World of warcraft 12

“New Dawn Fades, Joy Division”

“November Rain, Guns N´ Roses”

Det skjedde stille. Øyeblikket der jeg innså at livet var en lost cause. En nedadgående spiral. Tilfeldige hendelser satt i gang med onde hensikter og horete avvikertendenser. Kunne bare ikke hjelpe meg selv. Fristelsene, flukten fra kjedelig middelmådighet, dekadent livsnytelse. Det var noe varmt og familiært i undergangen, noe vakkert, tilfredsstillende og poetisk.

 

Vi gikk oss vill i trappeoppgangen. Det lukta gammelt støv på steingulv. Blanda med inngrodd eksos og sigaretter fra en svunnen tid. Da estetikken var annerledes, enklere. Kalde ruglete vegger av betong malt med hvitt. Nostalgiske rekkverk i stål og avflassa burgunder, en mørk patina slitt glatt etter tusenvis av henders strykende klamring. Lyder bølga mellom flatene til de døde ut i en metallisk klang langt der oppe, eller nede.

 

Et gisp etter luft. Myke lepper. Tunger rullerende, undersøkende. Smaken av søt scotch og skarp Marlboro Red. Duft av Black Opium. Kaldt dirrende lysstoffrør på randen av mørkt. Deg inntil veggen med den svarte frakken min på fordi det begynte å bli kjølig, selv om det var midt på sommeren, at du frøys, at jeg gikk med frakk, merkelig, samtidig dønn riktig. Du pusteprata søte ord med den lyse gjennomtrengende stemmen, retta på en tynn rød sommerkjole som hadde uvanen med å krype oppover de hvite låra, prøvde å være anstendig. Visste bedre.

 

Var vanligvis ikke redd spøkelser, selv om jeg ikke våga å se meg selv i speilet. Hadde egentlig ikke motivasjonen til å fortsette, men berusende substanser og kjødelige rendezvouser fikk det til å skje. Jeg hadde en predestinert rute mot et visst sted, alt mellom var et tidsfordriv, hvorfor ikke fylle det med noe som ga mening, hvorfor ikke konsumere masse alkohol, sigaretter og sex, hvorfor ikke drysse toppen med eksistensielle kvaler og avvikende holdninger, hvorfor ikke. Det mest intellektuelle og kunstneriske jeg kjente. Det handla om nihilisme og vissheten om at ingenting ga mening fordi vi var fordømte, alt fremover var degenerering, slutten.

 

Du var mitt favorittfeilgrep. Du var giften jeg drakk grådig av begeret. Hadde ikke lyst til å slippe deg for nær, ønska å holde deg på en viss avstand så ting ikke blei for ekte. Det blei vanskeligere for hvert sekund som passerte, særlig da du stirra inn i øya mine med de tunge vemodige øyevippene bølgende opp og ned. Visste at jeg hadde deg fordi du gjorde stemmen din et hakk tynnere hver gang du prata til meg, inhalert sensuelt helium, tilgjort, animert som bare seksuelt aktive og forelska kvinner makta, små knekker på slutten av setningene, svakt impliserte stønn.

 

Jeg var hul på innsiden og like kald som steingulvet vi stod på. Du bragte ilden til is-hjertet, bevega deg i lys selv om jeg var mørkere enn døden. Flikring i lampa, nattsvermere som krasja patetisk, om og om igjen. Eimen av hvit luft mot huden, nupper, klam, kald, en tynnslitt linje mot feber, vemodig rus mellom to tragiske karakterer i en antihelt-bok, u-perfekte, uendelige usynlige gjengangere.

 

Hånda di var en varsom kniv som brant, striper av blod nedover arma, dype snitt av selviske intensjoner og gjensidige ambisjoner, på langs, ikke tvers. Dråper som ikke var røde, eller blå, men noe fremmed, et emosjonelt ekko fra langt inni deg, noe som slo mot meg hver gang jeg løfta kneet ditt inntil hofta mi.

 

Tørst. Kjente et sug som bare blei lindra da jeg fant den lille flaska av sølv. Kunne vært en løgner og sagt at fingra ikke skalv da jeg prøvde å skru av den glatte korken, burde kanskje pynta på sannheten med mer elegante fakter som ikke avkledde meg og avslørte en luguber svakhet i rustningen. Vi hadde passert alt sånt. Du hysja og hjalp meg, sa at det var mye mer, at vi ikke hadde noe å tape, at du var akkurat den samme. Fortapt. Infantil.

 

Vi delte en sigg og kjente på natta. Begynte å bli svimle, snøvla behagelig med slappere holdninger, ting som tidligere var viktige blei liksom så ubetydelige, alkoholens deilige pledd, dekka oss med sine omhyggelige kjærtegn, gjorde oss modige. Stod henslengt inntil rekkverket og lytta til de bisarre historiene dine. Tross dybden i alt så likte jeg best å se deg fortelle dem, munnen, håndbevegelsene. Du var smart, men du var mest av alt pen, og som en simpel fyr blei jeg opphengt i den audiovisuelle opplevelsen, stemmen, bølgene.

 

Forskjellige farger, varierende skygger, dager, netter, søvnvandrende, rundt hjørner, Ian Curtis på øret. Soloppgang, for enkelte symbolet på en ny dag med naive muligheter. For meg innebar det bare at de mørke ringene under øya blei synlige, luktene tydeligere, og at jeg trakk inn på de tristeste pubene med tidligservering og lave priser. Hvis det var slutten av måneden og blakkheten sugde hardt så skrapa jeg sammen rusket, hamstra Tuborg og fant en skygge i parken. Det var de dagene jeg skreiv best, pennen var en kanyle, notatboka hud og orda det som blei pumpa inn. Blei høy på min egen shit, var ikke vanskelig.

