«Asido, Purity Ring»
Ingen her var en engel. Vi var mer falne enn noe annet. Likte det, kunne ikke gjøre annet. Visste ikke bedre. Heldigvis. Satt på hver vår side av et gammelt lakkert bord, med stive kaffekopper, i en mer bortgjemt del av vestkanten, på en eller annen kafé. Var først litt forlegne. Som om det var noe hemmelig. Ulovlig. Noe. Uvisst hva det var, kjente noe i lufta, kanskje en gnist. Undra om Bianca følte det også. Virka muligens sånn, dreiv stadig og retta på hanken av koppen, titta utålmodig etter servitøren med formiddags-drinkene. Så ned hver gang blikka våre møttes.
Drinker på bordet. Varme hender. Svart negllakk. Smal klokke i gull. En langsom slurk, lot det vare, pusta letta ut. Tørka seg rundt munnen med en hvit serviett selv om det ikke var noe der. Skuldra senka ned til et mer håndterlig nivå, fortsatt rett i ryggen med en god holdning, garantert nøye innøvd over flere år. En uptight mine som burde vært avskrekkende, burde, jeg var interessert, kanskje nervøs, men definitivt ikke redd. Hun lente den smale spisse haka mot håndflaten, albuen i bordet; «Så, hvor var vi?»
Kaffen blei kald, forglemt, bortgjemt, nøytral bordpynt uten ord, bare var der fordi kutymen krevde det. Vi var allerede brisne på runde nummer to. Det var effekten av alkohol i tomme mager i radmagre kropper som var utsulta på de nødvendige næringsstoffene. Fikk praten til å gå lettere. Hele pointet. Latteren satt løst, var visst en komiker den formiddagen, og Bianca likte tinga jeg hadde å si. Noen ganger klaffer det, man er på nett, det bare funker, og i dag var en av disse dagene. Kongen på haugen på en obskur kafé, i et obskurt møte, med en obskur date, selv om det ikke var noe å skjule. Vi var som sagt, brisne.
«Hva ser du på?», Bianca dytta borti hånda mi, smila lattermildt med de overdrevent fyldige leppene, forventa svar. «Ser på deg», det var kanskje klisjé og flørtete, men det funka, for is-øya hennes fikk et ekstra lag med lyst blått og blei tydeligere med noe skinnende både foran og bak. Hun hviska; «du kan titte så mye du vil». Så, det var det jeg gjorde, og hun gjorde det samme tilbake. Orda blei færre. Det var et rytmebytte, en overgang fra formiddag til ettermiddag med en lavere sol, dekorerte fargene rundt oss med et par ekstra valører. Lydnivået økte, mer taffelmusikk, flere stemmer, glass med klang. Alt hella mot venstre, så høyre, så venstre, du skjønner tegninga. Jeg var full, og foran meg satt det kaldeste mennesket jeg hadde møtt. Det var i hver fall sånn jeg så det akkurat da. Digga det.
Sølvblondt hår med skinnende effekt som var borderline unaturlig, tjukkere enn det som kunne forventes. Perfekt, selv etter et par timer med konsentrert fyll. Det var som med alle aspektene ved Bianca var forsterka, det gjorde henne usedvanlig vakker. Fuck alle forutinntatte normer, de var forbeholdt folk som aldri fikk se ting på nært hold. Det var på lik linje med å ha tatoveringer over hele kroppen og piercinger på de utsatte stedene, jeg blei like tiltrukket om det var forstørra bryster og hovne lepper som var farga knallrødt, glinsende i ettermiddagssola. Kroppmodifikasjoner hadde flere former og jeg var ikke akkurat den som kunne dømme, dekka av eldre og nyere arr, noe blekk her og der. Et slags monster.
Vi snakka om ting. Hvem veit. Husker at det var interessant nok til at vi blei sittende. Munnen hennes bevega seg med fortrolige nyanser av turkis, delte de kjølige nærmest avstumpa tankene som var forbeholdt et altfor priviligert liv. Når man ikke trenger å gjøre noe og motivasjonen til å pushe gjennom er borte, når familien håner deg fordi du er nummen, selv om det er de som har oppdratt deg sånn, skapt deg i sitt bilde. Det er noe bortenfor «perfekt», men det er umulig å begripe hvis livet har vært skjerma i en ørliten enklave i vest. Vulgært dyre klær, fransk sminke, hår-budsjett som ingen skal vite om, piller i alle former, alkohol fra den øverste hylla. Meninga med livet, kjøpt, konsumert, glemt.
Jeg er ikke en moralist. Bare gjengir det jeg ser, opplever. Gir egentlig faen i hvem du er, hvor fra, er bare interessert i opplevelsen der og da, den vi deler, det vi gjør. I morgen kan alt være forbi, så hvorfor dvele. La oss ha det gøy, så tar vi regninga når den kommer. Løser det underveis. Det er kanskje en selvdestruktiv atferd, men hvem bryr seg, vi lever i endetiden og samfunnet rundt oss bryter sammen i dekadanse. Polene smelter, lufta råtner, havet stiger og arter utryddes, hvorfor ikke bare feste seg gjennom undergangen som om det var Berlin i 45. Partybussen er styrt av en gal mann proppa full av det tyngste dopet tilgjengelig, og vi er i full fart rett mot en betongvegg, ingen gjør noe, bare ruser seg sterkere. Så, jeg sier fuck it, la meg være den sprøeste fyren her, la meg få det beste du har.
En deilig vind kom innover byen, dytta den varme tunge lufta vekk fra huden, ansiktet, lungene, signaliserte nok et sceneskifte til mørkere omgivelser som kasta svake skygger. La merke til underbevisste detaljer som hadde unngått meg hittil, nesten. Bianca hadde sørgmodige trekk avbrutt av glam og glitter. Øya var egentlig jævlig triste når man våga å virkelig se. En vemodig ensomhet godt skjult av et frostskjold, en ugjennomtrengelig barriere som blei brutt ned etter fire-fem drinker og de rette orda hvis man var den riktige personen. Som meg.
«Er du sulten?», Bianca fikla med en krøllete serviett, slang håret til side på en overdrevet måte, som om hun ville at jeg skulle se hvor perfeksjonert hun var. Jeg beundra den alkoholpåvirka selvtilliten hennes, og blikkfanga, de opplagte fellene ment å deflektere vekk fra en dypere forståelse med et økt dopamin-nivå.
«La meg gjette, du tar en Scotch med is?», Bianca tok jakka mi og leda oss inn mot stua til en ensom enorm sofa midt i rommet, to små sidebord på hver sin side. Ingen TV eller planter, kun et par moderne malerier på veggene. Leiligheten var beyond minimalistisk, hvitt, blankt, sterilt, avbrutt av reflekterende sølv, blei nesten litt imponert. Det klirra i glass, skuffer blei lukka, den velkjente gnissinga av metallkork.
Hun; «Ikke vær slem»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar