Heroin 2

«I Know It´s Over, The Smiths»

Suicidegirls

Så et ansikt på plakattavla. Svarthvitt. Mørke felt fulle av skjulte følelser. En kropp dekka av to hender, gjennomsiktig silke, øya igjen. Trodde det var deg. Innså at jeg var i morfin-delirium, at hva som helst var mulig, men aller mest usannsynlig.

Seine hverdagskvelder på T-banen i en krampaktig by uten tydelig identitet, hetta dratt godt over hodet, øreplugger. Spøkelse. En usynlig skygge som leste obskure manga fra bruktbutikker og skreiv svake ord i en dyr naska notatbok innbundet i lær. Dønn alvorlig. Oppriktig overbevist om at jeg var aleine på en øde øy.

Huska ikke drømmer lenger, alt var en dyp søvn, et øde mentalt landskap som strakk seg langt forbi horisonten til et punkt som var skremmende ukjent. Ingen veier tilbake. Hadde skjøvet alle venner vekk til et negativt tall, trengte dem ikke, all eksistens var inni hodet mitt, sammen med den eneste som betydde noe, min hemmelige elskerinne, heroin.

Ingen elsker deg som jeg gjør, ingen elsker deg som jeg, ingen... Orda hennes brant seg inn i den vemodige sjela mi hver gang jeg var klar for emosjonell degradering, mer kjemisk kjærlighet og ekstatisk eufori, i skyggelandet, kalde hender, neseblod, følelsen av å være nær døden i et lite øyeblikk, omgitt av varmt vann, på en berg og dalbane, hodet skilt fra kroppen, et hugg. Orgasme.

Det var tida mellom som var drepen. De bortkasta øyeblikka bare i påvente, shiten jeg måtte gjøre da pengene begynte å ta slutt, bøffe, snylte, pule, stjele, dødssynder, en middelklasseidiot fanga i slumdansen, bare for å oppleve den bitre elskoven som var så jævlig søt at det var verdt alt, som en slave, et monster, en freak, dødsdømt, fortapt.

Skar dype snitt i armen med en sløv kniv bare for å føle at jeg var levende. En sviende bekreftelse på at det fortsatt var noe menneskelig igjen inni der. Realiteten var at jeg hadde gått for langt inn i det ukjente, jakta etter en eksistensiell sannhet i billedkunst og poesi, blitt forelska i de dystre og forførende tankene til John Wilmot jarlen av Rochester og Marki de Sade, en ultimat vei mot livsnytelse i god libertiner-ånd, masochistisk, nedverdigende, selvdestruktivt, en sikkert død i enden av ferden, men faen for en reise, superlativ.

Jeg ga henne alt, absolutt alt. Tilbød henne meg selv, ofra alle illusjoner om noe bedre, la meg langflat, en patetisk beta, en idiot, en ingenting, et null. Hele verden var i flammer, den natta, jeg visste at det var min egen feil, fløy altfor nærme sola og lot vingene ta fyr, visste ikke bedre, en møll mot noe skinnende. Faen, ingen elska meg som du gjorde, ingen elska meg som du, ingen... Med hendene bundet. Bak ryggen. Ingen.