Overdose

En bad guy. Det var hans lott i livet. Et ungt hjerte, men gammel i sjela. Altfor langt ute på livsnyterviddene til å kunne vindes inn igjen. Spredd over avstander lenger enn forstanden kunne bære. Knuter i alle trådene.

Playlist:

My Name is Dark - Art Mix, Grimes

Easy Way Out, Low Roar

Murder Song (5, 4, 3, 2, 1), AURORA

 

Noe gikk galt mellom Askim og Oslo et sted. Ingen ante hva. Det eneste jeg veit er at gnisten blei slukka i enden av en nål. Regner med at trippen var god, eller noen hakk for rein, han hadde et smil på leppene i det de blei blå. Haka mot brystet og det feite håret ned i panna. Blank svette på hvit gusten hud. En rett arm med en sliten kanyle hengende ut, bloddråper piplende ut som en tjukk linje ned til skitne fingre og avbitte negler. Et lokomotiv uten fører. Fullstendig avslått, uten livstegn.

 

Konduktøren rava i telefonen, panikk, frykt, avsky. Ingen visste helt hva de skulle gjøre, ingen ville, egentlig, på grunn av frykt for sjukdommer, eller verre, muligens apatisk kynisme. Helt til ei godhjerta voksen dame som visste hva hun dreiv med, måka seg vei mellom oss måpende idioter.

«Men herregud, mannen holder på å dø!», hun slepa den kroka tynne kroppen ut til gulvet og la den i stabilt sideleie, henvendte seg til billettstempleren;

«Har du ringt 113?! Møter de oss i Kolbotn?!»

Han stotra tilbake; «j-j-ja, vi er der om 1 minutt ...»

Så vendte hun blikket mot oss;

«Kom dere unna, ambulansefolka skal inn!»

 

Blinkende lys, trampende sko, uniformer. Fokuserte blikk kun med øye for oppdraget, kavaleriet. De prata et språk jeg ikke forstod, men den godhjerta dama var helt på nett, fulgte etter dem ut, og blei stående og se etter ambulansen som kjørte av gårde med harde sirener som varsla liv eller død. Toget venta til hun kom på igjen. La merke til de fornuftige skoa og et livlig skjerf, ringer under øya som bare hardtarbeidende mennesker makter, og en aura som fikk en til å ville kysse henne. Dama stod gud hjelpe meg og trøsta en tydelig rysta konduktør, smilte mellom orda og tok han på skulderen, strøyk.

 

Jeg var skamfull over mangelen min på vilje. Kanskje var det frykten som skremte meg mest. Var forvirra. Sjokkert. Alt gikk så fort. Begynte å tenke på kampen som blei kjempa baki en gul varebil i hundre nedover stille kveldsgater, på vei til nærmeste akuttmottak med ventende leger og sykepleiere. Undra over alle disse folka som dedikerer livet til forsøket på å bevare liv. De, og ikke minst mennesker som hun dama, får det kalde kapitaliserte samfunnet vårt til å gå rundt, og før eller seinere kommer vi alle til å møte dem, når det er vår tur til å bli båret ut.

 

Gatelysa passerer som striper, men tida står stille. Alt som eksisterer, er akkurat nå. Et avgjørende øyeblikk i løse lufta. Et Rubicon. Det er to veier ved krysset. Én; naloksonen røsker ham ut av den dype heroinsøvnen, med skuffelse, forundring og desperasjon i blikket, fordi den søte rusen er borte og abstinensene altfor tydelige. To;