World of Warcraft 8

«Shadow, Chromatics»

Alt som gjenstod var de tause orda mellom to. Hedensk lyrikk. Et hemmelig språk, blikk, glimt i øyet. Rykninger i ørsmå muskler. Jeg kravla til deg, som en skygge mellom trær. Kriker, kroker. En sliten sjel med sprekker. Klovn med falmende sminke, uverdig. Du, den trygge havna som lokka med tydelige lys, blinkende emosjonelle stunder rundt midnatt. Levende lys og hjerteskjærende musikk, perfekt volum. Du var kavaleriet som rei inn fra venstre flanke, med skinnende sabler og elegante taktikker, rett før jeg vakla. Like før alt bare slutta, blei mørkt. Redda natta. Et jævla skarpt sverd.

Vi var tilbake i hybelen din. Røyka en supertynn joint med lite tobakk og mye av det andre. Hadde gått hånd i hånd de få kvartalene fra Pilestredet. Vært helt stille. Hørt pusten. Lydene. Bare kjent på øyeblikket. Jeg visste du var redd, rasende, tent. Et annet menneske hadde lagt inn aksjer, og jeg hadde bare latt det skje, som et svin. En slask med alternativer. Det var plutselig noe å tape, og jeg var så jævlig arrogant med en selvbevissthet som understreka hvor lett det var. Selv om alt egentlig var kort stabla oppå hverandre, trengte bare et vindpust. Du visste ikke det. Så bare de nonchalante minene. Jeg var en illusjonist med de rette armbevegelsene. Nok til å trollbinde. Der og da. Tenkte å fortelle deg det, men før jeg kom så langt kyssa du meg. Lenge. Aggressivt.

Nærmere. Ingen hindringer. Jeg satt på gulvet med ryggen inntil veggen. Trakk kule trekk av en sigarett, flikka tommelen borti filteret over et stort askebeger av fake krystall. Vi hadde blikkontakt som ikke kunne slippe taket. Natta føltes ensom, heldigvis delte vi den. En tomhet som blei fylt av en annen, sammen dobbelt så hul og øde. Jævlig sensuelt hvis man hadde de riktige anleggene. Som oss. Du stod på den andre enden av rommet. Kledde av deg sommerkjolen, sakte. Bretta den pent. Fortsatte. Ryggen til med alle de tatoverte motivene tydelige i blafrende flammer, venta, til jeg kom over for å forgude deg, til jeg overøsa deg med kyss på skuldra. Nakken.

Musikk non stop. Vi hadde en playlist på repeat. Beksvarte melodier som skapte den rette stemninga, ingen pause, konstant. Vårt eget lille vakuum, ugjennomtrengelig, konsentrert. Seksuell frustrasjon og nedgravde triggere som ikke burde blitt vekka før november. Du var et stilleben i svarthvitt på den rotete senga, satt på knæra med beina samla under, rumpa ut og brystet frem i en perfekt s. Hudfarga undertøy med et preg av noe burlesk, hofteholder, strømper hele veien opp låra, loddrette striper. Et fotografi. En bauta. Majestetisk.

Problemet vårt var alltid at den neste gangen måtte bli mer ekstrem enn den forrige. Seksuelle psykopater med degenererte avvik som matcha altfor for godt. Det nærma seg et farlig nullpunkt, et ultimat klimaks mot den usikra kanten, Ingen seler. Ingen lyspunkt. Perfekt. Sånn som det burde vært. Alltid. Det var uten tvil at vi elska, hverandre, oss selv, selve ideen, imaget som blei produsert. Da du dytta meg ned og satt deg overskrevs, stramma den stripete sensuelle strømpa rundt halsen min så blei jeg ikke overraska. Mer letta. For jeg visste at du visste. Vi var på nett. Autoerotisk kvelning var det nest siste steget i en sakte nedadgående spiral for to sykdommer som hadde følt med meste, blitt ferdige i en tidlig alder, og nå utvikla seg til åpne emosjonelle sår. Du fikk meg til å penetrere deg samtidig som arma dine røska hard i nylonet mellom fingra. Stoppa lufttilførselen. Lot meg dø sakte, pulte meg i rolig tempo.

Det er ikke noen vits i å klage. Ingen ting forblir, alt bare fortsetter, tar en ny form, etterlater de gode tidene for noe ambivalent som aldri helt ville leve opp til de søte minnene. Det eneste rasjonelle er å leve i samtiden, nyte alle de små detaljene, slippe seg løs på tilfeldighetene som en rasende storm. Vi hadde definitivt kommet langt på tre dager. Tenkte på videospill, Azeroth, blodalver, ansiktet ditt, geishaen på ryggen, ting svarta. Oksygenmangelen og panikken fikk alle musklene i kroppen min til å stramme seg, sendte ringvirkninger som hadde en merkbar effekt på deg. Kunne se galskapen i øya dine blande seg med en rå lyst, vanskelig å finne ord som passer. Følte meg jævlig levende, der på tampen, på kanten.

Du hadde kontrollen. Helt til du mista den. For lenge i hjertet av mørket. Tæra på kreftene dine, samtidig som mine vokste, forsterka av den iskalde masochismen. Var litt vemodig av dommedags-følelser, en æra hadde passert og etter i natt ville ting aldri bli de samme igjen, vi hadde kommet til klimakset. Omstendighetene har spilt seg ut. Jeg tok tak i det silkemyke hvite håret ditt og tvang deg bakover til en mer sårbar posisjon, hviska drøye ting i øra dine, fikk deg til å puste tungt og klagende. Du lot meg bruke deg, kroppen, sjela. Vi gjenskapte scener, uten farger, fra gamle filmer med unødvendig sjåvinisme bare fordi det var gøy, og fucked up. Absolutt ikke noe for de mest pripne der ute. De kom heller aldri til å rollespille. Kom aldri til å oppleve de messed-up ute av kroppen øyeblikkene. Kom aldri til å komme. Som oss. Gang etter gang.

Vi lå og hørte på bilene som passerte utafor, nede på gata, lyskrysset som peip monotont. Delte en Lucky. Deg i armkroken, som så ofte i løpet av helgen, med hodet mot brystet mitt. Lytta på hjertet og lungene som jobba. En ålreit stund etter stormen. I egne tanker. Veldig få ord ytra. Trengte dem ikke. Musikken hadde slutta, ingen flere playlists, kun en sakte-durende stillhet for to elskere som ikke helt visste hvor de neste skritta skulle gå. Verden var stor og livet kort, hva som helst kunne skje. Dette var verken slutten eller starten. Det bare var. Tror vi sovna.