A Moth Drawn to Flame

Det er fredag kveld. Sitter og drikker whisky med en slant vann oppi. Hører på god vemodig musikk. Grubler på alt og ingenting, bare lar tankene vandre hvor enn.

Er komfortabel i mitt eget hode, besøker gjerne de mørkeste avkrokene. De dypeste dykka stimulerer kreativiteten og åpner et lukka hjerte. Omsider begynner jeg å visualisere historier om hva som burde vært, hva som kan skje, steder jeg ikke kjenner, mennesker jeg ikke har berørt, åpne sletter og blanke ark.

 

Ensomhet har en nyttig funksjon hvis man skriver eller maler, det gir deg tid og rom til å skape, fullstendig egotrip i sitt eget univers. Jeg er oppslukt av savnet etter noe, klarer liksom ikke å definere det, den bare henger etter som en mørkeblå blekkdryppende skygge, smitter av på alt jeg kommer nær. Et soundtrack på repeat, bestående av langdryge melodier i moll, med bittersøte semi-poetiske vokaler.

 

Trodde lenge det handla om kjærlighet. Leita etter det rette mennesket, med alle de imaginære egenskapene som kunne tilfredsstille det nevnte mytiske savnet. Det sier seg selv at oppgaven var umulig, men jeg var ung og naiv, tørsten min etter opplevelser var ustoppelig. Malte natta med de merkeligste fargene, alle smakene, luktene, lydene og leppene. Likesinna sjeler sirkler ofte de samme vannhullene, og før eller siden så krasjer de sammen og blir en supernova som omsider blir til et svart hull. Først stormende sjarm og sykt bra sex sprinkla med mentale spill, så en introvert spiral med realisering, etter ca. 6 måneder, om at dette mennesket ikke er det rette. Kjærlighet og hat.

 

Blondt hår, rødt, svart, brunt, tynn, medium, formfull, prøvde alt, hadde egentlig ikke noen preferanser, det blei vel mer en type personlighet, den typen jente eller gutt som falt for en tynn og bleik fyr med mørkt halvlangt bølgete hår, kledd i tettsittende svarte bukser og longsleeves, som skreiv i en skinninnbundet Moleskin-notatbok på kafeer, med Joy Division i øra. Det blei mange tatoveringer, piercinger, kunststudenter og Blitz-jenter fra Bærum, kreative folk med egne issues som også hadde en ensomhet å utslette.

 

Møtte ei punka skreppe med langt rett hår og lugg ned i øya, alltid i Ramones-t-skjorter, svart tight skinnjakke og slitte skinny jeans. Hun elska å danse til Franz Ferdinand og White Stripes, ei low key Turbojugend med sterke meninger om alt som hadde med musikk å gjøre. Hvis man ikke hadde de riktige stilmessige attributtene så kom en ikke inn døra engang. Jeg var såpass utafor at det var innafor. Husker vi hata hverandre, men outsider-livsstilen førte oss sammen, gjorde ting interessant, særlig sex´en. Slaida inn i en periode opphengt i Jim Morrison, fortapt i et nihilistisk kaninhull, tror det blei for vilt og selvdestruktivt for ei som streba etter å bli musikkjournalist, kunne ikke vare. En natt i sterk pille- og alkoholrus hoppa jeg ut av soveromsvinduet i 2. etasje, bare fortsatte ut i den bisarre natta.

 

Fant omsider et annet vindu å krabbe inn i. Det som lokka meg, som inviterte meg inn, var det som skulle bli mitt livs hittil største kjærlighet i ca. fem minutter før det blei et fullstendig mareritt med årelange konsekvenser.

 

For å gjøre historien litt kortere så kan jeg si at jeg begynte å søke etter svaret på de feil stedene. En sein kveld i en liten hybel på Majorstua, satt med et flak alufolie i hånda, en lighter i den andre, et plastrør i munnen. Inhalerte røyken fra en brun dråpe som rant sakte og etterlot seg en mørk stripe. Lukta var kvalmende søt. Kasta opp et par ganger. Så kjente jeg et ubeskrivelig rush i hodet og kroppen, blei dønn slapp, til alt blei varmt og drømmeaktig. Seigna sammen fra lotusstillinga på gulvet. Blei liggende der noen timer, sovna. Det var noe av det farligste jeg hadde prøvd, men følelsen var fantastisk. I hvert fall den første tida. Jeg begynte å jage drager.

 

Det tok meg nøyaktig ti år å bli rein. En surrealistisk tilværelse der jeg klipte håret og flytta ut på landet, begynte å kjøre en SUV med firehjulstrekk og fikk en jobb på institusjon. Dag inn og dag ut med fullstendig tomhet og isolasjon, bare for å slippe å føle, eller tenke. Rørte ikke musikk eller bøker en eneste gang de første ni åra, de hadde liksom ikke en funksjon lenger, sensa ikke noe likevel. Blei et anonymt fjes i massen, en skygge med en skitten hemmelighet, en mønsteransatt. Levende død.

 

Opplevde fødselen av to barn og blei permanent traumatisert på en god måte. Det røska hardt i alle de komatøse reseptorene i sjela mi, jeg våkna opp igjen kan man si, grein til og med for første gang siden barndommen. Frykten, stoltheten og urinstinktene gikk amok i noe som bare kan sammenlignes med en trip på altfor sterk syre. Da ting begynte å roe seg igjen så satt jeg igjen med spørsmål, altfor mange, uten svar.

 

Begynte å høre på musikk igjen. Hjertet ordna resten. Det høres kanskje litt meh ut, men det er sannheten. Begynte faen meg å lese bøker igjen også. Holdt meg til klassikerne. Orka ikke samtidige. Det minna meg kanskje for sterkt om alt jeg hadde gått glipp av de siste ti åra, hvem veit. Hemmingway, Salinger og Goethe holdt. Pluss litt til.

 

Nei, det er ikke mye som har forandra seg, men verden har gått videre. Det er så mye jeg ikke forstår lenger, alt muterer hvert femte minutt, hvorfor engang prøve. Bare la det gå sin gang. Mistenker at vi ender opp ved null likevel. Enkelte eksistensielle ting endrer seg aldri. Hvem er jeg? Hvem er du? Hva er vi i forhold til hverandre? Ensomhet krysser alle barrierer. Ensomhet krysser alle spor.

 

Det eneste jeg veit er at jeg liker lyden av butikkjøpte isbiter i et drinkglass med kanadisk whisky oppi. Det holder. For nå. Til i morgen. Til det beyond.