 

Var egentlig ikke suicidal, hadde bare en selvdestruktiv atferd som gjennomsyra hele personligheten. En svakhet for å balansere på kanten. Økende mengder rusmidler. Et forsøk på å utvide de smale horisontene. Dyrekjøpte øyeblikk, som i sin tur forhøya den skjødesløse risikotakinga, atspredelser i gråsoner. Alt var kanskje et forsøk på å rømme, hvem veit, ting glei over i hverandre, blei uklart, skurra. Det bragte eksplosive elementer inn i livet, shit som ikke var bra, men som forbedra mine kunstneriske aktiviteter, queue deg.

 

Vi kyssa. Vi var svina som kunne stå midt i gata og rå-kline. Ikke fordi vi nødvendigvis ga faen, men fordi det var alt som eksisterte akkurat da. Det er mulig at blikka av ubehag blanda med enkelte innvidde smil ga oss et kick. Hvorfor ikke, vi så bra ut, alt var uansett en illusjon. Vi var inneslutta nevrotikere med et selvmotsigende behov for å bli sett. Det var en paradoksal cocktail som knusa like mye som den berusa.

 

Du hadde Rita Hayworth pinupgreia på gang, en sterk kontrast til de harde kantene i post-punken jeg omga meg med. Lana Del Rey krasja sammen med Joy Division, vintage seksualitet krydra med industriell pop, et kompromiss som passa oss begge, perfekt for en dystopisk by, en bra start på opprør, fylla og morbide fascinasjoner i de seine timene.

 

Det blei spilt en sang på den emosjonelle radioen som vi begge tuna inn på. En skikkelig godlåt som passa vemodige sommernetter da planeter var akkurat riktige i forhold til hverandre og alt bare klaffa. En livslinje mellom to autonome noder, noe magisk. Betydningsfullt. Midlertidig utopisk. Alle trenger å være barnslige innimellom, uten forbehold, uten bekymringer for hva som kommer etter. Bare sveve i lufta, gjøre dumme ting, le rått.

 

Tunge bombastiske toner. Progressive hender, knær, rå hud. Følelser som bly. Sprø tanker utløst av fine smaker, øyeblikkelig galskap fordi luktene erta sansene. Kroppen din var et kart, og jeg utforska som om alt var nytt for første gang. Det var mer enn kokainhjertet mitt makta, nesten så det brista, eller punkterte, vanskelig å si. Dramatisk var det og jeg var klar til å kutte over hovedpulsårene bare for å være nær deg. Blei pompøs i mitt stille sinn, kan ha vært alkoholen og opioidene som spøkte med forstanden. Mulig det var åra med rovdrift på psyken, det eneste jeg visste var at jeg likte deg.

 

Inspirasjon var en bitteliten flue så altfor vanskelig å fange. Derfor slukte jeg deg rått. Du var et kanvas dekka av fremmede motiver som romma hemmeligheter jeg ikke klarte å tyde, begge arma dekka av tatoveringer hele veien opp til kragebeina og ned til puppa igjen. Blekk uten pauser med mer romfølelse enn et dystert Joy Divison lydlandskap, selvpåførte arr og smerte, burde fått meg til å tenke på New Dawn Fades, men som minna mest om November Rain og Guns´n, akkurat passe selvhøytidelig, akkurat nok til å føle smaken av frustrasjon, ikke ulikt den bittersøte essensen av forelskelse, noe dødelig, på grenselandet.

 

Rock ´n´ roll-dekadens, sammenbrudd i sjela, et lokomotiv som penetrerte alle murer, et coked-up ludder med kreppa hår og blankt lær over de utsatte stedene, svinebundet, hengende opp-ned med røde pumps, svingende fra side til side, vi bevega oss i et gresk villnis av aseksuell arroganse, vin, bare bryster, svingende pikker og jævlig harry åttitalls-musikk. Bisart, jeg fikk femtitalls-vibber hver gang jeg så deg, men sannheten var at du hadde en svakhet for tatoveringer av slanger som slynga seg rundt armen, med tigre og flammer, kanskje et par roser, pistoler. Øyet som ser maler de motivene den ønsker, og selv om jeg var predisponert i visse retninger så var resultatet det samme, sex. Mye av det. Fullstendig degenerert.

 

Vi dykka etter svarte perler i et isblått hav. Fullstendig dekka av mikroplast og kjemikalier som en dag ville gi oss uthulende kreft. Jeg kunne ikke si om du var den rette, men følelsen jeg fikk var god. På en jævlig skummel og farlig måte. Det var hele pointet, hvem trengte en trygg havn med ferdigpløyde ruter helt inn til kaia, vekk fra alle skjær og nedsenka skrot. Jævlig kjedelig. Var transfiksert på den sterke sminken, de blanke leppene som opplagt ikke var helt naturlige, håret, neglene, overdrevne pupper og hofter som gynga bestemt, du hadde brukt mye tid, og jeg var den siste setninga du ytra før alt blei neon.

 

Jeg var den mest prostituerte her. Trengte ikke påminne meg. Det var ikke mye jeg ikke ville gjort for å oppnå eufori, enten fysisk eller kjemisk. Var ikke ripped som en bola idiot, men tynn på den måten som var nødvendig etter livsstilen. Ett måltid og alkohol seinere på kvelden hadde en god effekt, den gjorde meg attraktiv for de rette jentene, synergi.

Behagelig nummen. Fullstendig blottlagt. Smerte. Blått.