World of Warcraft 10

«Only This Moment, Röyksopp»

Ingen er perfekte to på natta. Særlig etter altfor mye alkohol og sigaretter. Vi gjorde kanskje noen linjer kola da øya blei tunge og stemninga død. En liten boost for potensielle elskere som ikke ville at kurtiseringa skulle ta slutt. Det begynte med et dønn uskyldig kyss som veide like mye som et skjebnens tonn. Var i hvert fall sånn det føltes akkurat da, i kokainrusens aggressive og selvhøytidelige lykketilstand. En opptur. På alle måter.

Stemmen hennes mot øret. Lys og merkelig tilgjort som enkelte gjør, sleske ord ment å forføre helt til man kapitulerer, gir seg hen. Må ha feida vekk en liten stund. Bianca pusta løst. En forsiktig vind mot huden. Ba meg komme tilbake. Jeg var en gjest, fanga på en myk øy midt i et enormt tomt hav. Hun var ei perfekt vertinne, satt overskrevs i fanget mitt, delte slurker fra et dypt glass, Scotch, med is. Var rettferdig, og nådeløs, fanga meg i en sone det var umulig å bryte ut av. Hvis man ønska. Hvis.

Hun begynte å kle av seg genseren. Strakk arma mot taket da jeg hjalp henne. Sølvblondt hår blafra da hodet var fri. Alltid et ålreit syn. Frihet. Oksygen. Hud. Lys som melk. Plettfri. Rart å se et helt blank kanvas uten tatoveringer og farger, piercinger, uvant, det hadde vært så mange alternative jenter så lenge nå. Kunne se potensialet. Likte også den ordinære uskyldigheten og det undertrykte raseriet i å holde seg sånn. I hvert fall etter å ha gjennomskua alle skyggene i bagasjen. Bianca hadde et kommersielt estetisk behagelig ytre, men jeg visste at hun var en gryende alkoholiker med svakhet for poetisk anlagte svartkledde slasker med ustelt hår og slitte All Stars. Det var opplagt issues. Interessant nok.

Rødt. Silke. En brystholder som sleit. Velta ut mot meg. Lukta parfyme, whisky, søt hud, en dødelig trio når man var så svak som meg, skamløs, full, høy. Gikk velvillig inn i fella hennes, venus flytrap med de vakre løftene om gode stunder og en sein natt nær kanten av morgengry. Vi var begge outsidere på hver vår kant, hun passa egentlig ikke inn i min mørke ruskete verden, og jeg, passa definitivt ikke inn i hennes minimalistisk riktige tilværelse. Det var kanskje hele poenget. To degenererte individer fra hver sin ende av skalaen, med en tørst appetitt etter ødeleggende moro som nullpunkt, en nøytral grunn der vi begge møttes for å rive hverandre ned med emosjonell sex og forsterkende substanser.

Bianca var ei type jente som pulte til Do I Wanna Know? de få gangene hun orka å dra med seg en glatt vestkantgutt hjem, hata dem egentlig, men de var der, alltid så jævlig tilgjengelige. Løsninga blei å drikke for å gjøre folk interessante. Det bare blir sånn når omgangskretsen din er kjip og uten essens, når alle ser ut som kloner og puler like kjedelig som et lydløst tre faller i skogen. Helgefyll blir til hverdags-fyll og før du veit ordet av det så blir alkohol en nødvendighet i alle settinger. Du er i trøbbel når du er så desensitized at eneste måten å føle noe ekstase er ved å blande alkohol med piller, kokain eller MDMA. Dør litt hver dag, av kjedsomhet og en udefinerbar sårbarhet som ulmer under overflata, som et skrik inn i speilet, små drypp av undergang, konstant, bare venter på noe bedre, noe annerledes, noe med sjel.

Jeg var ikke redninga. Jeg var ikke der for å gjøre ting bedre. Jeg var der for å gjøre det verre, på en god måte. Akkurat som hun for meg. Vi var to skip som passerte hverandre i rom sjø. Et taust møte midt i stormen. Et avbrekk fra våre predestinerte linjer mot ukjente horisonter med lidelse og selvskading. Bianca dryssa hvitt pulver på de forsterka brystene, lot meg snuse det hardt inn, lo hjertelig av den vulgære klassiske handlinga. Øyeblikket, hvit i halve ansiktet, kyssa hennes, hånd mot hånd, harde tupper inntil meg, messed up, en fin følelse, helt nummen. Vi hørte på Röyksopp og rei på en god elektronisk bølge mot lysglimt som blinka forlokkende med positive emosjoner. Avkledde på en gigantisk sofa, hun oppå, ansikt mot ansikt, rytme. Only This Moment.