg inni skallen, en mur, et hinder som blokkerer alt ute. Eller inne. Sitter fire-fem timer hver eneste kveld, skriver til jeg ikke orker mer, sovner ved tastene. Det er bare sånn det er når man må opp null seks hver morgen for å gjøre klar unga til barnehagen og dra videre til jobben. Når dagen endelig er ferdig, etter middag, aktiviteter, kvelds-bading og sengetid, så er det ikke mye igjen i hjernen.

Burde ikke klage, har nok penger, bor i et stort hus, kjører en middels bra bil, livet er akkurat passe behagelig, en middelklassete forstads-drøm. Kanskje det er problemet. Alt er akkurat passe. Tamt. Uniformt. Kan takke meg selv, streba etter dette i flere år, peila alle ambisjoner mot dette punktet. Omga meg folk som hadde de samme utsiktene, mennesker som jaga etter det ultimate domestiserte uttrykket med elbiler og fantasifulle matpakker. Faen, har ikke hatt en skikkelig bra samtale på mange år, alt handler om været, strømpriser og sykdom.

Når forholdet til partneren omsider havarer, når den emosjonelle investeringa ikke gir avkastninga man håpa på, da føles hver morgen som en kalddusj med skarpe isbiter, som hardt regn. Et bitende slag i magen, en blå ballong noen slapp for tidlig. Det får deg til å våkne opp fra en indifferent koma, får én til å innse at alt er midlertidig, med kaos rett rundt hjørnet, kanskje verre. Det gjør alt fyllet ubetydelig, turer i velpleide skoger, strikkagensere, kaffesladder hos nesten-naboen, den korrekte dietten. Et liv tettpakka med de «riktige» tinga i håp om at helheten skal gi en følelse av intensjon, retning, hvor som helst enn her.

Hvem leser boligannonser hver dag for moro skyld, hvem ser på realityprogram med avdanka norske kjendiser, hvem klikker seg inn på lenkene til neste års nye dyre elbiler, hvem følger et hjernedødt fotballag landegrenser unna, vel, mange, og når de prater til meg om det så får jeg lyst til å head-butte dem i kjeften. Smiler selvfølgelig og lirer av meg noen meningsløse fraser som høres bra ut. Lurer ofte på om du er som meg, bare spiller, eller er du virkelig så tom? Kan hende jeg har misantropiske svakheter, er muligens et snev selvsentrert, men det er vanskelig å unngå tanker prega av eksistensiell nihilisme når samfunnet rundt forfaller i blasert tacky dekadense samtidig som verden brenner.

Selvhat er ikke riktig ord, kanskje er misliker mer dekkende, liker ikke den jeg har blitt. Et tannhjul i maskineriet. En slave uten retningssans, bare driver, som et vissent blad, nedover strie strømmer, styrt av krefter jeg ikke helt forstår. Husker ikke drømmer lenger, klarer ikke engang å visualisere meg selv i bedre situasjoner. Det eneste konstante er den bunnløse følelsen av savn, etter noe, usikker på hva. Kanskje bare som et instinkt. Det jeg definitivt veit er at den smaksetter alt jeg gjør, uansett hvor, den forurenser paletten min med grå toner og The Royal Tenenbaums, gjør meg basisk dystopisk med sterke seksuelle undertoner, får meg til å flippe ut med Ollitas og Corona Extra, degenerer, til noe bedre, noe dypere.

Lukta av lime på fingra, den siste shoten, saltkorn på bordet, jeg er sløv, gynger hodet fra side til side, suger inn musikken. Det er høst og jeg trenger de gode novembertonene, men alt som eksisterer er de små øyeblikka som kunne betydd noe, mellomromma ingen bryr seg om, ytterkantene i puslespillet, det usette, usmakte, det som virkelig betyr noe, det som egentlig har forma livet mitt. Undrer, er det noen mening i å vinne krigen hvis alle slaga underveis blir tapt, hvordan vil en sånn fred se ut etterpå. Vage mennesker med nøytrale liv. Til alt er glemt. Ingen bouquet. Ingen ekko. Det skremmer meg. Like mye som alternativet.