Musik Non Stop

Under skyggen av gamle hauker. Vi har arva en krig som aldri burde vært vår. En kald krig som aldri blei riktig varm, bare kaldere, som is, som in limbo. Aldri helt ferdig, aldri ekte, alltid ved proxy, alltid, som en konstant angst i periferien.

 

Playlist:

Musik Non Stop, Kent

Passive Aggressive, Placebo

Comforting Sounds, Mew

 

Jeg lå covid-syk under et støvete teppe og skalv kaldt med forvirra svette. Totalt isolert i et hav av selvmedlidenhet og dagligkjøpt fritid fordi jobben ønska meg tilbake så fort feberen hadde gått ned, tross dyp hoste, tross strumastemme.

 

Dagene passerte i frustrert delirium av den kjipe sorten, ikke den gode som følge av for mye kodein og stimulerende substanser. Mentale ølbriller som ikke funka. Bare ga meg mer av virkeligheten. Nyhetskanaler på repeat. Bomber. Sovjet-æra tanks. Folk som kjempa for friheten, som flykta. En fucked-up tid. Generelt.

 

Pusta inn matt luft som skremte meg. Innså for første gang at alt hadde konsekvenser. Hadde velta meg i en indifferent suppe altfor lenge. Alt gikk for fort i en ultra-digitalisert medievirkelighet uten kommersielle filter. Vi trodde at den søte fine tida ville forbli, selv en global pandemi kunne ikke stoppe oss, men nå er alt snart forbi, vi er på vei inn i en psykologisk krig vi trodde var kald fortid.

 

Kan hende tragediene i Øst-Europa ga meg perspektiv, lot meg pushe gjennom viruset. Det er også mulig at den forlenga alt. Resultatet blei uansett at jeg knaska Paracet og snusa inn Otrivin for å holde det gående, slepa en prega kropp på jobb, undra er dette virkeligheten, pandemi, krig i øst, et legeme i forfall?

 

Jeg er en blasert fyr med pompøse tilbøyeligheter. Bruker mer tid på utseendet mitt enn jeg ønsker å innrømme. Kjøper ikke bare en t-skjorte, fargene må passe, helst med et motiv på brystet. Formen må framheve det faktum at jeg ikke har former og er tynn.

 

Min mentale fortitude er delt mellom et søkelys på ytre faktorer og hjertesmerte i alle sine herlige selvdrepende former. De nuller hverandre ut. Jo bedre jeg ser ut på framsiden, jo mer stygg føles innsiden. Det burde egentlig ikke vært sånn, men det er bare the name of the game.

 

Lengter tilbake til en mindre komplisert tid der a leda til b og en pluss en faktisk blei to. Det var en gang en gullalder med sukker på topp, musikk var stadig ny og smakte jævlig godt, flyktige drømmer blei midlertidige virkeligheter selv om jeg ofte var blakk og alt som betydde noe var kreative ambisjoner.

 

Den beste konsertopplevelsen jeg har hatt var Kent i 2002 på Youngstorget i Oslo. Jeg var der med to jenter som begge likte meg godt, skoa mine var dødskule og det var helt greit å ha dem i hver sin armkrok, lot oss cup a feel, gode følelser, til duskregnet gjorde oss klamme i den svette sommerkvelden. Hva som skjedde resten av den natta, er en historie jeg sparer til meg selv.

 

En sånn erindring er bittersøt. Hvordan kan noe overgå det i igjen? Det har selvfølgelig vært flere stunder siden da, men alt blei hardere, tyngre, aldri så uskyldig og forventningsfullt.

 

Sånn bølga tankene mine fram og tilbake, mellom lavtrykksnostalgi og apatiske feber-desillusjoner, svunnen kjærlighet og skarp krig. Og selv om dagene våre er altfor interessante så har jeg bare lyst til å høre på melankolsk musikk og fortape meg i noen dype øyne med avvikende detaljer i irisen. Det er simpelt. Hvorfor ikke.