Skrivesperre, og

«Secrets, Regard»

 

Suicidegirls

Har hemmeligheter. Ting som ikke tåler dagens lys, ting man drar frem når månen står høyt og tankene blir tyngre enn nødvendig. Imaginære knivblad som snitter opp den emosjonelle huden, inn til beinet, forbi alle rasjonelle innfall, bortenfor det som kvalifiserer forstanden.

 

Prøver å minne meg selv på at jeg fortsatt er ung, men sjela er så jævlig gammel at det er dønn umulig. Drikker mezcal og hører på dyster russisk elektronisk pop. Veit ikke om jeg liker det. Eneste som er sikkert, er at kroppen blir bedøvd. Bare glir ned. Etterlater en merkelig røyka smak som minner om bensin eller noe. 

 

Hadde en slags eksistensiell krise i juleferien. Innså at det jeg skriver kanskje ikke egner seg til å blogge. Erindringer, erfaringer, fabuleringer, alt smelter sammen i en delirisk ball dyppa i opium og selvdestruktive påstander. Det utfyller ikke noen spesiell funksjon annet enn å være kvasipoetisk og ramblete når folk egentlig vil lese om sykdommer, trening og mote.

 

Skriver flere timer hver dag, og setter alltid av noe tid til tekster som skal legges ut. Tror det er av gammel vane fordi jeg en gang hadde en blogg som var middels aktiv og passe lest. Instinktet er vel at det utfordrer meg, pusher meg, kontra det å jobbe isolert dag etter dag, med tekster som omsider, etter flere måneder, blir sendt til en håndfull mennesker som et førsteutkast. Noe umiddelbart. Håndgripelig.

 

Jeg var full. Vurderte å slette alt online. Bare fortsette alt i den sedvanlig introverte stilen, som normalt. Var kanskje usikker på hva jeg faktisk forventa. Noe. Blei fanga av den fake kulturen sosiale medier har omfavna oss med, innbilte meg at alt handla om hvor mange klikk man får, hvor mange som «bryr» seg. Helt en åpenbaring ramla i fanget en sein kveld med tequilafylla foran Macbooken.

 

Fuck it, det som faktisk teller er hva jeg får ut av det og om det hjelper den daglige skrivinga. Egentlig er jeg rasende likegyldig til hva tilfeldige mennesker mener, jeg jager et sluttprodukt som gir meg ambivalente følelser, et ultimat mål med substans, noe endrende, undrende og ulende. Bare tanken om at ting ligger ute et sted hjelper. Det var sånn det starta. Et ekko i ingenmannsland. En stilk uten blomster på en idyllisk slette. Rop uten lyd. Bare var. For å være.

 

Er tidvis rusten og hjemsøkt av inspirasjonstørke, skrivesperre og en kollaps i selvtilliten. Det er drepende å sitte flere timer med tvil og avsky ved tastene, på bunnen, i dager som renner bort sakte, en etter en. Helt til det endelig løsner igjen. En bølge som blir ridd hardt. Faen. Det å skrive er en berg-og-dalbane. Elsker det. Hvem ville ikke, når det endelig kommer en utløsning så er ekstasen sterkere enn alle substanser, det får hjernen til å smelte, alt blir diffust og uvanlig, ekstraordinært. Jager drager.

 

Det eksisterer et kommunikasjonssammenbrudd. Ikke med menneskene rundt meg, men mellom hjernen og sjela. Båndet er knekt og det eneste jeg lengter etter er å gjenopprette de riktige forbindelsene igjen. Konflikt med familie og venner jeg en gang brydde meg om blei kollateral skade i min søken. Det var ikke til å unngå. Er ikke stolt. Det bare blei sånn.

 

Shiten jeg skriver er kanskje ikke glansbilde og glade farger med sløyfer på og all den dritten. Orda mine har en viss kulør som appellerer til melankolske vesener med svakhet for svart og gråtoner, folk som går i mørke plagg når sola skinner, indie-mafian i Chuck Taylor eller combat boots, med tatoveringer på arma som ikke er en sleeve, jævler som fortsatt røyker selv om alle sier at de kommer til å dø. Som om det er avskrekkende.

 

Tanken har slått meg at det er en stor mulighet for at de orda jeg ytrer ikke er så bra. Det er en risk jeg må ta. Føler sjøl at det er stort potensial i sinnet. Bare hopper ut i det. Har et ego som i perioder er større enn sunt. Hører på Guns N´ Roses og masturberer sinnet opp til høye høyder. Jævlig cocky.

 

Issuet nå er at b´yner å bli full. Spillelista på Spotify drar meg i rare retninger. Bee Gees, Grimes, Guns N´ Roses, Lupus Nocte, jeg ville vært en dårlig hipster, en skam. Alt handler om følelser, ikke hva vennelista mener om spillelista.